Hva er galt med barnevernet, og hvordan kan man fikse det?

[Polyanna]

Jeg har så stor respekt for folk som jobber i barnevernet. Sakene de må ta tak i, skjebnene de møter, barna de gjør noe for, de barna de ikke klarer å hjelpe... Hjelpes for en innsats!

Samtidig: Man hører mye om barnevernet som gjør meg veldig bekymret. Jeg vet jo ikke om alt stemmer, men det virker åpenbart at det er store problemer (nå ramser jeg opp ting jeg har hørt - jeg vil gjerne realitetsorientere det):

- Stort sykefravær og stor utskiftning av folk. I tillegg til at det er et symtpom på en sliten organisasjon medfører dette at mange barn og familier opplever stadig nye saksbehandlere, man får enda større slitasje, og så har man det gående
- For lite ressurser, totalt sett
- Er det for få utdannede mennesker innenfor området?
- Smutthull i systemet gjør at folk kan være barnevernsflyktninger og flytte fra kommune til kommune og komme seg bort fra bekymrningsmeldinger og oppfølgning
- Alt for, alt for få fosterhjem
- Stor grad av kontakt med biologiske foreldre og stadig usikkerhet om "tilbakeføring" svekker tilhørigheten til fosterfamilien, og krever mye energi fra den.
- For dårlig/liten oppfølgning av fosterforeldre?
- En eller annen rapport påpekte store svakheter i organiseringen av barnevernet, men jeg husker ikke innen hvilke områder
- Barn og ungdom opplever å måtte gjennom ørten fosterhjem og institusjoner gjennom oppveksten.

Resultatet er at barn som trenger hjelp ikke får det, eller at de ikke får den hjelpen de trenger. Det er ansatte som er utbrente og som forsvinner.

Stemmer dette bildet?


Hva er det som skal til for å få et bra barnevern?
Er det mer penger? Mer utdanning? En annen organisering?
Lovendringer?

[kris]

Jeg har bare lyst til å legge til et punkt på listen din over "alt som er galt" - et punkt som virkelig opprører meg og gjør meg vondt:

Mange, altfor mange barn opplever overgrep når de er under barnevernets omsorg. Det typiske barnet som utsettes for nettovergrep, gjør det faktisk fra sin datamaskin i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon ... Det er ikke slik at barna automatisk er trygge når det offentlige tar over omsorgen; det offentlige kan faktisk også bedrive omsorgssvikt!

[m|nken]

Det vanskeligste for meg (som fagperson) når man er i kontakt med barnevernet er det faktum at det er nesten er klin umulig og samarbeide med de. Det er sånn som jeg har erfart, null utveksling av informasjon, barnevernet kommer på møter, de hører det vi har å fortelle, så må vi forlate møtet. Man får dermed ingen helhetlig bilde av hvilken situasjon barnet befinner seg i, og det kan dermed være vanskeligere og "oppdage" nye bekymringer.

Det faktum av at det må være forferdelige grove "omsorgssmangler" rundt barnet før barnevernet har kapasitet til å hjelpe, er også et punkt som gjør det vanskelig. Det er tøft og gå daglig rundt barn man vet blir slått hjemme osv.

[Sitron]

Lovverket må vel inn her som mangelfullt også, at det er mer et foreldrevern enn et barnevern.

[m|nken]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Lovverket må vel inn her som mangelfullt også, at det er mer et foreldrevern enn et barnevern.

Helt klart!

Dette var også mitt poeng i innlegget mitt, men det ble fryktelig rotete ser jeg :trøtt:

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Lovverket må vel inn her som mangelfullt også, at det er mer et foreldrevern enn et barnevern.

Helt klart.

I tillegg er barnevernet for lukket. Det er klart skremselspropagandaen får florere når det knapt er mulig å finne informasjon om barnevernets arbeid. De eneste kildene folk har er gjerne VG og Dagbladet. Det er klart folk blir redde når de tror at barnevernets eneste virksomhet er å ta barna fra folk, og at det kan de gjøre uten å blunke hverken til høyre eller venstre.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Helt klart.

I tillegg er barnevernet for lukket. Det er klart skremselspropagandaen får florere når det knapt er mulig å finne informasjon om barnevernets arbeid. De eneste kildene folk har er gjerne VG og Dagbladet. Det er klart folk blir redde når de tror at barnevernets eneste virksomhet er å ta barna fra folk, og at det kan de gjøre uten å blunke hverken til høyre eller venstre.

