Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg vet at jeg ikke burde ta det personlig, men det er vanskelig å la vær.

Jeg husker at jeg tok det personlig ved forrige runde. Og fikk meg noen lange gode samtaler med mannen min. Og ble enda mer sikker på at han ikke føler seg utnyttet ved at jeg jobber redusert nå. Vi vet at vi er et team og at vi prøver å få til det som fungerer best for vår familie i hverdagen nå. Vi har jo alle så forskjellig hverdag og kapasitet, yrker, verdier og ønsker.

Men det er jo interessant å tenke på hvorfor det er jeg som har det sterkeste ønske om å jobbe mindre ? Hvorfor brenner ikke han like sterkt for det? Hvorofr ender han med et yrke hvor han tjener mer enn meg? Vi følger jo det tradisjonelle mønsteret selv om vi kan føle oss likestilte likevel.

Jeg kan fort ta det meget personlig i andre diskusjoner, så jeg synes ikke det er så rart. Men diskusjonene bør jo gå likevel.

[Milfrid]

Hvorfor det ble sånn at jeg endte opp hjemme? Husker da vi ble sammen og snakket om barn og Framtiden og sånn. Han var vokst opp emd hjemmeværende mor, og sa at han ville at hans unger skulle det også. Jwg var vokst opp med en mor som angre på at hun aldri hadde fått den utdannelsen hun ville (hun begynte, men så ble min far alvorlig syk, så ble det tre unger osv). Som pusher oss unger til å ta utdannelse og bli selvstendige. Og jeg lo rått og hemningsløst av min kjære og sa at det kom ikke på tale.

Så jeg tok min master, og fikk meg jobb. Ble selvstendig, fikk barn og jobbet fullt. På et tidspunkt innså jeg at livet var mer plikt enn glede, og at det ikke er særlig rett det heller. Så da er det bare fornuftig å ta grep og endre på det. Jeg skal aldri tilbake til rotteracet med 8-4 og logistikkhelvete.

Men tilbake i jobb skal jeg, når je er ferdigstudert. Håper jeg skal klare å starte noe for meg selv. Og finne noe jeg kan brenne for, slik at jeg ikke bare jobber for å få lønn, men fordi jeg elsker jobben min.

Akkurat det siste der tror jeg er grunnen til at jeg nå er hjemme, mens mannen jobber: han brenner for det han gjør, jeg gjorde ikke det.

Jeg tror jeg er en slik person som burde velge jobb etter hjerte, ikke etter lommebok. Lommebokvalget gjorde meg til en gretten bitch, som kunne forsørge seg selv (og nesten måtte det).

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

For hundre år siden var det ingen mangel på kvinner som mente at de ikke ønsket stemmerett, og man skal ikke mange tiårene tilbake før både menn og kvinner mente det var utenkelig at han skulle kunne få omsorgen ved en skilsmisse. I dag er det mange kvinner som liker å gå med hijab og mener de har valgt det selv.

Men er det ikke sånn andre veien også? Det er da også folk som med største selvfølgelighet satt i gang med full jobb, barn osv. og så funnet ut at den "A4-pakka" ikke funker for dem. At det ble valgt litt på autopilot og at det er når man skal velge noe annet at reaksjonene og motforestillingene må grubles gjennom.

For øvrig synes jeg det er interessant å se hva bloggeren bak Våre Vilde Dager sier om dette:

Sitat:

Jeg har aldri sett noe glasstak. Ikke kjenner jeg noen andre som har stanget i det heller. Men det hender dog rett som det er at jeg planter trynet mitt godt inn i en glasskjøkkendør.

For jeg kan nemlig gjøre alt, jeg. Jeg kan jobbe på oljeplattform og jeg kan skru bil, og jeg kan tilogmed *gisp* gå på universitetet om jeg vil. Men det jeg IKKE kan, er å si høyt at jeg mer enn gjerne er hjemmemamma utover både foreldrepermisjon og småbarnstid.


Verden ligger for mine føtter. Bare den ikke ligger på kjøkkenet. Da har jeg nemlig et problem.

Herfra

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg blir som sagt kvalm av hele tråden, men ettersom jeg har "stått frem" som deltidsansatt, føler jeg fremdeles behovet for å forsvare meg. Jeg er utrolig overrasket over hvor enkelt dere fremstiller alt. Alt måles i kroner og ører, og enten så er man likestillingsfiendtlig og kjerring på hjemmebane med en overarbeidet stakkarslig mann, en del av DetStoreProblemet, eller så jobber man fulltid, og er svært opptatt av å male bilde av en mann som gjør mye mer husarbeid og er sååå mye flinkere med ungene enn en selv. Jeg føler at hele debatten skriker etter å bli mer nyansert, men at alle ender opp med å diskutere ytterpunktene og sette alt på spissen.

