Følelsen av fattigdom

[My]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

"Oppi dalom" var litt sarkastisk meint, altså. Men det er ikkje bare-bare for ein som jobber frilans i kultursektoren å flytte bort frå byen der heile bransjen er.

Du er ikke den første eller eneste som bruker det uttrykket om distriktsnorge. Gokk eller huttiheita er også hyppig brukt.

Det er ellers mange som har blitt tvunget til å ta seg jobb i andre sektorer enn den de egentlig tenkte på da de utdannet seg, på grunn av tilbudet der de bor, ektefellens jobb og andre forhold. Den siste jeg kjenner personlig er en venninne som er utdannet sivilingeniør, som nå jobber som realfagslærer i videregående fordi hun ønsket å flytte tilbake til sitt hjemsted oppi dalom. Jeg skjønner at mange vegrer seg, eller av ulike grunner ikke ønsker det, men det er trolig flere som hadde hatt muligheten, om de bare ville.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

... og igjen koker det hele ned til et Oslo-problem, med fokus på øst mot vest, flerkulturelle skoler, merkevesker, limousin til skoleball, og dissing av Cubusklær. Langt fra virkeligheten til lavinntektsfamilier i Mo i Rana, Dombås eller Stryn. Saker som denne gir meg følelsen av at valget her i livet står mellom å bo på øst- eller vestkanten i Oslo, og at andre steder ikke finnes.

Dessverre fører dette ensidige fokuset til at man glemmer at det finnes fattige ellers i landet, som ikke kjenner seg igjen i de problemstillingene som alltid trekkes fram i media.

Dette er jo en helt annen problemstilling enn jeg tar opp i HI.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Dette er jo en helt annen problemstilling enn jeg tar opp i HI.

Ja, men vanlige problemstillinger når fattigdom og forskjeller mellom fattig og rik tas fram i media. Det var et lite hjertesukk angående at de aller fleste diskusjoner, historier eller kronikker om fattigdom i Norge koker ned til å handle om Oslo vest vs Oslo øst, og problemstillinger som i stor grad er begrenset til befolkningen i Oslo og nabokommunene. Og dette er enda en slik.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Den siste jeg kjenner personlig er en venninne som er utdannet sivilingeniør, som nå jobber som realfagslærer i videregående fordi hun ønsket å flytte tilbake til sitt hjemsted oppi dalom.

Det er jo ikke veldig langt unna utdannelsen, vil jeg si - mange sivilingeniører som har endt opp som lektorer.

[Lykken]

Det er ikke helt riktig Lille *My. Det er mange småbyer og småsteder i Norge som har mye tilsvarende problematikk som Oslo. Du har snobbesteder-og folk i Sandefjord, Tønsberg, Jessheim, Oppland og Drammen. Og også i Oslo Øst. Det er gjerne delt inn i hvor du bor i området, hvor fint hus og bil du har, hvilke merkeklær du og barna har, dyrt sportsutstyr, hytte og fritidsinteresser som er "riktige". Alt i sum som gjør det vanskelig for de med dårlig råd og lite ressurser.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Pebbles, her.

Du vet vel alt dette? Utsagnet om at fattigdom er frivillig, gjør meg rasende. Så kunnskapsløst, og så respektløst.

Selvsagt vet jeg det.
Jeg ville bare gi deg en sjanse til å få skinne i all din skinnhellighet igjen, det er så lenge siden sist.

[Pebbles]

....

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Jeg tenker at folk som har tatt "dårlige valg"/ "tatt valg ut fra den kunnskapen man hadde der og da" skal få lov til å reflektere høyt rundt det i etterkant. Det kan til og med være på sin plass å sutre litt også.

