Følelsen av fattigdom

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Altså den sosiologiske og samfunnsøkonomiske definisjonen av norsk fattigdom er ikke knyttet til kulde, sult og hjemløshet. Det går på husholdets inntekt og hvorvidt den lave inntekten er en varig tilstand. Det går ikke på å være i stand til å overleve fra dag til dag. Å være fattig i et rikt land oppleves som mye mer stigmatiserende enn å være fattig i et fattig land. Det er gjennomført mye forskning på området.

Også syns jeg diskusjonen om hvorvidt dette er selvvalgt og om man har "rett" til å klage er ganske unødvendig. Folk velger jo å ødelegge helsa si med røyk, alkohol og usunn mat også, uten at det til stadighet insinueres at de kan skylde seg selv og seile sin egen sjø når livsstilen får konsekvenser.

Mm.

Jeg syns det er meningsløst å bruke slike saker til å diskutere om noen burde gjort slik eller skulle gjort sånn. Både fordi vi ikke kjenner hele historien, og fordi det ender i en den gamle, fastlåste ”kork i livets elv vs kaptein på egen skute”-diskusjonen som aldri leder noen steder. Og som er mer interessant på et mer overordnet nivå enn når man snakker om et enkelt individ.

Det jeg tror damen har ment å sette fokus på, og som artikkelen mislykkes i å få frem, er den subjektive opplevelsen av å være relativt fattig. Fordi det er det mange som opplever i Norge i dag, i et land der det nesten ikke finnes ”ekte” fattigdom i betydningen ”mat, klær, hus”, men derimot mange som opplever at barna og de selv er i et utenforskap pga det de ikke har råd til. Ikke så mye sydenturene, men spleisekassen, bursdagene, kinoene, sportsaktiviteter, skidag/sykkeldag/alpindag/telttur.

For da kan vi begynne å snakke om hva vi kan gjøre med det.

Jeg tror ikke det er så mange som mener at sosialstøtten eller trygd skal være romslig nok til at alt dette kommer med. Eller?

Men det er mye man kan gjøre for å redusere den utenforfølelsen.

Vi snakket i lunsjen i dag om idrett og utstyrspress, for eksempel. Og om hvordan de i enkelt eklubber, før, var kultur for gjenbruk. Alle hade godt utstyr, og flere par ski, men man leverte inn i ”poolen” ved sesongens slutt, og hentet ut ”nye”, brukte i riktig størrelse til neste sesong. Det var opplest og vedtatt at det beste var brukte ski, for de hade best glid. Sånt kan man få til om man prioriterer det.

De som uten problemer kan fiske frem en hundrelapp hver gang det etterspørres kan være flinke til å reise seg på foreldremøtet og si at ”nei, jeg syns ikke vi skal be alle om å betale en hundrelapp hver gang vi .., for det er faktisk ikke sånn at alle syns det er grei skuring.”

Man kan snakke om beløpsgrenser i bursdager.

Fasilitere bytting, arving og bruktkjøp, og gå høyt ut og snakke varmt om arveklær og kupp på ski på loppemarked.

Ikke legge seg i forkant i bursdagsbonanzaen.

Tilby seg å skysse de man ser trenger transport for å få til å være med, uten å forvente så mye tilbake.

Jobbe i idrettslagene for å tenke inkludering og fornuftige støtteordninger.