Følelsen av fattigdom

[Tjorven]

Jeg leste denne artikkelen i Aftenposten med stor interesse: http://www.aftenposten.no/okonomi/De...icleId_606969b

Dette kjente jeg veldig på som barn. Vi hadde mat på bordet og klær på kroppen, men veldig mye mindre penger og materielle goder enn de rundt oss. Som voksen har jeg vært relativt bevisst på dette, og det er nok en, av mange, årsaker til at vi bor på østkanten av Oslo.

Hun som omtales i artikkelen flyttet fra Bjølsen til Nordstrand, og følte seg fattig. Jeg tenker at dette var en situasjon hun valgte selv, og skjønner ikke helt at det er noe å klage over. Følelsen sv fattigdom hadde vært en helt annen hvis hun hadde blitt boende. Kan det ikke forventes at voksne folk tar ansvar for egne beslutninger?

Enten ved 1) å slutte å la dette plage deg eller 2) fikse problemet (les: flytte).

[Lykken]

Får ikke lest uten abonnement. Men interessant, for i Norge er fattigdom er relativt begrep føler jeg.

[Blå]

Interessant. Jeg har også vokst opp med en veldig følelse av å ha lite penger og definitvt mindre enn folk rundt meg. Og vet som voksen at vi hadde slett ikke lite penger, bare en far som var skrekkelig dårlig til å disponere og prioritere. Vi manglet strengt tatt ingenting, men jeg husker det intense ønsket om å ha i hvert fall noe av det andre hadde. Og fyller nok litt opp for det nå med å være forholdsvis raus med mine barn på sko og klær og idrettsustyr. Heldigvis er de ikke storforlangende og vi har ikke et miljø der merkepresset florerer.

Jeg er enig i at dette eksempelet var litt rart. Det kommer ikke frem om hun valgte å bo veldig dyrt fordi hun ville bo på vestkanten og om hun har bedre råd nå når hun har flyttet til Tøyen. At det er vanskelig å ha dårligere råd enn de som er rundt en har jeg ingen problemer med å forstå. Men å aktivt velge å flytte til et område der man må regne med å falle gjennom på den måten virker rart.

Men det er ingen tvil om at følelsen av opplevd fattigdom kan være vond. Selv om man har mat på bordet og klær på kroppen.

[My]

Interessant ja, og fremmed situasjon for meg. Ikke fordi vi hadde god råd da jeg var barn, tvert om, vi var en familie på fem, som i perioder levde på én lærerlønn, og hadde virkelig, virkelig dårlig råd. Men fordi jeg vokste opp i ei bygd med lite "rikmannspreg" og mange småbruk. Selvsagt var det folk med relativt høye inntekter, som leger, dyrleger, bedriftsledere av ymse slag, men i ei bygd blir det jo ikke en problemstilling at de rike bor i en del og de fattige i en annen del, med hver sin skolekrets. Alle bor blandet og går på samme skole, så om man hadde dårlig råd var det alltids andre i samme situasjon. De økonomiske bekymringene var først og fremst noe de voksne hadde, i form av problemer med å betale regninger og få endene til å møtes. Vi ungene hadde selvsagt barn i klassen som fikk klær, ting og ferier som vi bare kunne drømme om, men det var ikke slik at "alle" hadde dette, og at vi falt utenfor og ble sett ned på som ikke hadde råd. H&M var stas, fordi det var minst 15 mil til nærmeste, og jeg husker jeg hadde ei jakke derfra som alle misunte meg.

Lokalsamfunnet var dessuten temmelig jantelovpreget, så de som hadde mye penger ble ofte snakket om som "snobber", folk som trodde de var noe, og mye utsatt for fordommer. Ei god venninne av min mor, som var gift med bygdas dyrlege, fikk til og med kommentarer fra en ansatt i den lokale klesbutikken, da hun kikket på klærne på et tilbudsstativ, om at hun trengte da vel ikke å se på det stativet der. Hun hadde en pelskåpe som hun hadde fått i gave, som hun aldri torde å bruke, på grunn av slike fordommer. Hun følte at hun måtte kle seg dobbelt så enkelt og nøkternt som alle andre, for å bli godtatt.

Litt interessant det du sier om at hun flyttet til et "rikere" område. Jeg tenkte det samme da jeg leste artikkelen, og lurte i tillegg på hvorfor hun måtte bo i Oslo i det hele tatt. De store byene (særlig universitetsbyene) flommer over av høyt utdannet kvalifisert arbeidskraft, mens det kan være lettere å få arbeid om man er villig til å flytte litt på seg. På mindre steder er det også mye lavere levekostnader. Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk velger å være fattige i Oslo framfor å være gjennomsnittlig på bygda. Men det kan vel kanskje ha med familie og nettverk å gjøre.

