Overbeskytter dere?

[Anda]

Pulse hadde i dag et innlegg om en forsker som mener at overbeskyttende foreldre (curlingforeldre) skaper angst hos barn, - og at det kan føre til kriminalitet i fremtiden. Eksempler er hjelmbruk på naturlige lekeplasser, kjedelig og standardiserte lekeapparater, rett og slett så mye sikkerhet at barna selv ikke lærer seg å foreta risikovurderinger.

Andre eksempler er å tre på barna ullgensere i stedet for å la de velge selv.

Så - hva synes dere? Jeg ser prinsippet, og liker ikke begret overbeskyttet (kan være stigmatiserende).

Jeg ble f. eks. nedstemt av FAU da de ville fjerne det eneste klatretreet i barnehagen.

[Elise]

Jeg får helt fnatt av en kamerat, som når vi er i skogen roper og løper etter ungene hele tida. "Ikke klatre der, nei nei, du kan falle ned, nei, ikke gå der! Du kan ikke gjøre sånn, nei, ikke gjør sånn."

Jeg ser absolutt poenget, men liker å tro at det ikke gjelder meg.

[Teofelia]

Jeg tror jeg havner på err'e så nøye'a-siden av hønemorskalaen; Vi har trehytte fem meter over bakken, jeg blir ikke bekymret om Frøkna bruker halvannen time på skoleveien (hjem, vel og merke), og jeg leker med tanken på å la henne få egen nøkkel og bestemme selv når hun skal gå fra SFO (til tomt hus). (Hun går i andre klasse.)

Hun har fått velge om hun skal bruke votter siden hun var to år gammel, og om hun skal ha ullgenser inni jakken har hun fått bestemme i alle fall siden hun var fem. (Det har alltid funket; hun fryser sjelden og sier alltid fra de få gangene hun gjør det.)

Hvis hun blir kriminell er det i alle fall ikke fordi hun ikke fikk prøve å fryse på fingene som liten.

[Milfrid]

Nix, overhode ikke overbeskyttende. Lar ungene få teste sine egne grenser. Særlig eldstemann har en vanvittig god kroppskontroll, og har alltid vært den som har klatret høyest og hoppet lengst. Hun fikk sitt første skrubbsår som 6-åring. Og det hadde ikke noe som helst med manglende aktivitet å gjøre

Minstemann er av den mer forsiktige typen, så han er det totalt unødvendig å sette grenser for, han må heller oppfordres til å utforske grensene. Han har også god kroppskontroll, men er av typen som helt vil ha kontrollen i alt han gjør.

Jeg er opptatt av sikkerhet mht sykkel, bil, basseng og båt osv, men er ikke så streng om det verste som kan skje er at de brekker en fot, for å si det sånn. Her får unger klatre i trær, balansere og styre på.

Mht klær så forsøker jeg å foreslå riktig antrekk, men insisterer ikke. Men det har hendt jeg har tatt med ekstra klær de kan ta på når de finner ut at Mamma Har Rett TM

Jeg gjør det jeg kan for å ikke være en curling-mamma.

[Vito]

Tror jeg klarer å unngå den fellen. Jeg syns det er flott når hun utfordrer seg selv til å mestre nye fysiske utfordringer, og knall og fall er en del av prosessen. Tøtto er tøff og bryr seg ikke nevneverdig av knallene hun får.
Feks satt jeg rolig og så på når hun for noen dager siden satte seg i hodet at hun skulle reise seg på lenestolpuffen, enda den sto midt på gulvet uten noe som helst mulighet til å kunne holde seg i noe.
Det var en tøtte i dyp konsentrasjon mens hun gang på gang testet ut balansen før hun sakte men sikkert reiste seg! Bedriften ble gjentatt utallige ganger på rappen for å sikre at ferdigheten var der.
Jeg tviler ikke et sekund på at temmelig mange hadde ilt til og syntes det var en farlig situasjon.

Men jeg lar henne ikke trakke avgårde ut i bare sokkelesten uten jakke og lue, selv om hun temmelig ofte syns det er en lur ide selv.
Kaller ikke det å være overbeskyttende når det kommer til en 15 mnd gammel jente.

[Mississippi]

Jeg mener selv at jeg ikke er overbeskyttende.
Lar barna stort sett få bryne seg og erfare ting på egen hånd.
Barna er forskjellige, gutten er forsiktig og tenker på konsekvenser, jenta er til tider ganske spinnvill og må lappes sammen titt og ofte.

[Sitron]

Nei, jeg er vel ganske lite overbeskyttende. Bortsett fra i trafikken. De får til tider grafiske detaljer om hva som kan skje om de ikke passer seg for biler, så det er mulig jeg merker dem i sjelen for livet.

[Mauser]

Nei.

[Pelle]

Både og her, vil jeg tro (er mer redd for skader enn jeg trodde jeg ville være, muligens fordi vi holdt på å miste ham i sykdom da hna var nesten nyfødt tror jeg). Hvis jeg har mulighet går jeg fremdeles hhv foran/bak ned/opp trappen - men uten at jeg gjør noe nummer ut av det.

