Spinoff: Sorg og sykemelding

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Dette er nemlig problemet leger sitter med til daglig. Sorgreaksjon er definert som en normaltilstand. Ergo skal man egentlig ikke sykmelde for det i det hele tatt. Det står imidlertid at man skal utvise skjønn, men det finnes ingen gyldig kode å sette det under før sorgreaksjonen er så åpenbart unormal at den går innunder en psykiatrisk diagnose.

Men igjen: hvorfor må man ha årsaken til at man er deprimert? Man kan jo sykemeldes for feks kraftige magesmerter før man er utreder og årsaken til magesmertene er funnet? Så da burde det være mulinå sykemeldes noen som åpenbart er deprimert, uten å ta stilling til hva som utløste de symptomene man har? Hva er det jeg ikke forstår? Jeg forstår det er noe.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Men igjen: hvorfor må man ha årsaken til at man er deprimert? Man kan jo sykemeldes for feks kraftige magesmerter før man er utreder og årsaken til magesmertene er funnet? Så da burde det være mulinå sykemeldes noen som åpenbart er deprimert, uten å ta stilling til hva som utløste de symptomene man har? Hva er det jeg ikke forstår? Jeg forstår det er noe.

Fordi man ikke er deprimert. Man er i sorg. I hvertfall til det har vart lenge nok til å kvalifisere til en depresjonsdiagnose.

[Polyanna]

"Deprimert" er en ganske mye kraftigere sykdomstilstand enn "veldig, veldig, veldig lei seg og gråter veldig, veldig mye", altså.

"Depressiv reaksjon" har jeg dog trodd var en litt løsere betegnelse.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Fordi man ikke er deprimert. Man er i sorg. I hvertfall til det har vart lenge nok til å kvalifisere til en depresjonsdiagnose.

Jammen hvor går grensen der da? Når man kan sykemeldes for å gå på veggen, feks. Jeg var feks sykemeldt (aktivt) i to uker fordi jeg ikke fungerte fordi livet var generelt kjipt og jeg hadde null å gi. Jeg er jo langt fra alene om den typ sykemldinger. Jeg begriper fremdeles ikke hvorfor man mht sorg skal forholde seg til det som en diagnose (som ikke er gyldig), mens man i alle andre situasjoner vurderer arbeidsevne.

Alle som sørger trenger jo ikke sykemelding, men noen sørger på en slik måte at de trenger det. Og jeg begriper ikke hvorfor de ikke kan komme inn under en diagnose knyttet til psyke, helt uavhengig av bakgrunnen til at de ikke fungerer i arbeidslivet.

Og jeg mener ikke at alle som gråter mye og ofte når noen de er glade i dør, kvalifiserer til sykemelding. Jeg tenker på folk som faller sammen og ikke fungerer i det hele tatt.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jeg tenker at det er godt mulig det er flere faktorer i bildet her som du/ vi ikke vet.

Det er mulig, men jeg skriver ut fra informasjonen jeg får. (dette er 7 år siden og henger i min hukommelse, ikke noe jeg snakket med noen om, eller sa til henne) hun var for øvrig av typen som deler villig vekk av sitt privatliv, så tror ikke jeg gikk glipp av detaljer. Hun syntes det var greit å ikke gå på jobb før eksen ønsket 50 omsorg for barna.

[rine]

