Jeg begynte å jobbe på dette ganske tidlig, på dagen jeg fikk min plass. Jeg hadde en del utkast, de ble forkastet alle sammen. (Av en eller annen årsak så rimer utkast og takras i hodet mitt, jeg vet ikke hvorfor, men jeg kan huske å ha fått rød strek i diktboken på barneskolen på grunn av dette.)
Prestasjonsangst i mageregionen og nerver utenpå; skjelvende hender på tastaturet.

Jeg tenkte på kanskje å ta opp hva som har skjedd på denne dagen, for det skjer jo noe hele tiden, og det er vanskelig å finne en dag fullstendig uten historisk verdi. Og hvem liker vel ikke historie?
Slaget ved Tolvajärvi for eksempel startet den 12. desember (og varte til den 29.) Lebensborn ble etablert. IRA startet sin «Border Campaign». Det skjedde mye den 12. de årene andre verdenskrig sto på, generelt ting som ble sprengt, folk som døde, heltedåder som ble dådet, og så videre – veldig lite julete. Marconi mottok det aller første transatlantiske radiosignalet denne dagen, da. Det er fint. Det var jo en slags gave og det er jo litt julete. På en måter. Okay, kanskje ikke.
Jeg innså veldig raskt at alt historisk jeg husker som jeg innbiller meg (jeg er elendig med datoer) innebærer den 12. desember er hysterisk upassende for julekos. Jeg innså også at jeg vokste opp i et hus med mye krigslitteratur, et åpent bibliotek og foreldre som grovt overvurderte sin yngste datters grad av modenhet.
Krigslitteraturen var ikke det verste, den taklet jeg utmerket. Det var alltid skjønnlitteraturen som sendte meg skrikende inn på badet (husets eneste trygge rom – konstant opplyst av et skarpt grellhvitt lys) sånn cirka klokken to om natten. De hadde riktignok satt alt det skumle, sære og rare på de øverste hyllene, men når man også har forankret bokhyllen til veggen så blir den til et klatrestativ. Det var ikke spesielt vanskelig å klatre opp, ta en bok mellom tennene eller i en ryggsekk, og så klatre ned igjen. Men dette har da ingenting med jul å gjøre.
Det var sjeldent nissebøker jeg hentet ned fra øverste hylle. Med mindre man er villig til å strekke på definisjonen av nisse. Vi hadde mye politisk litteratur også, tross alt.
Hva med tilfeldige fakta i stedet? Det er jeg ganske god på og det slår nesten alltid an. Jeg kunne fortalt at David Tennant liker Coldplay og syns det er teit at folk er så negative til dem, og at hvis folk bare ga de en sjanse så ville de ha «fixed» dem, og det ville ha vært fred i verden. Og at narkokartellet drevet av Pablo Escobar visstnok brukte 2500 dollar per måned på gummistrikker alene. Muskat er livsfarlig hvis det blir tatt intravenøst. Det siste Charles De Gaulle sa før han døde var «det gjør vondt». NASA står for National Aeronautics and Space Administration – Aeronautics er gresk og betyr mer eller mindre å navigere i luften. Pilgrimmene reiste ikke fra England for å flykte fra religiøs forfølgelse, de flyktet for å få en bedre mulighet til å bedrive det. Kråkefugler gjenkjenner og løser problemer effektivt og bruker verktøy, de er veldig flinke, likevel så får de ikke den samme respekten som andre vesener som gjør det samme dårligere. En svensk forretningsmann på tur til England skrev en gang et brev til Jim Henson for å fortelle han at Swedish Chef faktisk ikke snakker svensk, Jim Henson beklaget dette og lovet å sende han på et kurs. Zeppo Marx hjalp til å designe holderne til bomben som ble sluppet over Hiroshima. Sånne innviklede innretninger som man ser i for eksempel OK Go-videoen This Too Shall Pass heter en Rube Goldberg-maskin. Og utrykket This too shall pass er persisk.

Men det er ikke spesielt julete (og jeg ser at det snek seg inn både krig, død og andre horrible ting her også). Jeg tror jeg kan fastslå at jeg er elendig på julefacts. Dessuten så har det blitt gjort helt vidunderlig tidligere. ()

Dette, derimot, er veldig julete:



Se! Pakker og julestjerner og hjerter og snømenn med lue og snowboard, og hjemmelaget julepynt og greier! Jeg begynner å få sjekk på dette. Jeg har pyntet i år. Jeg har pyntet og likt det! Også fikk jeg brukt mangletreet bestefaren til mannen laget til han. Det gjør meg glad. Blomster har jeg også. Jeg har funnet ut hvordan man får blomster. Man ser en man liker, man peker på den, sier «du, den der syns jeg var kjempefin!» og deretter «jeg blir veldig glad om du kjøper en sånn til meg» til noen som er i den situasjonen at de kan kjøpe blomster til deg, i mitt tilfelle han fyren jeg er gift med. Og så får man blomster! Noen ganger får man deilig parfyme man hadde bestemt seg for var for dyr i samme slengen. Og så ser det fint ut hjemme og man lukter godt og det er bare velstand.

