Det snøøøøhøøøør!

I hele dag har det ramlet hvite ting fra himmelen. Noen ganger tett akkompagnert av regndråper, andre ganger bittesmå, knallharde kuler med imponerende fart. Det har vært uhyre lærerikt for femåringen, som har lært veldig mange nye navn på nedbørstyper. Men, enn så lenge har det hvite ikke vunnet herredømme over bakken, all den tid mor står med hårføneren på maks og sikter på utysket. Til nå. Gradestokken viser en temperatur faretruende nær nullpunktet, og asfalten ser ut til å ha gitt etter for styggedommen. Et hvitt, heldekkende teppe ligger over asfalten, kun brutt av skjemmende merker etter slitte sommerdekk. Panikken sprer seg. Må vi kjøre til barnehagen med SOMMERDEKK? Det er jo bare september! Har værgudene klikka helt, eller har de besluttet at gjennomsnittstemperaturen her oppe har vært for høy i sommer og senker termostaten tidlig? Ja, en middeltemperatur på snaue ti grader er jo hårreisende! Løfter vi blikket og ser utover mot fredag formiddag stiger følelsen av panikk betraktelig. Mannen vet ikke hva som er verst, å prøve seg på en snødekket fjellovergang med sommerdekk og hjertet i halsen eller å kjøre nedover kysten av Sverige i femten varmegrader og den syngende duren av piggdekk i ørene. Kanskje bilen blir mobbet av de andre bilene på parkeringsplassen mens vi er inne på en kafe og spiser korv med potatismos?

Jeg for min del vil bare sørover. Nå har jeg fått nok av dette. Problemet er bare at det sikkert ikke blir noe bedre i Trondheim...