Jeg kan ikke se at sorg skal være en mindre gyldig grunn enn alt det andre tullet folk sykemelder seg for. Utbrenthet (som man i en del tilfeller kan skylde seg selv for, i motsetning til dødsfall i familien) mistrivsel på arbeidsplassen, protestaksjoner osv. Et dødsfall i nær familie kan man tross alt ikke noe for, og jeg kan godt se for meg at man kan ha vanskelig for å fungere optimalt dagen etter at far eller mor er død, selv om man burde ha ventet det. Jeg har en jobb der jeg er såpass "out there" at det ville vært temmelig umulig for meg å stå foran en klasse veldig kort tid etter et slikt dødsfall. Jeg er for en innstramming i sykelønnsordningen, men jeg kan som sagt ikke se at dødsfall i familien peker seg ut som en spesielt dårlig grunn til å sykemelde seg. Og jeg bruker bevisst begrepet "sykemelde seg", siden det er det vi gjør her i Norge.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Jammen hvor går grensen der da? Når man kan sykemeldes for å gå på veggen, feks. Jeg var feks sykemeldt (aktivt) i to uker fordi jeg ikke fungerte fordi livet var generelt kjipt og jeg hadde null å gi. Jeg er jo langt fra alene om den typ sykemldinger. Jeg begriper fremdeles ikke hvorfor man mht sorg skal forholde seg til det som en diagnose (som ikke er gyldig), mens man i alle andre situasjoner vurderer arbeidsevne.

Alle som sørger trenger jo ikke sykemelding, men noen sørger på en slik måte at de trenger det. Og jeg begriper ikke hvorfor de ikke kan komme inn under en diagnose knyttet til psyke, helt uavhengig av bakgrunnen til at de ikke fungerer i arbeidslivet.

Og jeg mener ikke at alle som gråter mye og ofte når noen de er glade i dør, kvalifiserer til sykemelding. Jeg tenker på folk som faller sammen og ikke fungerer i det hele tatt.

Problemet er for det første at dødsfall og sorg er noe de fleste av oss kommer til å oppleve. Dermed er det noe som angår alle på en annen måte enn endel andre trøkker man kan få. Nå er det ganske omdiskutert om man burde få sykmelding for å være sliten/gå påveggen/ha ingenting å gi også, men der er det i hvertfall ingen retningslinjer som sier at det er en normalreaksjon det i utgangspunktet ikke skal sykmeldes for. Det er det for sorgreaksjoner. Og da får man et todelt problem, for det første at en person som ikke greier å jobbe på grunn av en sorgreaksjon møter en lege som ikke vil sykmelde med dette som grunn i og med at det er en normalreaksjon. (jfr svangerskap, det blir noe av det samme). Så har du leger som ønsker å skrive ut en sykmelding fordi man sitter der med en person som åpenbart ikke har arbeidsevne, men hvor det ikke finnes noen diagnose som dekker det som er problemet. Da må man enten la være å sykmelde vedkommende (noen synes dette er riktig) eller man må skvise vedkommende inn i en diagnosekode som egentlig ikke er riktig (dvs lyve), noe som kan få konsekvenser for vedkommende senere i forbindelse med blant annet søknad om livsforsikring. Det er ikke slik at manglende arbeidsevne i seg selv nødvendigvis gir rett til sykepenger. Det skal kvalifisere til "sykdom/skade/lyte" i trygdeloven og ha en diagnose av noe slag.

Denne diskusjonen viser i seg selv hvor ullent dette er, de som ikke mener man skal få sykmelding ved sorg/dødsfall mener likevel man selvfølgelig skal få sykmelding i de tilfellene man ikke greier å jobbe. For da er man jo syk. Eller?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Nettopp, Kie. Og jeg er ikke enig i at man skal kunne sykemeldes på grunn av sorg.

Om sorgen påvirker arbeidsførheten i en periode, synes jeg man bør kunne det fremfor å feildiagnostisere. Det er vel en del som har slitt med tidligere "depressive episoder" knyttet til helt konkrete hendelser som sliter veldig med å få pensjonen sin av f.eks. Statens Pensjonskasse når de senere får en reell psykisk sykdom. Senest for noen dager siden kunne man vel lese i media om en tidligere FN-soldat med PTSD og gjentatte innleggelser som følge av det, som har kjempet uten hell for rettighetene sine fordi han for mange år siden hadde en "depressiv reaksjon" i forbindelse med en skilsmisse.

