Når folk tror de vet alt om deg og din sykmelding

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

Men var det ryggen som var problemet, eller "ryggen"?
Sist jeg sjekket var man ikke pliktig å oppgi nøyaktig grunn til sykemelding på arbeidsplassen, det holdt at lege og pasient selv visste hvordan det var stelt.
For mange år siden var jeg også sykemeldt for "ryggen", men sannheten var jo at jeg ble mobbet ut fra arbeidsplassen av kollegaer og frosset ut og møtte veggen til slutt. Etter å ha jobbet rævva av meg med 16-timers dager 6 dager i uka, uten pauser (for da jeg kunne ha tatt pause måtte jeg hjelpe den andre avdelingen, mens når de var ferdig emed kjøret sitt ble jeg stående alene igjen i min avdeling mens de gikk for å ha pauser).
Jeg fikk riktignok en liten prolaps også på toppen, men kunne vært tilbake i jobb om det hadde vært den eneste grunnen. Men hovedårsaken var psykisk, og hadde jeg vært åpen om det i den bransjen hadde det blitt enda verre (om mulig).

Egentlig er jeg oppgitt over sidde diskusjonene. Det bunner i en generell mistro til leger og folk generelt, iblandet en god dose forakt for "latsabber". Som i mange tilfeller altså er riktig, men jeg håper og tror latsabbene blir avslørt og at vi som er syke uten at det nødvendigvis syns utenpå 100% av tiden også kan få lov til å ha et godt liv innimellom uten å måtte unnskylde oss.

(Og så tror jeg ikke fb hadde blitt et bedre sted for meg om jeg skulle ha lagt ut bilder av meg selv liggende i fosterstilling og full av snørr og tårer, verden er ikke klar for det.)

Leger har ikke lov til å sykmelde for "ryggen", de må skrive en riktig diagnose. Lege og NAV skal vite hva som skjer, arbeidsplassen skal bare vite funksjonsnivå. Hvis man trenger en dekkhistorie og driver med endel fysisk aktivitet utenom jobb er det litt korttenkt å bruke ryggplager som forklaring overfor arbeidsgiver. Da må man nesten regne med at de før eller siden reagerer.

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Leger har ikke lov til å sykmelde for "ryggen", de må skrive en riktig diagnose. Lege og NAV skal vite hva som skjer, arbeidsplassen skal bare vite funksjonsnivå. Hvis man trenger en dekkhistorie og driver med endel fysisk aktivitet utenom jobb er det litt korttenkt å bruke ryggplager som forklaring overfor arbeidsgiver. Da må man nesten regne med at de før eller siden reagerer.

Ja, selvsagt, men hvis arbeidsgiver blir informert om funksjonsnivå og hva som er opplegget for å bli frisk igjen kan de ikke kreve diagnosen. Og igjen handler det jo om tillit. Det er vel ikke noe som er så opplest og vedtatt som at det kreves fysisk aktivitet for å fikse "ryggplager" heller, sånn sett.

Det jeg vil frem til er at det er enklte diagnoser det er vanskelig å ha, og å være åpen om. Og at det kanskje er enklere å bli frisk dersom man unngår å informere hele arbeidsplassen om hvorfor man er borte hvis det faktisk er årsaken.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg tror det er utsagn av denne typen som får langtidssykemeldte til å føle skam:



Litt sånn du er er liksom-syk-antagelser fra de rundt/familie/debattanter på samme nettfora.

Ja.

Å snakke på en ubevisst og/eller nedvurderende måte om psykosomatiske og psykiske sykdommer for i neste sekund si at "folk må ikke bry seg om hva andre mener", vitner om liten grad av bevissthet.

"Man kan si alt til alle så lenge man sier det på riktig måte" hørte jeg av en psykolog på kurs en gang. Det er min erfaring også. Så selvfølgelig skal dette kunne diskuteres. Men det betyr ikke at man er fritatt fra den jobben det er å gå noen runder i eget hode mtp formen man velger.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg tror det er utsagn av denne typen som får langtidssykemeldte til å føle skam:

Jeg tar herved det hele og fulle ansvar for skamfølelsen til de langtidssykemeldte. Søren heller, jeg tar like godt ansvar for all dårlig behandling av barnevernsbarn og homofile i samme slengen.

Du fornekter deg jaggu ikke, Skremmern.

Og ikke du heller, Zoe. :så den etterpå:

[Marla Singer]

Opprinnelig lagt inn av Cumulus, her.

Og jeg mener da at det blir helt feil å komme med utsgn som "jammen det er jo et faktum det går av penger VI har skap". Ergo "du skaper ingenting, vær meg takknemmelig som betaler for deg".