… Nei. Nei. Dette er ikke noe interiørblogg, og hadde den vært det så burde jeg ha tatt bedre bilder. Kameraet på telefonen og fem minutters svosj ingen blogg gjør. Dessuten så har andre allerede gjort det bedre enn meg.

Hva med en julehistorie?
Jeg har ingen. Jul har aldri vært spesielt for meg, når jeg var liten føltes det mest ut som stress og mas, og en fæl overstyrer-bestemor som helst ville at alt skulle foregå på sin måte ødela mesteparten annet hvert år. Det eneste jeg egentlig har, det eneste jeg har brydd meg om å feste med ved er at jeg skulle ønske jeg kunne huske å ha feiret jul med bestefar.
Bestefar elsket julen, det har jeg blitt fortalt. Jeg rakk bare å feire jul med han tre ganger, jeg var fire når han døde. Jeg savner han så, jeg forgudet han – og han forgudet meg.
Det var ekstra spesielt for meg, for bestemoren min likte meg aldri. Bare når jeg holdt meg på min plass, og det var jeg ikke i stand til. Jeg klarte ikke å være det hun forventet av utseende mitt; en søt liten pike med store blå øyne, gyllenblonde krøller og smilehull. Den røde julekjolen fikk hull raskt, håret endte jeg opp med å klippe av meg et år, det var litt dødtid mellom middagen og riskremen. Jeg var alltid full av gjørme, grønske, maling eller matrester selv når jeg skulle værer pyntet, inkludert julaften. Dessuten lignet jeg for mye på min mor – og det tålte hun ikke. Men bestefar … bestefar forsto meg. Bestefar forsto alt.
I år skal jeg på kirkegården på julaften. Jeg har ikke gjort det på årevis. Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å pynte gravene, til å tenne lys. Jeg skal lage kranser, to stykker for to graver siden oldemor ligger der også. Jeg gleder meg til å se navnet hans. Det høres sikkert rart ut, men jeg føler meg alltid litt bedre når jeg ser navnet hans. Når jeg ser det så husker jeg at han var her, at han var en ekte person. Jeg tror jo ikke at han finnes lenger, jeg tror ikke han finnes noe sted bortsett fra i minnene mine. Likevel så gleder jeg meg til å si hei til han igjen. Huske han litt ekstra.
Jeg liker kirkegårder. Jeg liker begravelser også. Begravelser er en av de tingene som virkelig definerer mennesket for meg. Når kroppen er død og det ikke lenger er et menneske, bare en ting, så fortsetter vi å elske det. Vi slutter aldri. Vi har muligheten til å elske så rent og så hardt at ikke en gang døden kan ende det.
Det er magisk. Og det blir så tydelig på julaften. Alle de tente lysene, alle blomstene og kransene. Stille skjønnhet, et bittelite hav av kjærlighet på en mørk og kald dag.

Det blir for trist, ikke sant? Det er ikke trist, ikke egentlig, jeg syns det er vidunderlig at han har så stor plass i hjertet mitt til tross for at han har vært borte i 26 år, de årene vi fikk var gode.
Men, særlig kombinert med bestemor og generelt syt, det blir for trist for en julekalenderluke.
Skal jeg kjipe ut folk så kan jeg gjøre det i min egen blogg.

Hva med en oppskrift? På noe godt, noe julete? Oppløftende og koselig.
Fleur de Sel Toffe! En Martha Stewart-klassiker. Knekk med fransk salt, det er jul det!
Man smører en passende panne, finner frem smør og sukker (450gr av det første og 6,3 dl av det andre, for eksempel), litt vann (0,75 dl), og litt sirup (0,5 dl) og fleur de sel. Ja det må være fleur de sel, blir ikke det samme uten. Bordsalttoffe? I think not! Sleng det sammen i en vid panne og la det koke opp mens du visper støtt og stadig, helt til sukkeret og smøret ikke er gjenkjennelig på noe vis. Så lar du det stå i fred og koke i 12-18 minutter.
Pisk opp og hell det over i pannen, strø saltet over. La pannen stå helt i fred i en halvtime før du flytter det noe sted. La det kjøle helt, knekk opp, putt i boks, dekket til varer det sånn ca en uke.
Jeg har en bra en med sjokolade og pistasjnøtter også. Og honeycombknekk, det eneste er at jeg ikke får til oppskriften. Det smaker bare kjemikjøleskap av hele greia. Utrolig irriterende, jeg elsker honeycomb.

Okay, det ble bare rart når det kom etter den triste barndomsjul-og-begravelsesgreia. «Også døde bestefar og det var fælt, men hey, ta litt toffee da!»

Så jeg har altså hatt en del ideer om hva jeg skulle skrive om i min luke.
Men.
Men, men, men, men. Det er ingenting som blir helt riktig. Det er vanskelig å leve opp til de som har hoppet før meg (og de jeg ser skal hoppe etter meg), det er vanskelig å finne noe som sier akkurat det jeg vil si.

Så jeg nøyer meg med dette.

God jul. Jeg er glad i dere.