Gårsdagens hjernetrim fra Teofelia er over, og jeg skal altså hoppe etter Wirkola. Jeg er ikke så god på slikt, men jeg er ganske god på grubling og filosofering. Dagens kalenderluke handler om det å tro:

Det var godt å tro på noe. Det var godt å tro på nissen, tro på Gud, tro på det gode, tro på kjærligheten, tro på at alt skulle ordne seg - samme hva. Tro på at noen så, noen visste, noen elsket, noen passet på.
Tro var trygghet. Ikke visshet, men trygghet.

Det var godt å tro på nissen. Denne snille, store, røde mannen, han med det lange skjegget som ser forbausende ut som Coca Cola-nissen, det var godt å tro på han. Han reiste rundt til alle barna natt til julaften, alle fikk det de ønsket seg og logistikken var ikke så nøye. Han tok i mot ønskelister, han visste om du var snill eller ikke og det var derfor viktig å være snill, slik at ønskelisten ble oppfylt. Det var en fin grunn til å være grei og Donald-nissen, eller Coca Cola nissen var både snill og mild.

Jeg trodde på Gud. Først trodde jeg fordi det ble formidlet som en sannhet, det var slik det hele hang sammen. Senere fordi jeg ville tro.
Det var fint å tenke at man kom til himmelen når man døde. At man satt der oppe og kikket ned på de som fremdeles levde og at man hadde havnet der alt var vakkert og godt. Fint å tro på at det var en plan, også for lille meg. At noen visste hvilken vei jeg skulle og at noen ville følge meg på veien. Når jeg gikk med stor mage, og ventet på denne lille inni der og var redd for at noe skulle skje og at jeg aldri fikk kjenne denne lille på utsiden, da var det en trygghet å tenke på at om noe skjedde, så ville vi likevel bli kjent en dag. Fordi vi skulle møtes igjen. Fordi det var en mening med alt – det var noen som passet på.

Som en blanding mellom alt dette var troen på kjærligheten og på det gode. Gud var god, nissen var god og om jeg var god, så ville alt bli godt og det ville gå meg vel. Jeg prøve å leve opp til både Gud og nissen, jeg prøvde å være god og trøstet meg med at noen så og at noen visste. Og i og med at noen så og noen visste, så kom også den dårlige samvittigheten hver gang jeg feilet. Noe jeg ofte gjorde.

Så kom det en dag der jeg ikke trodde lenger.

Nissen forsvant først, selvsagt, jeg var ikke gamle jenta da jeg forstod at nissen bare var oppspinn. Likevel fortsatte jeg, som kul tenåringsjente, å fóre nissen på låven med grøt. Når ting ble for tøffe inne, som de ofte ble i julen, så snek jeg meg ut på låven med en tallerken med grøt. Jeg satt der en stund, det hendte at jeg smugrøykte, og ventet på både nissen og julefreden. Begge to var like fraværende.

Det var vel på samme tid jeg mistet troen på kjærligheten og at alt skulle ordne seg. Og den som har elsket med hele sitt tenåringshjerte for deretter å oppleve at det alt glipper, den vet hvordan troen på kjærligheten kan bli knust, som den tynneste julekule mot hard gulv, i det tråden ryker.

Om det har noen sammenheng med tapet av troen på kjærligheten vet jeg ikke, men gradvis mistet jeg troen på at alt skulle ordne seg. Og jeg mistet troen på det gode, for hver gang jeg trodde at nå skulle ting bli bedre, så kom det en nedtur. Og jeg følte meg dum og naiv som gikk rundt og ventet på noe godt, dum og naiv som ble lurt gang etter gang.

Nå de siste årene forsvant troen på Gud og Gud var det største tapet. Jeg følte at jeg mistet så mye da jeg ga slipp på gudstroen min. Og jeg ga ikke frivillig slipp, jeg kjempet lenge, men til slutt måtte jeg innse at tvilen var blitt så mye større enn troen – det var ingen tro igjen. Jeg kjente på en usikkerhet og en utrygghet jeg ikke hadde kjent før, jeg savnet og savner virkelig gudstroen min, tryggheten min.

De fleste, unge, naive, bitre eller lettlurte, møter seg selv i døren en gang, så også jeg. Noen uker før jul det året jeg var 18 plukket bestevennen min sammen det knuste hjertet, limte det med sterk lynlim, krøp inn i det og ble værende. Om jeg hadde mistet troen på det meste hadde han dobbelt opp, og det en har mye av kan en fint dele.

Senere kom barna, og med mannen og barna kom jeg og mitt liv. Sammen har vi har bygd opp en meningsfull hverdag og sammen med dem kjenner jeg at troen voksen frem igjen. Ikke troen på nissen, den finner jeg bare når jeg ser Polarekspressen. Ikke troen på Gud heller, dessverre, Gud er nok tapt for meg. Eller jeg for ham. Men troen på det gode og troen på at vi kan få et godt liv, selv om vi har opplevd motgang. Troen på at vi kan hente styrke i oss selv og i dem vi er glad i. Og etter 22. juli står det sterkere for meg at livet og mennskeverdet – det er det jeg tror på.

For meg er adventstiden full av klisjéer, den er full av tro, håp og kjærlighet. Tro på at det meste ordner seg, håp om at jeg er god nok som jeg er og en evig takknemlighet fordi jeg endte opp med et liv med mye kjærlighet rundt meg.

Adventstid er også ventetid, jeg venter på julen. Den julefreden jeg en gang søkte, den har jeg nå. Jeg har skapt den selv, sammen med mennesker jeg er glad i. Jeg trenger ingen nisse, jeg trenger ikke Gud heller. Men jeg trenger å tro på det gode, på livet og på mennesket. Heldigvis har jeg mange fine mennesker rundt meg, både familie, RL-venner og FP-venner, som holder troen min levende.

God adventstid.


(Kilde: )