[him]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Men i forhold til folk jeg ikke kjenner godt eller ikke kjenner i det hele tatt, klarer jeg meg stort sett fint hvis de opptrer noenlunde høflig. Jeg blir rett og slett ille til mote av åpenhjertighet og brutal ærlighet i tide og utide

Ja, jeg mener ikke at jeg setter pris på at folk jeg ikke kjenner stopper meg på gata og sier hvor fæl jeg ser ut!
Men, hvis folk på direkte spørsmål velger å være høflig fremfor ærlig så synes jeg det er lite hyggelig. I ettertid lurer jeg alltid på når vedkommende snakker sant og ikke.

For meg trenger ikke relasjonen å være så veldig nær heller. Jeg blir usikker uansett. Hvis jeg feks hadde vært hos legen med et symptom som kunne ha passet på en alvorlig sykdom og på en bagatell, så hadde jeg direkte mislikt det hvis h*n på direkte spørsmål hadde sagt at "Nei, det er ikke mulig at det er det!". Samme med kollegaer som skryter ovet middels bra utført jobb. Jeg merker med meg selv at det første jeg tenker er: "Hva er det h*n er ute etter?"

Men jeg mener (i motsetning til deg?) at man godt kan være ærlig uten å være brutal. Jeg mener heller ikke at man må være totalt ærlig helt uoppfordret. Jeg hadde feks blitt sjokkert hvis jeg gikk til legen med et symptom og uten direkte spørsmål så hadde legen konstatert at: "Ja, dette kan jo være kreft, så da må vi ta noen ekstra blodprøver." Da er man ikke ærlig, man er bare grusom.

For å sitere min bestemor:
"Alt man sier skal være sant, men man skal ikke si alt som er sant."