Det er jeg helt enig i. Selv om det er lov å undre seg over hvorfor folk velger noe som setter dem i en kjip situasjon, er det også lov å være bevisste på at det gjør vi alle en gang i blant. Og noen er i situasjoner i utgangspunktet som det er vanskelig å sette seg inn i - og så blir det hele så uforståelig for vi, med det overskuddet, ressursene og nettverket vi har ville aldri valgt sånn. Ofte gjør man stien temmelig smal for andre - og det er ikke sikkert en skjønner det selv en gang.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

MEN, som hun i artikkelen nevner så er det ikke hva folk konfronterer deg med som er problemet, men hva du føler på rundt deg. Det er ikke ålreit å skille seg ut og ikke ha det samme økonomiske slingringsmonnet som du føler at "alle andre" rundt deg har. Så det går mer på hvordan man oppfatter sin egen situasjon heller enn hva folk konfronterer deg med.

For det første er jeg rørende enig med Maverick gjennom tråden her.
Dette er en bok jeg ikke kommer til å lese, det høres ut som jeg kommer til å bli irritert av den

Men for det andre - akkurat det du skriver der, Tjorven, ble jeg sittende igjen med etter å ha lest artikkelen.

Jeg er så lei fokuset på å sammenligne seg med andre. Og her tror jeg det er måten artikkelen er skrevet på som grer meg litt mothårs. Det er jo som å sammenligne epler og appelsiner, forskjellig bakgrunn, forskjellige forutsetninger, forskjellige liv, forskjellige valg. Hvorfor skal man være så opptatt av hvordan alle andre har det hele tiden Hvorfor skal det telles sydenturer og boblejakker og UGG-boots, who cares??(altså, jeg skjønner at folk åpenbart gjør det. Men jeg har aldri skjønt helt hvorfor. Eller jeg skjønner hvorfor teoretisk, men jeg forstår det ikke liksom, fordi jeg bryr meg 0 selv).
Skam-begrepet. Jeg forstår ikke det heller jeg. Hvorfor i huleste skal man skjems for å være den man er. Jobbe litt mer med selvfølelsen og drite i hva alle andre måtte tenke. Dette er jo strengt tatt slett ingen fattigdomsgreie - men en gjennomgripende problemstilling.

Og hvis man ikke har råd til å bo skikkelig på ... Nordstrand var det? Så får man flytte da. Det er jo så enkelt. Skaffe seg en jobb som er god _nok_ og se på det som en overgang (sa reven, han ble flådd).
Det er Steinerskole på Eidsvoll og (hvis den ikke er nedlagt nå) og der er det hvertfall billigere å bo. For eksempel. Får man ikke jobb som det man vil, får man ta jobben man får. Er det ikke så enkelt da?

(også innser jeg at jeg har noen fordeler med å ha en sønn som forblir et barn til evig tid, så dette er en karusell vi aldri kommer til å delta i, for min egen del er det jo helt uniteressant og for hans del vil det aldri bli vesentlig)

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

"Oppi dalom" var litt sarkastisk meint, altså. Men det er ikkje bare-bare for ein som jobber frilans i kultursektoren å flytte bort frå byen der heile bransjen er.

Nei det skjønner jeg. Men da må man jo faktisk prioritere, og det kan hende at alle ønskene man har ikke er overens kompatible. Skal man ha drømmejobben (eller jobb innen eget fagfelt), eller steinerskole til ungen, eller stor leilighet, eller relativt god råd ift naboene, bo i sentrum, eller bo nær skogen, osv osv. Prioriteringer.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

... og igjen koker det hele ned til et Oslo-problem, med fokus på øst mot vest, flerkulturelle skoler, merkevesker, limousin til skoleball, og dissing av Cubusklær. Langt fra virkeligheten til lavinntektsfamilier i Mo i Rana, Dombås eller Stryn. Saker som denne gir meg følelsen av at valget her i livet står mellom å bo på øst- eller vestkanten i Oslo, og at andre steder ikke finnes.

Dessverre fører dette ensidige fokuset til at man glemmer at det finnes fattige ellers i landet, som ikke kjenner seg igjen i de problemstillingene som alltid trekkes fram i media.