Jeg må si meg delvis enig med Skremmern. Jeg syns det er mye sneversynthet som avdekkes i tråden. Jeg jobber deltid selv, og kjenner meg svært lite igjen i mye av det som skrives i denne tråden. Mulig jeg er unntaket som bekrefter regelen?

[Maverick]

Altså, vi hadde da sånne tråder da jeg jobbet deltid også, ble ikke sånn veldig snurt over de, minnes jeg.

Det er jo et fakta, statistikken lyver ikke, og man trenger ikke være noen rocket scientist for å skjønne ringvirkningene. Det betyr ikke at det ikke er Den Riktige Løsningen i mange situasjoner.

[Erica]

De fleste av oss skjønner jo godt at i hvert enkelt tilfelle har det sine grunner at det er kvinner som jobber deltid. En medvirkende faktor er at menn tjener mest. En annen er kjønnsrollemønstrene vi er preget av, som gjør det vanskelig å tenke annerledes.

Vi har vært oppe i dette valget selv. Minsten sin permisjon gikk ut i desember og vi hadde behov for at han skulle være hjemme til august. Vi kunne valgt at det var jeg som tok ut utvidet permisjon til sommeren. Men jeg var lite lysten på det, ikke fordi jeg ikke ville være hjemme med gullet, men fordi jeg syns mannen også skulle få tid med han, samtidig som jeg ville jobbe. Mannen min var lite villig til å ta 40 % permisjon et halvt år, men fordi han har sånn en sta og stri kone gikk han med på det tilslutt. Arbeidsgiveren hans var ikke så veldig positivt innstilt, mens på min jobb virket det som dette hadde de ventet på. På mannen sin arbeidsplass var det SÅ vanskelig å tilpasse deltidsjobb, på min var det ikke noe problem.

Jeg syns det er veldig fint at familier velger å arbeide deltid for å tilpasse hverdagene for barna sine. Jeg syns bare det er så synd at det nesten bare er kvinner som gjør det, fordi det har ringvirkninger som går utover mange andre enn bare de kvinnene som velger hjemmetilværelse/deltidsarbeide.

[Note]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg blir som sagt kvalm av hele tråden, men ettersom jeg har "stått frem" som deltidsansatt, føler jeg fremdeles behovet for å forsvare meg. Jeg er utrolig overrasket over hvor enkelt dere fremstiller alt. Alt måles i kroner og ører, og enten så er man likestillingsfiendtlig og kjerring på hjemmebane med en overarbeidet stakkarslig mann, en del av DetStoreProblemet, eller så jobber man fulltid, og er svært opptatt av å male bilde av en mann som gjør mye mer husarbeid og er sååå mye flinkere med ungene enn en selv. Jeg føler at hele debatten skriker etter å bli mer nyansert, men at alle ender opp med å diskutere ytterpunktene og sette alt på spissen.

Det er ganske forunderlig, ikke sant? Jeg er oppdratt i likestillingens navn, har en forholdsvis mannsdominert utdannelse og jobber ikke fullt i det hele tatt. Det handler ikke om at jeg er kvinne. Det handler om mine valg som menneske.
Det er ikke nødvendigvis en kjønnskamp for alle. Jeg har tatt hvert eneste av mine valg i livet på bakgrunn av hva jeg har lyst til, hva jeg interesserer meg for og hva jeg finner fornuftig. Ikke én eneste gang har jeg tatt noe valg med bakgrunn i at jeg er kvinne.
Jeg lurer på om folk mener at man skal velge på tvers av det man virkelig ønsker fordi man tilfeldigvis er kvinne?

Hvis jeg ønsker å være hjemme med barna mine, så kan jeg ikke det fordi "noen" anser det for å være kvinneundertrykkende? Det er virkelig undertrykking.


Dessuten virker det merkelig at alt kvinner tradisjonelt har drevet med er null og det menn har drevet med er idealet. Jeg nekter rett og slett å være med på sånt tull.
Jeg forlanger å kunne være et helt menneske uansett hvilket kjønn jeg tilhører.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Note, her.

Det er ganske forunderlig, ikke sant? Jeg er oppdratt i likestillingens navn, har en forholdsvis mannsdominert utdannelse og jobber ikke fullt i det hele tatt. Det handler ikke om at jeg er kvinne. Det handler om mine valg som menneske.
Det er ikke nødvendigvis en kjønnskamp for alle. Jeg har tatt hvert eneste av mine valg i livet på bakgrunn av hva jeg har lyst til, hva jeg interesserer meg for og hva jeg finner fornuftig. Ikke én eneste gang har jeg tatt noe valg med bakgrunn i at jeg er kvinne.
Jeg lurer på om folk mener at man skal velge på tvers av det man virkelig ønsker fordi man tilfeldigvis er kvinne?