Selv måtte jeg også slåss litt da jeg knakk sammen pga. alvorlig jobbmobbing over tid og det viste seg at jeg flere år tidligere hadde en "depressiv reaksjon"/utbrenthet i papirene. Det var litt av en jobb å dokumentere at dette var to forskjellige ting og at min tilstand for flere år siden var symptomer på lavt stoffskifte. Jeg måtte rett og slett overbevise om at dette ikke var en "slumrende tilstand" og "svakhet" jeg hadde i meg før jeg begynte i jobben. Jeg kan bare tenke meg hvordan det hadde vært om jeg hadde hatt noe enda mindre konkret enn stoffskifte og blodprøver å vise til. Eventuelt ikke hadde hatt såpass mye annet dokumenterbart som beviste hvor velfungerende jeg hadde vært når stoffskiftet var tatt hånd om, samt en psykolog som hadde såpass kompetanse på temaet og kunne klippe det ut i papp for pensjonskassen.

Det jeg vil frem til er at så lenge "psykisk-diagnoser" og beskrivelser i journalen blir tillagt såpass vekt ved eventuelle fremtidige ytelser og rettigheter, så bør det også være mer konkret og korrekt enn det det brukes per i dag. Jeg har inntrykk av at de nå har blitt en slags "potet"-kode som brukes i fravær av en mer presis kode. Og da synes jeg vi bør få på plass de mer presise kodene fremfor å bruke psykiatridiagnoser ukritisk.

I tillegg er jeg jo opptatt av at folk ikke skal være redde for å oppsøke fastlegen sin og være ærlige med hvordan de har det, også i livskriser. Da bør i grunnen risikoen for å ende opp med psykiatridiagnoser og miste rettigheter i fremtiden minimeres.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg kan ikke se at sorg skal være en mindre gyldig grunn enn alt det andre tullet folk sykemelder seg for. Utbrenthet (som man i en del tilfeller kan skylde seg selv for, i motsetning til dødsfall i familien) mistrivsel på arbeidsplassen, protestaksjoner osv. Et dødsfall i nær familie kan man tross alt ikke noe for, og jeg kan godt se for meg at man kan ha vanskelig for å fungere optimalt dagen etter at far eller mor er død, selv om man burde ha ventet det. Jeg har en jobb der jeg er såpass "out there" at det ville vært temmelig umulig for meg å stå foran en klasse veldig kort tid etter et slikt dødsfall. Jeg er for en innstramming i sykelønnsordningen, men jeg kan som sagt ikke se at dødsfall i familien peker seg ut som en spesielt dårlig grunn til å sykemelde seg. Og jeg bruker bevisst begrepet "sykemelde seg", siden det er det vi gjør her i Norge.

Ååååh!

Selv om jeg egentlig er enig. Men pokkern heller, det er ikke greit å slenge i ansiktet på noen som er fullstendig ødelagt og utbrent at "du burde vel kanskje ha gjort ting litt annerledes, eller?"


Ellers - jeg ble sykmeldt (nei, jeg ba ikke om det selv) i separasjonsprosessen, men så var jeg utspekulert nok til å snike inn fullstendig mangel på søvn og enhver stressreaksjon i boka, selvfølgelig.

Poenget er vel at uansett hva som er årsak, har man blitt utsatt for en belastning som er så stor at man faktisk blir syk av det, (og ja, jeg regner "sover en time i løpet av to døgn, intens hodepine, magesmerter" som "syk"), bør man kunne sykmeldes uansett hva som utløste disse symptomene.

Å bli sykmeldt for å ha tid til å gå gjennom avdødes post blir for teit. Det er vel ikke det vi diskuterer?