Jeg er redd jeg bidro til det, med avsporingen min.

Men jeg prøvde å si noe i innlegget mitt før det, om nettopp det, at hvis denne diskusjonen skal være interessant, så bør den løftes til å handle om relativt fattigdom generelt, hvordan den oppleves og hvordan man kan møte den opplevelsen. Og da er en subjektiv fortelling om hvordan det oppleves og hva man lærer av det og tenker om det (som er det jeg oppfatter at boken handler om, selv om journalisten har valgt en "stakkars menneske"-vinkling), et godt innspill og en tankestarter.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Mm.

Jeg syns det er meningsløst å bruke slike saker til å diskutere om noen burde gjort slik eller skulle gjort sånn. Både fordi vi ikke kjenner hele historien, og fordi det ender i en den gamle, fastlåste ”kork i livets elv vs kaptein på egen skute”-diskusjonen som aldri leder noen steder. Og som er mer interessant på et mer overordnet nivå enn når man snakker om et enkelt individ.

Det jeg tror damen har ment å sette fokus på, og som artikkelen mislykkes i å få frem, er den subjektive opplevelsen av å være relativt fattig. Fordi det er det mange som opplever i Norge i dag, i et land der det nesten ikke finnes ”ekte” fattigdom i betydningen ”mat, klær, hus”, men derimot mange som opplever at barna og de selv er i et utenforskap pga det de ikke har råd til. Ikke så mye sydenturene, men spleisekassen, bursdagene, kinoene, sportsaktiviteter, skidag/sykkeldag/alpindag/telttur.

For da kan vi begynne å snakke om hva vi kan gjøre med det.

Jeg tror ikke det er så mange som mener at sosialstøtten eller trygd skal være romslig nok til at alt dette kommer med. Eller?

Men det er mye man kan gjøre for å redusere den utenforfølelsen.

Vi snakket i lunsjen i dag om idrett og utstyrspress, for eksempel. Og om hvordan de i enkelt eklubber, før, var kultur for gjenbruk. Alle hade godt utstyr, og flere par ski, men man leverte inn i ”poolen” ved sesongens slutt, og hentet ut ”nye”, brukte i riktig størrelse til neste sesong. Det var opplest og vedtatt at det beste var brukte ski, for de hade best glid. Sånt kan man få til om man prioriterer det.

De som uten problemer kan fiske frem en hundrelapp hver gang det etterspørres kan være flinke til å reise seg på foreldremøtet og si at ”nei, jeg syns ikke vi skal be alle om å betale en hundrelapp hver gang vi .., for det er faktisk ikke sånn at alle syns det er grei skuring.”

Man kan snakke om beløpsgrenser i bursdager.

Fasilitere bytting, arving og bruktkjøp, og gå høyt ut og snakke varmt om arveklær og kupp på ski på loppemarked.

Ikke legge seg i forkant i bursdagsbonanzaen.

Tilby seg å skysse de man ser trenger transport for å få til å være med, uten å forvente så mye tilbake.

Jobbe i idrettslagene for å tenke inkludering og fornuftige støtteordninger.

[vixen]

Det er forskjell på dårlig råd og fattigdom synes jeg. Det å kunne prioritere er egentlig for en del en luksus. En del føler de aldri kan prioritere og da blir det kjipt å alltid måtte ty til aller kjipeste løsning når det ikke betaler seg i form av et annet gode. Jeg kjøper gjerne brukte møbler og barneutstyr for å ha bedre råd til å dra på ferie f. Eks. Når du hver eneste gang må kjøpe euroshopper, europris, hjemmeferie, brukte møbler og gammel skranglekasse av bil så skjønner jeg at fristelsen blir stor til å handle på kreditt for eksempel. Veldig mange bruker mer enn de har råd til og så baller det på seg. Har møtt mange som søker nødhjelp og så ser vi at de handler mat på deli de Luca, spiller på nett og kjøper vin/ røyk. De gir rett og slett litt opp. Og situasjonen blir bare verre og verre for de gang på gang tar ukloke valg som ikke bare går utover dem selv, men også barna.