Hvis jeg ønsker å være hjemme med barna mine, så kan jeg ikke det fordi "noen" anser det for å være kvinneundertrykkende? Det er virkelig undertrykking.


Dessuten virker det merkelig at alt kvinner tradisjonelt har drevet med er null og det menn har drevet med er idealet. Jeg nekter rett og slett å være med på sånt tull.
Jeg forlanger å kunne være et helt menneske uansett hvilket kjønn jeg tilhører.

[emm]

Note: Men det er slik jeg ser det en liten avsporing. Det vi egentlig diskuterer er hvorfor det så og si alltid er kvinner og ikke menn som har lyst til å gå hjemme? Hvordan har det blitt slik og er det noe som kan gjøres for at slike valg i like stor grad blir et valg som er like naturlig for en mann som en kvinne å ta. Vil ikke barna være tjent med å se at dette er et valg en tar, uavhengi av kjønn? Jeg ser hvertfall endel fordeler med at dette hadde jevnet seg litt ut, når man først har råd til å redusere.

Vi hadde en diskusjon hjemme om redusert stillingsprosent for et par år siden, og jeg hadde lyst til å jobbe litt mindre, men her hjemme hadde mannen minst like lyst til det som meg. Så vi vurderte å jobbe 90 % hver istedefor 80 % på en av oss. Nå har ingen av oss jobber som er særlig gode å redusere stilling i, da det ofte ender med like mye jobb men mindre betalt av de som har forsøkt. Men det er en annen historie.

Jeg har ingen problemer med å se at redusert stilling kan være fristende i en hektisk periode av livet, men det er synd at kvinner og menn ikke står mer likestilt i arbeidslivet og i hjemmet slik at det kan bli en realitet at dette er et naturlig valg for begge parter når muligheten byr seg.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Note, her.

Det er ganske forunderlig, ikke sant? Jeg er oppdratt i likestillingens navn, har en forholdsvis mannsdominert utdannelse og jobber ikke fullt i det hele tatt. Det handler ikke om at jeg er kvinne. Det handler om mine valg som menneske.
Det er ikke nødvendigvis en kjønnskamp for alle. Jeg har tatt hvert eneste av mine valg i livet på bakgrunn av hva jeg har lyst til, hva jeg interesserer meg for og hva jeg finner fornuftig. Ikke én eneste gang har jeg tatt noe valg med bakgrunn i at jeg er kvinne.
Jeg lurer på om folk mener at man skal velge på tvers av det man virkelig ønsker fordi man tilfeldigvis er kvinne?

Hvis jeg ønsker å være hjemme med barna mine, så kan jeg ikke det fordi "noen" anser det for å være kvinneundertrykkende? Det er virkelig undertrykking.


Dessuten virker det merkelig at alt kvinner tradisjonelt har drevet med er null og det menn har drevet med er idealet. Jeg nekter rett og slett å være med på sånt tull.
Jeg forlanger å kunne være et helt menneske uansett hvilket kjønn jeg tilhører.

Flott skrevet! Jeg er enig i hvert ord du skriver. I tillegg stemmer det du skriver om dine valg og din situasjon helt med meg og min situasjon. Det at jeg er kvinne har aldri hatt betydning for mine valg, og derfor har jeg vel også valgt ganske utradisjonelt. Jeg har gått mine egne veier fordi jeg har ønsket det, som menneske og individ. Det at jeg jobber deltid har heller ikke noe med at jeg er kvinne. Det har med min/vår livssituasjon å gjøre, og mine ønsker.

Jeg mener at samfunnet ikke er godt nok tilrettelagt for småbarnsfamilier, spesielt de som har mange barn. Derfor er det nærmest en dyd av nødvendighet å jobbe noe redusert for at man skal ha tid nok.

[Maverick]

"Det er ikke fordi jeg er kvinne, han bare tjener mer enn meg."

"Det er ikke fordi jeg er kvinne, jeg bare er flinkere med barna enn ham."

"Det er ikke fordi jeg er kvinne, jeg bare har høyere krav til renholdet i hjemmet enn ham."

"Han liker så godt å jobbe, og jeg går gjerne hjemme."

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

"Det er ikke fordi jeg er kvinne, han bare tjener mer enn meg."

"Det er ikke fordi jeg er kvinne, jeg bare er flinkere med barna enn ham."

"Det er ikke fordi jeg er kvinne, jeg bare har høyere krav til renholdet i hjemmet enn ham."

"Han liker så godt å jobbe, og jeg går gjerne hjemme."