[United]

Uavhengig av hva man er syk og i grøfta av, det være seg psykisk eller fysisk, må legen kunne sykemelde etter skjønn. Er det sorg som gjør det, så burde legen kunne skrive "sorg". Om det er gamle foreldre, små barn, alt som piner oss nok til at vi ikke klarer hverdagen en periode. Sånn jeg ser det.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Broren min, som er mellomleder, hadde en arbeidstaker som fikk sykemelding da hun hadde syk hest. Hun syntes det var helt rimelig siden hun ikke hadde barn og dermed ikke tok ut sykt barn-dager. Jeg lo da jeg hørte det, men egentlig er det tragisk. DA snakker vi om undergraving av sykelønnsordningen da.

Jeg er relativt trygg på at jeg hadde fått sykmelding da jeg hadde syk hest, hadde jeg hatt en arbeidsituasjon som var annerledes. Jeg var helt utafor og ikke engang istand til å ta vare på meg selv. Da hesten tilslutt døde fikk jeg en ganske stygg stressreaksjon (jeg mistet stemmen i neste 3 mnd).
Flott at du kan le av det, jeg ler fortsatt ikke av det...

[Xian]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

¨
Og denne "Kan ikke folk bare skjerpe seg" -mindframen er likeså vanlig når man ikke har et eneste problem med å spare seg en bufferkonto eller å ta ubetalt fri.

Diskusjoner som denne får meg til å kjenne så inderlig godt hvorfor jeg er sosialist. Enda jeg har god økonomi og jobber i "Money speaks"-verdenen.

Jeg fikk ikke prikket Kasia igjen, så jeg sier meg bare så inderlig enig her i tråden.

[kie]

Knallbra sagt, Fnatten!

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Åh- så fryktelig enig jeg er med Miss Norway. Jeg synes ordningene må gå ut fra hva som er tilfelle for folk flest (og folk flest i Norge har OK økonomi) og så må det heller eksistere støtteordninger (sosialhjelp, ett eller annet) for de som ikke klarer å spare opp. Vi er pinadø en nasjon av ansvarsløse stakkarer hele gjengen.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg kan ikke se at sorg skal være en mindre gyldig grunn enn alt det andre tullet folk sykemelder seg for. Utbrenthet (som man i en del tilfeller kan skylde seg selv for, i motsetning til dødsfall i familien) mistrivsel på arbeidsplassen, protestaksjoner osv. Et dødsfall i nær familie kan man tross alt ikke noe for, og jeg kan godt se for meg at man kan ha vanskelig for å fungere optimalt dagen etter at far eller mor er død, selv om man burde ha ventet det. Jeg har en jobb der jeg er såpass "out there" at det ville vært temmelig umulig for meg å stå foran en klasse veldig kort tid etter et slikt dødsfall. Jeg er for en innstramming i sykelønnsordningen, men jeg kan som sagt ikke se at dødsfall i familien peker seg ut som en spesielt dårlig grunn til å sykemelde seg. Og jeg bruker bevisst begrepet "sykemelde seg", siden det er det vi gjør her i Norge.

Disse to henger dårlig sammen rine?
Mener du at sorg er ok å blir sykmeldt for eller ikke?

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er uansett ikke snakk om å få utdelt dager på bakgrunn av objektiv relasjon til avdøde.
Noen pårørende har null behov for sykmelding. Det er for dem som pr. i dag sykmeldes at jeg tror en sorgmelding hadde vært en bedre idé, nettopp for å ikke sykeliggjøre dem. Er det snakk om lang tid er det ikke lenger normaltilstand og da må det sykmeldes og apparatet mellom lege, NAV og arbeidsgiver må settes inn.

'


Dette var godt sagt, Hattifnatten!

[Katta]

Fnatten: sorgmelding hadde vært en ok ting. Jeg tror ikke omfanget hadde økt av den grunn, men det hadde blitt litt mindre ullent og litt mindre problemer i ettertid for folk.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Kie, men jeg er enig med dem som sier sorg er naturlig og ikke noe man sykemeldes for. Den depresjonen man kan få av sorg, derimot, den bør man kunne sykemeldes for.