Har jobbet i Nav i både by og bygd og det er forskjell på hva som oppleves som fattig. På bygda bor mange i store hus og her er det flere forespørsel rundt bolig. De ønsker hjelp fra det offentlige til å skaffe hus med nok soverom til alle barna selv om de da er uten jobb, gjeldsproblemer og fire barn.

I byen var det mer etterspørsel etter dyre bursdager, opplevelser, turer for barna i fokus. På bygda feirer jo nesten alle bursdagen hjemme for det finnes ikke
Megazone eller bowling, mens i byen tilsier boligprisene at selv middelklassen kan bo trangt og dermed mer "akseptert".

Spørsmålet er hvilken standard skal det offentlige sørge for? Og hva kan vi som hvert enkelt menneske bidra med for å sørge for størst mulig inkludering til tross for ulik økonomi. Synes polyanna har mange gode innspill.

[Billa]

Jeg har ikke lest boken, og fikk ikke lest innlegget i HI, men jeg har gjort meg noen tanker om temaet. Snart 15 år med barn i barnehage og skole, gir en innsikt i påvirkningsmuligheter og mulighet til å bruke "stemmen" min til å legge lista lavt på deltagelse og gjøre økonomi minst mulig avgjørende i skolehverdagen.

Jeg er veldig bevisst min rolle som norsk middelklasse med romslig økonomi, og tenker at det viktigste jeg kan bidra med er å være bevisst på signaler om at ikke nytt og dyrt og ekstravagant er det eneste gangbare for barn i grunnskolen. Jeg sender ofte klær til mormor for lapping, og selv om jeg har til gode å se særlig mange andre barn med lapp på knærne her i området, så liker jeg signalet det sender. Omsorg og fornuft

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg er veldig bevisst min rolle som norsk middelklasse med romslig økonomi, og tenker at det viktigste jeg kan bidra med er å være bevisst på signaler om at ikke nytt og dyrt og ekstravagant er det eneste gangbare for barn i grunnskolen. Jeg sender ofte klær til mormor for lapping, og selv om jeg har til gode å se særlig mange andre barn med lapp på knærne her i området, så liker jeg signalet det sender. Omsorg og fornuft

Da er vi to, men jeg sender dem til min eks som lapper.

Etter denne tråden fikk jeg lyst å lese boken og skal se om jeg får tak i den på biblioteket i morgen.

[Lisa]

Jeg tror alle mennesker har en ting felles og det er at de ønsker det beste for barna sine. Det er lett å sitte oppe på sin høye hest og fnyse av valg andre mennesker tar, som kan virke påfallende "dumme", i alle fall slik de fremstilles i media. Men ofte er det sammensatte og gode godt gjennomtenkte årsaker til at folk tar slike valg i livet.

Hvis denne kvinnen bodde på Bjølsen for mange år siden så vil jeg tippe at det å flytte var av hensyn til skole og oppvekstmiljø for barnet sitt.

Jeg lurer på hvor mange som hadde dømt denne kvinnen på samme måte hvis hun f.eks. var en somalisk alenemor som flyttet fordi hun ville ha barna sine inn i en "bedre" skolekrets og et annet nabomiljø hun mente ga barna bedre oppvekstmiljø?

