Da var vi her igjen. Dette er tredje gang jeg er så heldig å bli trukket ut til å få bidra med en luke i FP-kalenderen (som for øvrig er den fineste adventskalenderen!), og det er ikke fritt for at prestasjonsangsten melder seg. Hva i guds dyre land og pannekaker skal jeg skrive, uten å gjenta meg selv, eller enda verre, noen andre?

I kalenderbloggen for to år siden, skrev jeg, for de som husker det, om min barndoms jul. Eller i hvert fall om deler av den. Den var ikke så god alltid. Det innlegget kan eventuelle nye FP-ere og andre med behov for opplysninger lese her:

http://www.foreldreportalen.no/forum/blog.php?b=21350

Det var et innlegg der noen av mine mørkeste og tyngste minner ble delt med dere og på den måten kom opp i dagen. Det er med mørke minner som med annet trolltøy. De sprekker - eller i hvert fall krymper - når de får lys på seg.

Og så, for noen dager siden, da jeg satt og pakket inn kalendergaver til mine tre små, kom det noen minner til meg fra forgagne tider. Juleminner. Og de var gode. Jeg har lyst til å dele et par av dem med dere, for de er så dyrebare for meg. Kanskje fordi de lyser så sterkt opp mellom alle de minnene jeg så lenge har forsøkt å legge lokk på.

Mammaen min var alltid en hvit tornado i ukene før jul. Hun hadde gått i særdeles god skole hos sin mor, og til jul skulle alt være rent. Absolutt alt. Hver minste krok skulle skures og skrubbes. Så lille mamma balanserte hver eneste desember på en kjøkkenstol som stod oppå kjøkkenbordet, og vasket tak så grønnsåpevannet skvatt mens Händels Messias ljomet ut av høyttalerne, og sofa og panelgulv nødtørftigst var tildekket av henholdsvis gamle dynetrekk eller den legendariske VASKEPAPPEN. Som hadde, og fortsatt har, en egen plass i kjelleren hos mine foreldre. (Opprinnelig hadde den digre hjørnesofaen deres vært pakket inn i den i 1985.) Hjørnesofaen er trukket om, men vaskepappen består. Og min mor, snart 60, vakler fortsatt på toppen av det nå gamle kjøkkenbordet og en av de gamle kjøkkenstolene, som er blitt tatt vare på nettopp for å kunne fortsette denne vasketradisjonen.

Jeg er vokst opp på et gårdsbruk nord i landet, og som ikke det var nok, var jeg attpåtil så heldig å ha besteforeldrene mine, mammas foreldre, på samme tunet. I desember løp vi ofte ned den lille bakken fra vårt eget hus om ettermiddagene, min lillesøster og jeg, med åpne boblejakker og lua og vottene i neven. Bestemor og bestefars vinduer lyste varmt mot oss, og duften av ulike bakverk fanget oss inn i god tid før vi nådde trappa. Og så løp vi inn, leende, og ble mottatt som kongelige hver eneste gang. Av to gamle, men fortsatt spreke mennesker, som hadde TID. Bestemor bakte, vi barna smakte, og bestefar nynnet og sang. Etterpå spiste vi som regel kveldsmat der. Hjemmebakt brød, kakao i den brune keramikkmugga og bestemors hjemmelagde leverpostei. På bordet stod alltid et telys i en telysestake med to nisser på, og jeg og søsteren min kranglet alltid om hvilken som var min og hvilken som var hennes. "Æ e han! Nei, det e æ som e den med lengst skjegg, du e den andre!"

Bestefar døde i 2002, da jeg var 19 år. I sommer fulgte bestemor etter, etter ti år med sorg og savn. Hun ble 90 år. Nå er huset ryddet og tømt, og mange av mine mest gyldne barndomsminner er pakket i esker og fordelt mellom min mor og hennes fem søsken. Deriblant lysestaken med nissene. Jeg lurer på hvem som fikk den. I år er første året så lenge jeg har levd, at det ikke skal lyse fra bestemors vinduer.

Jeg kan ikke få besteforeldrene mine tilbake. Og jeg kan ikke bli liten jente igjen. Men jeg kan dele de gode minnene mine med dere, og med barna mine, slik at de ikke blir borte. Og det gjør jeg nå. I dag fikk dere denne luka av meg. Og i kveld skal jeg fortelle barna mine om oldemor og oldefars jul på sengekanten.