Hvorfor har barnevernet taushetsplikt? Er det for å beskytte barnet alene, eller også foreldrene? Man ser jo iblant foreldre som går ut i media og sier at BV gjerne kan få uttale seg for deres del. Hadde det ikke vært "enkelt" å gjort nettopp det? Men det er gjerne prisen som barnet må betale, muligens, som gjør at det ikke er slik, og at man må ta vare på mennesker som ikke er istand til å ta rasjonelle beslutninger på egenhånd?

[Maz]

Målet er jo nå full barneverdekning innen 2017 så det er jo tid til å utrede og plalegge skikkelig.

En av de viktigste tingene jeg tror er når det gjelder vold mot barn så må dette faktisk anmeldes. Det bør være en tverrfaglig gruppe som får ansvar for etterforskning.

Men det må også lovendring til, på andre fronter og midler. Jeg tror noe av det viktigste er at en bekymringsmelding må slutte å bli ansett som slemt. Jeg synes alle skader som er forenelig med misshandling bør undersøkes. Det betyr at mange vil bli intervjuet uten at det er reell grunn til mistanke.

[Niobe]

Men de kunne gjort mye opplysningsarbeid uten å komme i konflikt med taushetsplikten. Jeg har vært borti flere ihuga barnevernsmotstandere som aldri har hørt om de mange tusen barna som faktisk får hjelp gjennom frivillige tiltak i barnevernet.

[Tussa]

Mi hjertesak som barnevernspedagog er å bedre institusjonane. Rettigheitene til ungdomane som bor der går milevis utenom norsk lov. Mang en gang har eg måtte lagt tilbake hasj og brukerutstyr beslaglagt på ungdomsrom fordi det trosse ungdomen sine rettigheiter. DA føle en seg makteslaus.

[Siritk]

Barnevernet trenger et tydeligere og bedre regelverk. De trenger også muligheten til å jobbe utenfor a4-barnevernet. Hjelper ikke heller at det er ansettelsesstopp flere steder (feks i Trondheim). Hjelper dessverre ikke hvor mange ildsjeler det er når ikke organiseringen bra.

Mitt hjertebarn som den som tar imot de i voksentjenestene er ettervernet. Ungdommene slippes uten noe fast. De har ikke lært boferdigheter i barnevernet. Økonomien er ofte ikke på plass, i beste fall har de fått halvert budsjettet sitt. De er relasjonsskadd etter ofte bytter og tap av ressurspersoner. Bruker utrolig mye tid på å få de til å tro at jeg faktisk blir.

Kjenner jeg gruer meg enormt til prosjekt nr. 2 settes i gang...

[Lhi-My]

Jeg har jobba i barnevernet, møtt veggen og vært sykemeldt i mange måneder etterpå. Jeg har mange meninger om hva som er galt med barnevernet, så dette blir sikkert et kaotisk innlegg.

Det er vanvittig frustrerende å slite rævva (og hodet) av seg uten å klare å få utrettet så mye som man føler at man bør gjøre. Det er alltid stressende å oppleve at man ikke får gjort så mye på jobb som man føler man burde, men det er 1000 ganger verre når du vet at det handler om unger i stor krise og med store problemer!

Jeg jobbet i en liten kommune med ca 3.500 innbyggere. Det var 1,5 årsverk på kontoret. Jeg jobba fullt (var bv-leder) og en førskolelærer hadde den halve stillinga. Ingen av oss hadde mao barnevernfaglig utdanning (jeg er spesialpedagog).

Selv om dette var er liten kommune, hadde vi likevel nok å gjøre og det ble stadig travlere. Pr 1. januar 08 hadde vi ca 30 aktive saker (av ulik alvorlighetsgrad). Pr 1. januar 09 hadde vi 47 aktive saker - hvorav 2 av dem var fylkesnemdsaker (altså saker der barnevernet ønsket å ta over omsorgen for barnet). En stor del av de andre sakene var også alvorlige saker. Det finnes jo knapt nok "lette" barnevernssaker lenger. Man pleier å si at en god og rutinert ssaksbehandler i barnevernet skal ha rundt 20 aktive saker. Jeg hadde det siste året over 30 og hadde i tillegg administrativt ansvar. Det siste halve året hadde jeg også 2 saker i fylkesnemden nesten samtidig - noe som også er en enorm arbeidsbelastning. Det sier seg selv at det ble alt for lite tid til å gå inn og gjøre en god saksbehandler-jobb.