I min bydel har vi for tiden noen store utfordringer knyttet til noen ungdomsgjenger, og det har vært noen veldig alvorlige episoder i nærmiljøet. Vi er flere foreldre som har engasjert oss og vi er i konstant dialog med uteseksjon, politi og barnevern i bydelen. Under en litt heftig diskusjon for et par uker siden fikk jeg kommentaren: "hvis du ønsker et trygt og godt oppvekstmiljø for barnet ditt så får du flyttet opp til Kjelsås".
Jeg bare lo av kommentaren fordi det er et helt absurd forslag å komme med til meg. Men en dame i rommet sa til meg etterpå at hun veldig gjerne skulle likt å flytte til Kjelsås, eller til et annet område som ikke har de samme utfordringene i forhold til ungdomsmiljøet. Hun har to gutter som stadig ender opp i problemer med politiet, hun er veldig bekymret og engstelig så hun ville gjerne flytte til en bydel med mindre gjengproblematikk. Dette har hun også blitt anbefalt av folk som hjelper henne.

Hva er poenget mitt? At vi alle som oftest har gode grunner til å ta de valgene vi gjør i livet. Ikke et vondt ord om Bjølsen men de hadde store utfordringer på skolen der for noen år tilbake. Hvis det var på den tiden denne kvinnen flyttet til Nordstrand så tipper jeg hun gjorde det av den enkle grunn at hun rett og slett ønsket seg og trodde hun der ville kunne skape et bedre oppvekstmiljø for sitt barn. Forskning viser jo at valg av skole ikke har så mye å si for barn av middelklassen. Men, for barn fra hjem med mindre ressurser så er skolevalg av mye større betydning.

Så tenker jeg at mange liker å si rakke ned på denne damen fordi hun har skrevet en bok som i stor grad handler om det tema vi ikke liker å snakke så mye om i dette søkkrike landet, - sosial klasse. Denne boka beskriver jo og setter ord på alle disse ubehagelige tingene som pirker borti sannheter og episoder mange av oss kjenner oss igjen i, men som vi virkelig IKKE liker å ta innover oss. Dette gjelder særlig for de såkalte champagnesosialistene som jo ser på seg selv som de mest rause og inkluderende menneskene, og som ofte til og med bor i bydeler med mye mangfold og bruker enhver anledning til å rope høyt om dette, men som antakeligvis aldri har hatt ei somaliske dame innenfor døra og kun omgås folk som seg sjøl.

Jeg ble faktisk så provosert da jeg leste mange svarene her tidligere i dag at jeg tenkte jeg måtte vente med å svare til i kveld. Lugn, ikke bli sint. Men så ble det langt og rotete allikevel.

Noen har valg, andre ikke. De fleste gjør det beste ut av sin egen situasjon. Folk med barn tar ofte valg de tror er best for barna. Jeg elsker bydelen min og vil aldri flytte. Jeg håper hun andre moren får mulighet til å flytte et annet sted med guttene sine slik hun selv ønsker og som antakeligvis er best for de.

Denne boken handler om mye mer en "syting fra ei dum dame som tok en dumt valg i livet og kaller seg fattig", makan til forhåndsdømming basert på et tabloid avissoppslag som vi VET elsker å fremstille alenemødre på denne måten. Som "sytete dumme damer" som ikke vet sitt eget beste.

Når man snakker om følelsen av fattigdom, og hvordan den påvirker menneskers hverdag og liv så synes jeg man skal være veldig bevisst på fra hvilke ståsted man selv snakker.

[Tjorven]

Champagnesosialist? Jeg har blitt kalt mye rart, men det var vel en høydare.

[Lisa]

Hvor kalte jeg deg det? Merkelig, hadde ikke deg i tankene overhode.

[Lisa]

https://en.m.wikipedia.org/wiki/Champagne_socialist

Det er forøvrig et kjent begrep men i "klasseløse"Norge liker vi ikke bruke slike ord (som i dette tilfelle er ganske presist for en stor gruppe mennesker)

[Guava]

Veldig enig Lisa!

[Tjorven]

Jeg synes det er spennende å diskutere dette.

I mitt hode så er det sånn at man ikke kan bosette seg blant landets rikeste og så synes at det er vanskelig at man ikke har det samme økonomiske slingringsmonnet som naboene. En problemstilling som i hvert fall i noen grad kunne vært unngått hvis man bosatte seg i et mer "normalt" nabolag.