[mammaugla]

Jeg skjønner at man kan føle seg fattig og utilstrekkelig når man ikke har råd til det som "alle" andre i området har råd til.

Mine barn er medlemmer i to forskjellige idrettslag, et "fattig" lag og et "rikt" lag. Jeg husker da den verste UGGs-feberen herjet, da ble forskjellen veldig synlig. På den ene juleavslutningen hadde "alle" 9-åringene UGGs, mens på den andre avslutningen var det jukseuggs på hele gjengen.

Men jeg skjønner også ønsket om å bo på et "finere" sted. Da vi flyttet og kjøpte et hus, var det første spørsmålet vi fikk av folk: "Når dere kjøpte så dyrt, hvorfor kjøpte dere ikke et "finere" sted?" Underforstått, det er bedre å bo litt kjipt i en bedre bydel, enn å ha luksuskåken i en dårligere bydel.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Hun som omtales i artikkelen flyttet fra Bjølsen til Nordstrand, og følte seg fattig. Jeg tenker at dette var en situasjon hun valgte selv, og skjønner ikke helt at det er noe å klage over. Følelsen sv fattigdom hadde vært en helt annen hvis hun hadde blitt boende. Kan det ikke forventes at voksne folk tar ansvar for egne beslutninger?

Enten ved 1) å slutte å la dette plage deg eller 2) fikse problemet (les: flytte).

Tja, jeg vet ikke når hun bodde på Bjølsen, men det var en periode jeg ikke hadde ønsket å ha barn på nærskolen der. Bjølsen er fint nå, men det har det ikke alltid vært. Jeg skjønner godt ønsket om å kunne gi barnet et bedre nærmiljø, selv om det egentlig er utenfor de økonomiske rammene man har. Jeg syns det må være lov til å ha disse følelsene, og syns vel ikke hun klager. Hun snakker om en bok hun har skrevet, og da er det jo naturlig å fortelle om sine egne erfaringer.

Jeg leste om boken i Dagsavisen, og der står det følgende:

Sitat:

Romanen hennes, «Endelig skal vi le», handler om Elinor, som er alene med en sønn. Sønnen har friplass til Steinerskolen på Nordstrand, derfor har Elinor besluttet å flytte fra Sinsen til «østkantens vestkant».
Det blir en stor overgang. Ikke minst blir det vanskelig å finne bolig. Elinor og sønnen havner først i en bitte liten, maurinfisert hybel med invaderende husvert. Siden i en stor, men ekstremt nedslitt leilighet full av mus, i en villa som står til nedfalls fordi den snart skal rives.
– Den ytre rammen er selvbiografisk. Reisen fra Oslo Øst til Nordstrand har jeg gjort selv. Jeg ville skrive om hvordan det er å være fattig her, hvor alle er rike. Det er noe helt annet enn å være fattig et mer blandet sted, som Sinsen. Jeg havnet i den rønna jeg skriver om, sammen med sønnen min. Det var virkelig ikke bra, det stedet. Men Elinor er ikke meg. Alle episodene er diktet. Og personene. Ingen vil kjenne seg igjen, sier hun.

Om skoleplass var grunnen til at hun flyttet, så skjønner jeg det egentlig godt. Det tar bortimot en time å reise dit fra Bjølsen.

[Katta]

Jeg tror mange kan ha nytte av å se på hva de har istedenfor å fokusere på hva de ikke har. Men jeg skjønner jo at man relativt sett kjenner seg fattigere der alle andre synlige har mye mer. Det har jeg merket selv også. Og jeg tror ikke nødvendigvis det er så lett å se løsninga på det selv når man står midt oppi det. Jeg har mange ganger vært glad for at nabolaget mitt er ganske variert og gjennomsnittlig på flere måter. Det senker stress og opplevelse av krav.

[rine]

Jeg holder på med boken hennes nå, og synes den gir et nyttig innblikk i hvordan ting ser ut fra "den andre siden" av småting vi tar for gitt. (Sommerfersten på skolen, bursdager, middag på Egon etc.)
Men selv om forfatteren sier at hun har diktet opp mye, tar jeg meg ofte i å lure på hvorfor hun velger å flytte til dette stedet.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk velger å være fattige i Oslo framfor å være gjennomsnittlig på bygda. .

Det handler jo som alt annet om ressurser. Det er dritdyrt å flytte, så å lansere det som et alternativ på denne måten, er i mine øyne i samme kategori som å lansere telttur som et alternativ til ferie for fattige.

[Tallulah]

Det er kjempedyrt å flytte, og om man har sitt hovedvirke i Oslo vil det være dyrt å reise på jobb og i møter, man flytter kanskje fra det nettverket man har og trenger for å få ting til å gå rundt, og når man er fattig alenemor kan det meget vel hende man hadde fortsatt å være fattig på bygda også, ikke bare "gjennomsnittlig".

