Denne førjulstida er det en spesiell sang som har kvernet rundt i hodet mitt. Det er kanskje egentlig ikke en julesang, men så har Hekla Stålstrenga likevel valgt å bruke den som tittelspor på sin nye juleplate, og da blir det jo julesang likevel. Den heter Velkommen inn, og er ikke å oppdrive på YouTube enda, så da må jeg nøye meg med å gi dere en en Spotify-link.

https://open.spotify.com/album/2hCVi...255.1474149345

Teksten er veldig enkel, og den treffer i alle fall meg veldig.


For meg handler denne sangen om flyktningene i verden, og kanskje er den også en julesang fordi den lille familien vi feirer i jula også var flyktninger i følge historiene. Det er vondt å tenke på at vi feirer jul samtidig som vi stenger grensene våre og sender purunge mennesker til såkalt ”internflukt” i land som ingen av oss ville ha ønsket å reise på juleferie til. Mitt politiske juleønske er en annen norsk flyktning- og asylpolitikk, der vi tillater oss å ønske flere (neida, ikke alle, ingen kan hjelpe all verdens flyktninger, men alle kan hjelpe noen, og jeg mener altså at vi kan hjelpe flere enn det vi gjør i dag) velkommen inn.

Forrige søndag var jeg på julekonsert med Hekla Stålstrenga, og da gjorde vokalist Anne Nymo Trulsen også en kobling til alle de som er flyktninger i sitt eget liv, kanskje på grunn av rus eller fattigdom, eller på grunn av andre ting som har blitt for tunge å bære på. Det traff meg litt ekstra, for dette siste året har vært kjipt, både i verden og inni meg. Jeg føler at jeg har kommet litt mer frem til meg selv igjen den siste tida, og jeg har et håp om at jeg skal få lov til å bli her. Det ønsker jeg at alle som strever skal få lov til å føle i løpet av desember.