Eller fordi jeg ønsker å se barna mer enn to timer hver dag". Eller "Jeg ønsker ikke alt stresset som full jobb og oppfølging av flere barn medfører", eller "jeg ønsker ikke å jobbe livet av meg, når det ikke trengs".
For eksempel.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Eller fordi jeg ønsker å se barna mer enn to timer hver dag". Eller "Jeg ønsker ikke alt stresset som full jobb og oppfølging av flere barn medfører", eller "jeg ønsker ikke å jobbe livet av meg, når det ikke trengs".
For eksempel.

Og det slår deg ikke som suspekt at det til 90% er kvinner som ønsker mindre stress, mer tid med barna eller ikke å jobbe livet av seg?

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg har flere ganger møtt folk som lurer på om ikke det er forferdelig slitsomt for meg å jobbe 100 prosent når jeg har små barn. Mannen min har aldri fått samme spørsmålet. Jeg skulle ønske at det var like naturlig at han ble spurt.

[Harriet Vane]

ElinM: "Jeg orker ikke å ta min del av det økonomiske ansvaret" er vel også en beskrivelse.

[Note]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Note: Men det er slik jeg ser det en liten avsporing. Det vi egentlig diskuterer er hvorfor det så og si alltid er kvinner og ikke menn som har lyst til å gå hjemme? Hvordan har det blitt slik og er det noe som kan gjøres for at slike valg i like stor grad blir et valg som er like naturlig for en mann som en kvinne å ta. Vil ikke barna være tjent med å se at dette er et valg en tar, uavhengi av kjønn? Jeg ser hvertfall endel fordeler med at dette hadde jevnet seg litt ut, når man først har råd til å redusere.

Vi hadde en diskusjon hjemme om redusert stillingsprosent for et par år siden, og jeg hadde lyst til å jobbe litt mindre, men her hjemme hadde mannen minst like lyst til det som meg. Så vi vurderte å jobbe 90 % hver istedefor 80 % på en av oss. Nå har ingen av oss jobber som er særlig gode å redusere stilling i, da det ofte ender med like mye jobb men mindre betalt av de som har forsøkt. Men det er en annen historie.

Det var på en måte en liten avsporing, ja. Men samtidig er det også et svar og en forklaring på at ikke alle kvinner tar disse valgene fordi de er kvinner/tjener mindre/er undertrykte/følger tradisjonen osv.
Med en gang disse valgene blir tatt på feil grunnlag er det undertrykkende og feil, ellers ikke. Og det er jo det som egentlig diskuteres; at disse valgene skal være tilgjengelige for alle uansett kjønn.

Barna bør selvsagt lære at de kan velge hva de vil, men jeg tror ikke det signaliseres best ved at vi kvinner velger noe vi i enkelte tilfeller ikke vil bare fordi vi er kvinner og skal sende de rette signalene.

[Malama]

NÅ kjenner jeg at denne begynner å føles stygg mot oss som i perioder velger å gjøre det utilgivelige, å være hjemme. "orker ikke ta ansvaret"? Den var ikke lite stygg!

[Note]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er motsatt i mitt hode i alle fall. Jeg tror den tradisjonelle kvinnerollen bidrar til at disse oppgavene blir regnet som null. Hvis disse oppgavene skal bli verdsatt tror jeg ikke det hjelper at menn tror at "det går av seg selv", slik enkelte menn synes å tro. Den tradisjonelle kvinnerollen er mindre synlig enn mannsrollen. Den trenger derfor å erfares for å bli oppdaget og verdsatt. Den har lett for å bli tatt for gitt. Ergo trenger menn å praktisere hvis man skal ha håp om at den skal bli verdsatt av menn også.

Jeg mener at oppgavene er så viktige at de bør deles. Omsorg for barn er så viktig at det er et ideal at begge foreldrene får delta, ikke bare mor.

Jeg tror ikke omsorgsyrker kommer til å bli verdsatt høyere før menn generelt tar flere omsorgsoppgaver i hjemmet og ser hvor utrolig viktige disse oppgavene er.

Dette blir jeg nesten litt rasende av. Ikke på deg, men fordi det faktisk er slik. Men hvorfor i svarte h... lar vi dem fortsette å "rangere" viktigheten av yrker etter hvilket kjønn som er mest representert?! Og hvorfor mener kvinner at menn må praktisere noe for at det skal få verdi?
Hva skal vi med et undertrykkende samfunn? Vi klarer jo helt fint å undertrykke oss selv.

[Note]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

ElinM: "Jeg orker ikke å ta min del av det økonomiske ansvaret" er vel også en beskrivelse.

Ha-ha! Ja, for penger er den eneste verdien vi kjenner til.