Ingen kan forklare den store økningen i saksmengde, men den sees så vidt jeg skjønner over en stor del av landet. Dette skjer samtidig med at sakene blir alvorligere og uten at rammebetingelsene til barnevernet øker samtidig. Det er færre fosterhjem, det er færre institusjonsplasser, det er mindre penger å bruke på tiltak - og det er flere ressurskrevende saker. Det KAN ikke gå i hop og er en evigvarende ond sirkel om ikke noe gjøres. Det er fryktelig frustrerende å måtte avvise saker der bv kunne gått inn på et tidlig tidspunkt og løst problemer med enkle og udramatiske midler. Det handler kanskje om avlastning, besøkshjem, råd/veiledning eller andre ting. Men mangel på ressurser gjør at vi ikke kan ta tak i disse lite alvorlige sakene. Dermed kommer de dessverre ofte tilbake om 1-2-3 år som alvorlige saker der bv ofte må inn med tvangstiltak.

Jeg har på mange måter vært en kontroversiell barnevernsleder og har møtt mye motstand på min måte å drive barnevernsarbeid på. Motstanden har uten unntak kommet fra barnevernpedagoger i andre barneverntjenester. Jeg ønsket blant annet et langt tettere samarbeid med barnehager og skoler, og valgte derfor å involvere disse langt tettere i mange saker - selvsagt under full åpenhet overfor foreldrene. Dette hadde iallefall jeg positiv erfaring med. Jeg tror derfor at barnevernet må bli bedre på å samarbeide! Og for å få til det, trengs det holdningsendringer i forhold til bl.a. taushetsplikt. Det er ingen lovhindringer der.

Slik jeg opplevde det, handler barnevernets problemer om både resurrsmangel, for lav kompetanse og en nokså gammeldags arbeidsmetode, spesielt når det gjelder kommunikasjon og samarbeid. Det er helt klart for mange ufaglærte i barnevernet, men det er også en generelt for lav kompetanse - noe som selvsagt også henger sammen med et alt for lavt lønnsnivå. Jeg gikk NED 45.000 i lønn når jeg gikk fra PP-tjenesten til barnevernet - og det er står ikke på noen måte i sammenheng med arbeidsmengde og ansvar.

[era]

(ikke et tema jeg skal starte på på denne tia av døgnet, når jeg sliter med å sove pga. dagens inntrykk fra jobb)

[Katta]

Det er mye som kan bli bedre i barnevernet tror jeg, ikke minst mangler det ressurser. Og det mangler handlingsrom, det er ikke rart folk blir frustrerte av å se på at situasjoner må bli veldig alvorlige før det er mulig å få gjort noe.

Men en ting jeg tror man med fordel kunne ha jobbet litt med, er å avmystifisere barnevernet. Både gjennom pressen slik at folk vet mer om hva de jobber med og hvorfor, men ikke minst gjennom samarbeidsmåter med andre institusjoner som sykehus, skoler og barnehager. Barnevernet virker også for samarbeidende personell som en lukket institusjon hvor man kan rapportere inn, men ikke får noe ut. Jeg tror ikke det er av det gode, det medfører at man vurderer hva man går til barnevernet med. Nettopp fordi man ikke helt vet hva opplysninger blir brukt til, hvordan de oppfattes og hva barnevernet har bruk for å vite. De er den tause parten på møter som suger til seg og går, det fungerer så mye bedre når det er toveis dialog! Og det hadde hjulpet oss som blir sittende med foreldre og barn også etter at barnevernet har gått at vi vet litt om hvordan de tenker og jobber og hva de egentlig planlegger videre. Av og til fungerer samarbeidet veldig godt, da kunne jeg ønske meg at det alltid var sånn.

Jeg tror mye kunne vært løst om man hadde bedre struktur på hva barnevernet skal drive med og hvordan.

For eksempel er det en stor systemstopper at det mangler fosterhjem. Man får ikke tatt et barn ut av en situasjon hvis det ikke er noe sted å gjøre av det.

