Liker du at folk gir uttrykk for glede?

[Pebbles]

I mine ironiske tenårings-/ung-voksen-år synes jeg det var noe meget mistenkelig med utilslørt, banal glede.

Nå, derimot, kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn andres uttrykk for lykke/glede/tilfredshet og sånt. Det jeg nå irriterer meg over, er andres surmagede komentarer om FB som show-off-sted og at det er så falskt og kanskje litt ekkelt også med alle som forteller at de er så lykkelige og sånn (og spesielt om vi egenltlig vet at de ikke er det) og enda mer spesielt om de slenger på hjerter og sånn.

Personlig er jeg så uendelig lei av en verden med negativt fokus og tabloidaviser om ikke gjør noe annet enn å skremme vettet av folk ved å sette fokus på alle farer som lurer, enten det gjelder sykdommer som udetonerte bomber i kroppen eller trusler fra verden rundt oss forøvrig. Eller flott. Eller glatt is.

Så når folk lager det til et problem at det "skrytes" på FB eller man lager det til et problem at enkelte er "unaturlig blide" (= falske, for det er da for pokker ikke SÅ mye å være glad for), så tenker jeg "are you f***ing crazy??"

Embrace the happiness! Jeg blir aldri grinete når andre er glade. Om jeg er ordentlig nedfor selv, så klarer jeg ikke å matche mooden, og det kan hende jeg blir sliten om det er en særs påtrengende form for lystig humør (jeg har ikke sagt at jeg er noen fan av påtrengende folk, lystige eller ikke ). Men jeg er FOR å gi uttrykk for glede. Jeg synes mange flere burde gi uttrykk for glede - både på FB og på FP og i virkelighetens verden. Før kunne jeg sitte å vente på glede. Og forbanne meg selv og verden når den ikke kom. Nå har jeg skjønt at glede er en øvelse - den blir større jo oftere du bestemmer deg for å ta den i bruk. Det ville jeg aldri ha trodd for bare noen år siden. Men har du sett på maken - sånn er det!

Og ingen hopper direkte fra sorg til glede. Men et lite hakk oppover på humørskalaen er innenfor rekkevidde, uansett utgangspunkt. Og selv synes jeg "Koser meg med mannen min og god mat <3" på en ellerannens FB-status er feel-good lesning. Selv om jeg vet at personen kanskje ikke er så forbanna lykkelig hele tiden. Og at hun og mannen egentlig ikke har det så bra om dagen. Kanskje nettopp derfor? Lykke er vel ingen permanent følelse for noen - den kommer i små (av og til ørsmå) glimt. Og da synes jeg sannenlig det er betimelig å rope ut om den! Det gjør ingen til løgner. Og det gjør min dag bedre.