Nede på bunnen i det mørke hav …

[Acsa]

...svømmer en gledesstrålende Acsa rundt!

I 1998 tok Ulvefar og jeg dykkerlappen, på Zanzibar. Vi dykket litt sør for Durban også. Sommeren 1999 dykket vi på Sørlandet. Våren 2000 ble jeg gravid med Storesøster. Sommeren 2000 sa bekkenet mitt takk for seg. Og det var det. Jeg prøvde såvidt en gang, men jeg hadde overhodet ikke rygg og bekken til å dykke. Og ti år med smerter gjør noe med tilliten til egen kropp, i tillegg til masse rare belastningsvondter og spenninger.

De siste par årene har jeg jobbet ganske målrettet med opptrening, og særlig det siste året. Mye kjernemuskelatur, og generelt litt bedre kondisjon. Nå er jeg på rehab på Gran Canaria, hvor jeg var i fjor på denne tiden også, og på en morgentur gikk det opp for meg at ti minutters rusling fra helsesenteret ligger et dykkesenter. Så i forrige uke var jeg hos legen og fikk "dive medical" og klarsignal for å dykke, og gjennomførte et oppfriskningskurs med et lite dykk på bare 3-9 meter, og fikk hjelp til å få på alt utstyr i vannet, ble testet i nødvendige ferdigheter osv. Veldig gøy, veldig spennende. Veldig bra tilrettelegging.

Og i går, så ble det båtdykk. Helt ordentlig, sammen med flere andre helt normale dykkere. Som den semi-krøplingen jeg er hadde jeg snakket ordentlig med sentersjefen på forhånd, og dykkeleder og hjelpemannskap var orientert. Jeg fikk sele med vektlommer i stedet for dykkebelte som sitter over korsrygg&bekken, jeg fikk hjelp av en svært sjarmerende australier med å få på meg vekt, bcd og tank mens jeg satt på kanten av dykkebåten uten å måtte reise meg med alt dette på. Og jeg klarte back roll ned i vannet - og så dykket vi fem stykker ned på et steinrev på 16 meters dyp. Det var tropiske fisk, det var havedderkopp som klatret på hånda mi, det var krabber som var helt annerledes enn krabber jeg har sett før - og fram fra en stein kom en blekksprut på ca en halv meter. Den sprutet forskrekket blekk på meg før den svømte lynraskt avgårde. Og jeg klarte det. Jeg klarte alt sammen. Å dykke i seg selv er jo en form for adrenalingreie - å puste under vann er jo litt naturstridig. Men den fysiske mestringsopplevelsen dette var, å kunne gjøre en fysisk ting helt som andre (når jeg først hadde kommet ned i vannet), det var helt magisk. Å kjenne på at jeg er så sterk at jeg på en god dag faktisk kan stole på kroppen min, at den virker! Vel oppe igjen fikk jeg hjelp til å få av utstyret mens jeg lå i vannet, og jeg skal ikke påstå jeg var spesielt grasiøs da jeg kravlet opp i båten igjen, men det gikk!

Nytt dykk på torsdag. Og til jul ønsker jeg meg Advanced Open Water-kurs i California...