Og hvorfor mangler det fosterhjem? Kanskje fordi det er utrolig slitsomt å være fosterforelder til en unge som trenger ekstra oppfølging fordi man faktisk ikke kan forvente all verdens fra barnevernet? Erfaring fra egen omgangskrets viser at fosterforeldre der for eksempel kan risikere at lønnen endrer seg med et vedtak og blir halvert.

En annen ting med barnevernet er at de ikke har regler å bruke som er gode nok.

For eksempel hvis barn utsettes for vold eller overgrep under samvær - ikke en barnevernssak. Tro det eller ei. Den eneste barnevernssaken som settes i gang hvis et barn for eksempel voldtas under samvær er en omsorgsovertagelse - fra det hjemmet barnet bor i. Jeg presiserer: Ikke fra samværshjemmet, men fra det hjemmet barnet altså IKKE utsettes for overgrep fra.

Hvorfor det? Jo. Fordi barnevernet ikke kan gjøre noe med samværshjem. Det er ikke i deres regelverk. Dermed er det bostedsforelder sin jobb å ta vare på barnet når det er til samvær. Det har ikke bostedsforelder mulighet til, men det blåser altså barnevernet i.

Så en ting som kan hjelpe med å få et bedre barnevern er da å gi de lov til å gripe inn med tiltak der barn utsettes for overgrep fra den forelderen det ikke bor fast med.

[Crimina]

Så det stemmer at foreldre bare kan flytte til en annen kommune om de får problemer med barnevernet?

Jeg trodde ikke det var sånn lengre.

Her jeg bor er det nå ei alenemor med 4 barn, der barna ikke blir ivaretatt på forsvarlig måte. Skolen har meldt til BV og bestefaren har meldt til BV. Og saken er tatt hånd om av BV. Ansatte kommer på besøk til henne, uanmeldt.

Nå skal hun flytte langt avgårde, for å komme seg vekk fra BV.

Men da må det jo være mulig at BV sender saken videre til den kommunen som denne kvinnen flytter til, eller bestefaren, eller andre mennesker kan vel levere ny bekymringsmeldinger i den nye kommunen? I alle fall når det er offentlige etater som melder og det dreier seg om alvorlig omsorgssvikt.

Jeg velger å tro at BV gjør en god jobb, i det fleste saker. Men jeg ser jo også at det skjer uheldige ting. Der BV kommer i dårlig lys. Vi hører jo ofte bare en side av saken og derfor blir det jo veldig galt.

Jeg har selv kontaktet BV, fordi jeg møtte veggen og var langt nede. Jeg mistet rett og slett kontrollen over mitt eldste barn. Drikking, utaggerende oppførsel, kriminelle handlinger også. Jeg måtte bare svelge stoltheten og kontakte BV.

Jeg møtte ikke den forståelsen som jeg trodde jeg ville få. Jeg ønsket mest av alt å få barnet mitt flyttet ut av hjemmet, for oppførselen til ungdommen min gikk utover de andre barna. Ene barnet mitt gråt seg i søvn flere ganger, jeg måtte låse døra til mitt soverom osv osv.

Jeg trodde at BV hadde beredsskapshjem, som kunne hjelpe meg i en akutt situasjon, men det var ventetid. De hadde plass på et ungdomsshjem, men det var ikke aktuelt. Siden jeg da ville riisikere å få hjem en ungdom som var mye verre enn før h*n reiste. Dette truet også BV med. De sa at "verstingene" var der.

Jeg ble tvunget til å holde ut noen jeg egentlig ikke orket mere. Det var forferdelig tøft. Men i ettertid tror jeg det var verd det.

Jeg fikk, etter 2 mnd hjelp. MST, Multisystemisk Terapi. Dette var redningen. Og min ungdom så at jeg gjorde alvor av trusselen om å kontakte BV. H*n trodde nok ikke at jeg ville gå til det skrittet.

Nå har vi blitt en mere normal familie igjen. Ting er ikke perfekt, det er enda mye å jobbe med, men jeg er takknemlig for at jeg ikke leverte fra meg ungdommen. Men jeg skulle ønske at jeg ble fulgt opp litt bedre. Enten ved at de gav ungdommen min avlastning eller støttekontakt. Jeg måtte liksom bare vente, holde ut frem til MST ble satt i gang. Og i sommer var det ventetid på å få MST.

På bakgrunn av dette har jeg vanskelig for å tro at BV bare griper inn, sånn helt uten videre, og henter barn fra foreldrene sine, uten at det foreligger en god grunn.