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det handler jo som alt annet om ressurser. Det er dritdyrt å flytte, så å lansere det som et alternativ på denne måten, er i mine øyne i samme kategori som å lansere telttur som et alternativ til ferie for fattige.

Hun valgte jo å flytte. Fra Bjølsen (eller Sinsen hvis man leser i Dagsavisen) til Nordstrand.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det handler jo som alt annet om ressurser. Det er dritdyrt å flytte, så å lansere det som et alternativ på denne måten, er i mine øyne i samme kategori som å lansere telttur som et alternativ til ferie for fattige.

For ikke å snakke om arbeidsmarkedet for litteraturvitere på bygda. Det er tross alt marginalt bedre i byen.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Hun valgte jo å flytte. Fra Bjølsen (eller Sinsen hvis man leser i Dagsavisen) til Nordstrand.

Bjølsen er henne selv. Sinsen er boken.

Men det var jo en grunn til at hun flyttet. Hun valgte en skole for barnet sitt hun mente var riktig, og hun tenkte kanskje at det var bedre for ham å vokse opp i et godt, ressursterkt nabolag, framfor der hun bodde. Selvsagt kan man si at hun kunne tatt andre valg, det er hun jo klar på selv også. Men det er virkelig ikke sikkert at det hadde vært bedre for henne å flytte på landet, verken i virkeligheten eller i boken.

[Lykken]

Det finnes andre steder i Oslo å flytte, som er billigere, mer variert bosetning og gode skoler.

[Input]

Dessuten er det jo tross alt mindre synlig, sånn totalt sett, at man er fattig i Oslo enn i en bitteliten by som f.eks. den jeg flyttet fra. Der følte jeg meg veldig synlig, og vi havnet utenfor fordi vi ikke hadde bil og aktiviteter i barselgruppa, med de andre ungene i bhg osv. baserte seg på at alle hadde bil. Kollektivtrafikk finnes knapt der. I tillegg var så godt som alle de andre foreldrene fremdeles sammen, og folk i par har en tendens til å omgås par. Jeg flyttet til Oslo for å studere og gruet meg, men oppdaget at selv om jeg kommer til å ha dårligere råd her enn andre steder, kommer jeg aldri til å flytte herfra om jeg ikke må. Det betyr likevel ikke at det ikke er sårt å ikke kunne gi barnet mitt det samme som "alle andre". (Men jeg har tatt konsekvensene av det ved å velge en annen skole enn nærskolen, f.eks.)

[Maverick]

Tja. Det fremsto ganske lite løsningsorientert og et snev sytete uten ekstremt mye grunn, basert på artikkelen. Man kunne helt sikkert også skrevet en gladhistorie om hvor flotte ordninger man har som gir en studerende eneforsørger mulighet til å ha barnet sitt på en dyr privatskole og bo i et trygt og idyllisk nærområde.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Hun valgte jo å flytte. Fra Bjølsen (eller Sinsen hvis man leser i Dagsavisen) til Nordstrand.

Ja, men nå snakket jeg mer generelt. Det er dessuten veldig mye billigere å flytte innad i Oslo enn å flytte til bygda. Det går an å flytte med kollektivtrafikk i Oslo, jeg kjenner flere som har gjort det. Du kan ikke bruke kollektivtrafikk til å flytte til f.eks. Kongsvinger.

[Maverick]

Det finnes ganske mange steder å bo i rimelig reisevei fra Steinerskolen som er både billige og trygge, forresten. Hauketo, Holmlia, Mortensrud.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Om skoleplass var grunnen til at hun flyttet, så skjønner jeg det egentlig godt. Det tar bortimot en time å reise dit fra Bjølsen.

Da tror jeg at jeg ville ha valgt Holmlia framfor Nordstrand, gitt.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Det finnes andre steder i Oslo å flytte, som er billigere, mer variert bosetning og gode skoler.

Ja, og det opplever jeg at er litt av poenget hennes.

Men jeg syns det skal være lov for fattige alenemødre å ikke alltid greie å ta de absolutt beste valgene, alltid, bare fordi vi forventer mer av fattige. Hun burde jo helt klart latt være å ha trøbbel i ungdomstiden slik at hun ikke droppet ut av alle utdannelser, hun burde selvfølgelig latt være å få barn før hun hadde mann og utdannelse, og hun burde sikkert tenkt at det var bedre å være fattig blant fattige. Men så ble det ikke sånn. Jeg forstår valget hennes om å flytte til Nordstrand slik at sønnen fikk kort vei til skolen, og jeg forstår begrunnelsen og ønsket om å bo i et ressursterkt område. Jeg forstår også at man ikke alltid kan forutse at det var et dårlig valg.