Men det kan man jo? Som Katta skrev tidligere, sorg som sådan er det ingen sykemeldingsmuligheter for idag men det brukes derimot velferdsperm, avspasering, ferie, og perm uten lønn.
En depressiv reaksjon ifm sorg, altså en sorgreaksjon der man får en rekke symptomer som gjør at reaksjonen defineres som depressiv, og da kan man få sykemelding.
Varer den depressive reaksjonen mer enn to uker (har jeg lært i denne tråden) dreier det seg altså om en depresjon. som man også kan få sykemelding for.

Og når arbeidsgiver trekker på skuldrene og sier skaff deg en sykemelding framfor å gi rett til avspas eller annet er de jo dumme, siden arbeidsgiverperioden gjør at arbeidsgiver selv betaler de første dagene av en sykemeldingsperiode. Gir de arbeidstageren lov til å avspasere eller ta ferie er det jo faktisk arbeidstageren selv som betaler for at de ikke er tilstede. Så ...

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Ååååh!

Selv om jeg egentlig er enig. Men pokkern heller, det er ikke greit å slenge i ansiktet på noen som er fullstendig ødelagt og utbrent at "du burde vel kanskje ha gjort ting litt annerledes, eller?"

Vel, det er jo rimelig mye fokus på tidsklemma og alle ballene vi insisterer på å ha i lufta hele tiden, spesielt damer kanskje? Litt føre var går det vel an å være, selv om det er det kan føles som om man blir sparket mens man ligger nede.
Jeg har egentlig litt troen på sparking, men fortrinnsvis i ræva, før man gjør noe dumt.

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Disse to henger dårlig sammen rine?
Mener du at sorg er ok å blir sykmeldt for eller ikke?

Jeg mener det er like OK som andre ting som det er helt stuerent å bli sykemeldt for, uten at det nødvendigvis betyr jeg synes noen av delene er noe man bør be staten om hjelp til.

Hvorfor har man ikke A og B-diagnoser, forresten? Som i at A-uten mukking gir rett til full sykeutbetaling mens B gir rett til en kortere periode og halv utbetaling, f.eks.

[Milfrid]

Altså, jeg tror jeg må være eksepsjonelt treg, for jeg forstår ikke dette.

Om jeg går til legen fordi jeg ikke er i stand til å jobbe fordi jeg føler meg syk, psykisk eller fysisk, så må legen finne en knagg å henge sykemeldingen på. Fysisk eller psykisk sykdom. Så langt er jeg med. Men hvorfor lyver man om man henger en psykisk diagose på en heftig sorgreansjon? Og hvorfor er det mer problematisk enn å henge den diagnosen på en som "møter veggen"? Om jeg kommer til legen og klager over voldsomme magesmerter, vil jeg sannsynligvis sykemeldes. De magesmertene kan være både fysiske og psykiske. Om man får en unormalt sterk sorgreaksjon så kan man få både fysisk og psykisk sykdom av det, kan man ikke?

Det blir rart å si at alle vil oppleve sorg, så da er det normalt og ikke noe som noen kan bli skikkelig syk av. Altså, de fleste vil jo oppleve sorg, men jeg vil anta at det er langt fra de fleste som vil oppleve at de må sykemeldes av den grunn. Og hva er da problemet, så lenge man kun sykemelder dem som faktisk blir syke av sorgen, og dermed kan defineres inn i en eksisterende diagnose. Problemet her er vel snarere at man ikke aksepterer at sørgende kan bli syke av sorgen?

Jeg synes ikke at man skal sykeliggjøre sorg i seg selv, men jeg synes man skal akseptere at noen blir syke av sorgen. Akkurat som at noen utvikler lungebetennelse etter en kraftig forkjølelse, og trenger sykemelding for det. Da setter man vel lungebetennelse, og ikke "kledde seg for dårlig sist hun var ute på byen" på sykemeldingen?

[rine]

Jeg er litt forvirret, men troor jeg lurer på det samme som MM. Eller er vi uenige? Har lest tråden veldig fort.