Jeg gav klar beskjed om at min ungdom var fysisk og psykisk slem mot meg, skremte søsknene sine og var svært utaggerende. Kom full hjem mens de minste barna enda var våkne. Drev med kriminelle ting og politiet ble også koblet inn.

Men dette var ikke alvorlig nok til at Fylkesmannen kunne fatte tvangsvedtak. Siden min ungdom er 16 år, så kunne de ikke flytte h*n ut av hjemmet med tvang, uten at det forelå en god grunn.

Hva er alvorlig nok tenker jeg. Det var ekstreme forhold her hjemme. Det var ikke bra for de andre barna å se på dette daglig. Men BV overså dette totalt. De kunne sitte å si at min ungdom ikke var ille nok til at det var nødvendig med tvangsvedtak. Selv om jeg måtte låse døra flere netter, fordi jeg var redd for mitt eget barn. Jeg ble skjelt ut, kalt de styggeste ord som fitte, hore, pedo osv. H*n kom hjem full flere ganger, gav totalt blaffen i konsekvenser, skulket skolen, gjorde innbrudd i kiosk som han hadde kveldsjobb i, osv osv. Dette var ikke ille nok til å få mitt barn flyttet. Da tenker jeg selvsagt, hva er ille nok?

Jeg føler at det er lett for BV å være "maktsyke". Når de har bestemt seg for noe, så er det enkelt å hente ut barna fra hjemmene sine. Selvsagt er det riktig avgjørelse i mange tilfeller, men i noen tilfeller tror jeg BV gjør mange feil.

Jeg tror heller ikke at det å blir flyttet fra fosterhjem til fosterhjem, barne/ungdomshjem osv er bra for barna. Undersøkelser viser jo at disse barna mange ganger får senskader.

Og det finnes jo også barn som skulle hatt hjelp, men som aldri fikk det. Det er jo jeg et bevis på. BV visste om forholdene hjemme hos mine foreldre og visste at det dreide seg om omsorgssvikt. Men de gjorde ingenting. Den gang var saksbehandler inhabil.

Barnevernet i min kommune har også vært i medias søkelys og fått krass kritikk fra Fylkesmannen. Fosterhjem og avlastningsfamilier har fått svært dårlig oppfølging. BV har vært overarbeidet i perioder og hatt svært lite folk. Frister har ikke blitt overholdt osv osv.

Hva som kan gjøres for å bedre dette vet jeg ikke. Jeg tror at BV har nok penger, men de har ikke nok kompetanse alltid til å ta tak i ting slik de bør gjøre. Og mangel på ansatte gjør også at saker som burde følges opp ikke alltid blir prioritert. I tillegg tror jeg diverse lovendringer er på sin plass. Men nå er det jo forandringer på gang i BV, og jeg håper ting blir bedre, på sikt.

Litt rotete innlegg, men dette er noen av mine tanker og erfaringer med BV.

[Lhi-My]

Barnevernet har full mulighet til å sende saken over til ny bostedskommune dersom de mener det er grunnlag for det. Jeg har selv jobbet med flere "barnevernsflyktninger" og det er etter hvert nokså normalt at bv automatisk sender bekymringsmelding til ny kommune når en bv-klient flytter. Det gjøres iallefall i de alvorlige sakene. Dersom det allerede er opprettet et vedtak om omsorgsovertakelse, er det ikke mulig å flytte fra dette. Er det kun frivillige tiltak, kan man jo selv velge om man vil flytte fra tiltakene sine. Da er det heller ingen automatikk i at saken meldes videre til ny kommune.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg tror mye kunne vært løst om man hadde bedre struktur på hva barnevernet skal drive med og hvordan.

For eksempel er det en stor systemstopper at det mangler fosterhjem. Man får ikke tatt et barn ut av en situasjon hvis det ikke er noe sted å gjøre av det.

Og hvorfor mangler det fosterhjem? Kanskje fordi det er utrolig slitsomt å være fosterforelder til en unge som trenger ekstra oppfølging fordi man faktisk ikke kan forvente all verdens fra barnevernet? Erfaring fra egen omgangskrets viser at fosterforeldre der for eksempel kan risikere at lønnen endrer seg med et vedtak og blir halvert.

En annen ting med barnevernet er at de ikke har regler å bruke som er gode nok.