På den annen side lot jeg ham med vilje sykle ut i grøfta på trehjulssykkel så han veltet, for å lage et poeng ut av at han må huske å svinge. Han har sånt håndtak bak, så det ville vært lett å forhindre. Noen nabobarn så det, og stirret med kulerunde øyne mens de ropte "hvorfor stoppet du han ikke?" Da følte jeg meg litt som sadistmamma.

Nekter han å gå med jakke til barnehagen hender det jeg dropper diskusjon og heller lar ham fryse. Ikke lengt til/fra bil uansett.

[Retz]

Jeg tror ingen kan beskylde meg for å ha vært overbeskyttende.

[ElinM]

Påkledning har de fått bestemme selv siden de var et par år gamle, selv om det har medført at enkelte av dem har gått hjem fra barnehagen i inneklærne i kuldegrader. Klatre får de også lov til. I helga klatret de tre eldste jentene opp i stilaset vi har utenfor huset for tida. Det rekker helt opp til pipa, 11-12 m over bakken. Tror ikke jeg overbeskytter så veldig.

[Skilpadda]

Jeg synes det er viktig å ikke overbeskytte barn, og tror jo ikke jeg gjør det selv, men problemet med blinde flekker er at man ikke ser dem selv, så det er jo mulig jeg har noen. Men overdreven hjelmbruk bedriver vi i alle fall ikke, vi har latt ham ferdes alene mer enn mange med jevnaldrende barn gjør, votter og jakke får han velge selv om han vil ha på, og fysiske utfordringer er han naturlig forsiktig på, og han har aldri trengt påpassing der. Mulig vi (kanskje særlig jeg) er i overkant opptatt av hvordan ting fungerer på skolen, arbeidsvanemessig og sosialt, men det kommer kanskje ikke inn under "overbeskyttende"?

[007]

Nei.

[Kirsebær]

Jeg er nok det de kan kalle overbeskyttende i forhold til bekledning. Poden er 4 og tar på seg det jeg legger fram til ham, og jeg tror ikke jeg orker å snu den trenden.

Ellers tror jeg ikke jeg er så veldig overbeskyttende. Jeg kan sitte med nervøse småsammenbrudd og hjertet langt oppi halsen når han klatrer og slikt, men jeg biter det i meg og oppmuntrer ham når det gjelder slike ting. Pappan derimot er en nervebunt av dimensjoner.
Og det er jo litt fint. For om Poden blir en småslaskete kriminell gangster, så kan jeg jo bare skylde på pappan.

[Chablis]

Nei defintivt ikke. Han får utfolde seg å styre på. Har en aktiv gutt men kunne ikke falle meg inn å stoppe han når han tester nye grenser.

[Propella]

Her blir de ikke overbeskyttet. De har fått erfare hvor kalde de blir når de går ut med for lite klær. De får lov til klatre, etter at de begynte å krabbe var det sjeldent at de ble bært opp og ned trappa. Det var veldig stas og gav de god kroppsbeherskelse. Sånn har de fortsatt å utfordre grensene etterhvert som de har blitt eldre. Minstepropellen går på skihopp. Ikke en sport for pyser. Det eneste jeg en "nazi" på er sykkelhjelm og bilsikring.

[vimjer]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Nei, jeg er vel ganske lite overbeskyttende. Bortsett fra i trafikken. De får til tider grafiske detaljer om hva som kan skje om de ikke passer seg for biler, så det er mulig jeg merker dem i sjelen for livet.

Ja, sånn er det her også.

[Storm]

Opprinnelig lagt inn av Anda, her.

Pulse hadde i dag et innlegg om en forsker som mener at overbeskyttende foreldre (curlingforeldre) skaper angst hos barn, - og at det kan føre til kriminalitet i fremtiden.

Sa de noe om det kan være at foreldre som selv har angst overbeskytter mer og at det er pga arvelighet at det er økt forekomst av angst hos barna?

[Filifjonka]

En syns vel sjelden selv at en overbeskytter? De fleste beskytter vel barna på den måten de føler seg komfortable med. Jeg har nok andre grenser enn mange av de som har svart her, og mange vil sikkert syns at jeg er overbeskyttende. Jeg klarer ikke se ungen min klatre fem meter over bakken uten å se for meg det verste, det må jeg bare innrømme. Men nå er faktisk to, snart tre av barna mine voksne, og heldigvis er de ikke kriminelle eller plaget av angst.

[gajamor]

Jeg har tenkt mye på dette etter å ha møtt en del unger som ikke klarer noe som helst selv. 5-åringer som ikke kan å ta igjen glidelåsen på jakka si selv. 6-åringer som aldri har prøvd å smøre på skiva si selv (og må ha opplæring i hvordan man holder kniven og får smør ut av boksen). 3-åringer som blir matet med skje (og ikke gjør noe forsøk på å få spise selv). Tenåringer som aldri har brukt ei stekepanne før.
Jeg blir litt urolig når jeg sitter ved et bord fullt av unger mellom 1 og 6 år, og ettåringen min er den mest selvstendige av alle.

Men jeg er nok i overkant opptatt av at ungene mine skal bli selvstendige, og prøver å stoppe meg selv når jeg ser at jeg er i ferd med å presse dem lengre enn de tør.