For eksempel hvis barn utsettes for vold eller overgrep under samvær - ikke en barnevernssak. Tro det eller ei. Den eneste barnevernssaken som settes i gang hvis et barn for eksempel voldtas under samvær er en omsorgsovertagelse - fra det hjemmet barnet bor i. Jeg presiserer: Ikke fra samværshjemmet, men fra det hjemmet barnet altså IKKE utsettes for overgrep fra.

Hvorfor det? Jo. Fordi barnevernet ikke kan gjøre noe med samværshjem. Det er ikke i deres regelverk. Dermed er det bostedsforelder sin jobb å ta vare på barnet når det er til samvær. Det har ikke bostedsforelder mulighet til, men det blåser altså barnevernet i.

Så en ting som kan hjelpe med å få et bedre barnevern er da å gi de lov til å gripe inn med tiltak der barn utsettes for overgrep fra den forelderen det ikke bor fast med.

Virkelig? Det er rett og slett horribelt, og skremmende.

[Harriet Vane]

Anbudsordningen er hårreisende, at man kjører New Public management i buss eller vaktmestertjenester er nå en ting, men at OMSORG FOR BARN skal være ute på anbud med jevne mellomrom og utrygge barns HJEM skal skifte pga at noen har et billigere tilbud? men det blir det ordning på. :mæktige vænna:

Lav lønn i barnevernet. Men hey, det er jo den typiske kvinnefellen, dette har også vært kallsyrker med barnløse bestyrerinner om bodde på barnehjemmene, fikk kost og losji av det lokale menighetsrådet og drev barnehjem med almisser.

For kort utdanning og for unge folk i institusjonene og førstelinjen. 3 år er ikke nok. Det bør være 5 og man bør ha en master og noen år på baken før man skal ut i førstelinjehelvetet og overta omsorgen på vegne av staten, altså. Altfor mange ufaglærte på institusjonene som jobber i horrible turnuser. Seerier av 24-timers vakter? For 280 000 i året?

Flere stillinger er selvsagt viktig: det kommer 400 nye på landsbasis i 2010, men mye av dette er opp til kommunene, og ikke alle bryr seg om det.

Barna tas for sent vekk fra familien og man griper inn så sent at man nesten alltid må ty til de mest drastiske tiltakene i tiltaksstigen. Jeg vet at det jobbes med å øke bevisstheten blant barnehageansatte i fht bekymringsmeldinger (hvor lite/mye bekrymret bør man være før man ringer-guide) og at helsestasjonen skal mer på banen. jeg jobber også med å konkretisere en idé jeg har rundt helsestasjoners utvidede rolle i dette. Tidlig innsats vil kunne 1) sørge for at flere barn får hjelp i familien og flere foreldre kan få hjelp til å være gode foreldre uten alvorlige inngrep. Frivillighet i fht tiltak må vekk, trenger man hjelp, skal man værsågod ta i mot, ellers blir det konsekvenser. 2) barn som blir utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt skal ses tidligere og fjernes fra hjemmet tidligere, og få et STABILT nytt hjem. Evt samvær med biologiske foreldre skal ses ut fra barnets behov. 3) regionalt samarbeid i små kommuner. Småkommuner er uproffe på dette, fordi de skal gripe inn hos naboen og sånn. Pyton, kjipt, fælt, flaut og man blir usatt for hatkampanjer og skuling på S-laget og man har selv taushetsplikt, mens naboen kan snakke overalt til alle. Mye bedre om det er noen "nøytrale" som kan gjøre jobben.

Smilefjeset og jeg jobber nå aktivt for en lovendring rundt samværshjem og det er HØYT på statsrådens og stortingsrepresentantenes liste over To Do 2010.

Jeg er på dette, altså. Bare rolig!

[Crimina]

I mange tilfeller så synes jeg BV bør gripe inn og barna bør tas vekk fra familien tidligere ja. Mange har for høy terskel med tanke på det å sende bekymringsmeldinger. Min gamle lærerinne sa at hun i ettertid ser at bekymringsmelding burde vært sendt, men det var ikke "vanlig" på den tiden.

Man har jo plikt til å melde i fra om man ser eller mistenker omsorgssvikt. Men veldig mange melder ikke fra. Dessverre.

Men jeg synes også, som jeg skriver i mitt forrige innlegg, at foreldre som søker hjelp, også bør tas alvorlig. Men for all del, mange opplever jo også at de får god hjelp.