Litt av poenget mitt er at det ikke nødvendigvis er det det betyr, men at dette er din tolkning. Du trenger jo ikke være mer eller mindre takknemlig enn alle oss andre som har vært, er eller kan bli syke. Men det er jo slik at de som jobber gjør det mulig å ha et slikt system, og derfor er det viktig at de som kan jobbe, gjør det. Ikke for å "betale på deg", men fordi de fleste av oss ønsker å ha et slikt system nettopp fordi man ønsker at det skal gå an å være syk.

Sitat:

Det er dette jeg vil til livs. Jeg mener på ett plan at man skal diskutere misbruk, jeg bare merker meg hvor mye mer interesserte folk er i DET temaet, kontra å fokusere på tilrettelegging, tillit, oppmuntring osv. Og det er her utsagnene som "jeg hadde en nabo en gang med vondt i ryggen som pussa opp" kommer inn i bildet. De historiene er jeg veldig lei av. Det virker nesten som de utsagnene bunner i misunnelse på sykdom. Jeg har selv fått høre " Jeg kunne ønske jeg var litt oftere syk selv, jeg", som om det er noe å trakte etter. Merkelig....

Jeg skjønner at du er drittlei av lite gjennomtenkte kommentarer, og å si at man skulle ønske man var litt oftere syk selv, til en som faktisk er syk, har jeg bare ingen ord for. Men jeg synes likevel det er litt urettferdig av deg å mene bastant at "folk" er mye mer interesserte i misbruk av sykeordninger enn av tillit. Det kjenner jeg meg ikke igjen i i det hele tatt. Hvor hører du forresten alt dette? Er det i virkeligheten eller på nett?

[Cumulus]

Det er mest på nett, marla. I min bransje er det ingen som skulker eller jobber mindre enn man må, kollegaene mine er veldig interesserte i jobben sin og jobber heller mer enn de må. Det er ingen mistenksomhet der. Sjefen min er også helt inneforstått med situasjonen min, og alle venner og naboer vet godt hvordan helsen min fungerer. Det er mediene, politikerne og nettbrukere som provoserer meg. Og en slengbemerkning innimellom fra mennesker rundt meg, men det er sjeldent.

[Marla Singer]

Internett er jo vilt. Jeg klarte å føle meg som en mislykket og ubrukelig hundeeier av å lese for mye på nett (jeg var en helt vanlig en). Det er noe helt eget med hva som skjer når mer eller mindre normale folk blir sluppet løs i en anonym verden som tilsynelatende foregår på en skjerm, altså. Jeg har fortsatt tro på at de fleste av disse folka tenker og ter seg annerledes når de forholder seg til folk i virkeligheten.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg er framleis under utredning, men nærmer meg ei kronisk diagnose. Og eg kjenner på mange av desse kjenslene du beskriv, Cumulus, men eg klarer ikkje å identifisere meg med "oss kronikere" slik du bruker det gruppebeteiknelse. Eg vil snarare styre unna den typen språkbruk, fordi eg tenker at viss eg skal sjå på meg sjølv om ein kronikar, knytter eg meir av identiteten min til sjukdom enn eg ønsker. Og det er lite gunstig. Eg trur og denne retorikken er med på å skape større stigma, heller enn mindre.

Eg meiner framleis at dette med kjensler knytta til å akseptere eigen situasjon, er eit individ-problem, ikkje eit samfunnsproblem. Vi kan ikkje la vere å snakke om korleis eit system basert på tillit er i ferd med å bryte saman fordi det er så enkelt å misbruke denne tilliten. Vi må kunne snakke om den sjukemelde sitt ansvar, arbeidsgivar sitt ansvar og fastlegane sitt ansvar. Ikkje fordi alle som er langtidssjukemelde eigentleg pusser opp hytta og går på dansekurs, men fordi ein del gjer det. Og ein del "tar seg ein tredagers" nå og då. Mange viser seg ikkje tilliten verdig. Og det må leggast inn betre kontroll- og oppfølgingsrutinar som tar tak i dette problemet.

Sjølv trur eg at fastlegeordninga har mykje å seie. Det kan hende at ei ordning kor ein som sjukemeldt skulle gjennom ein sjekk hos ein annan lege på eit eller anna tidspunkt eller noko slikt.

Eg meiner og at ein som langtidssjuk må tåle litt kontroll og oppfølging. Eg ser jo korleis det er ramaskrik når slemme-NAV nå driv med arbeidsevneutprøving av folk som har vore på AAP i fire år og som har søkt om varig ufør. Eg overhøyrer folk på venterommet til fysioterapeuten som snakker om det at dei faktisk må dokumentere at dei ikkje kan jobbe, før dei får ufør. Ei sa til og med at denne arbeidsevneutprøvinga var så slitsom at ho måtte kutte ned på sosiale aktiviteter og frivillig arbeid i kyrkja. Eg tenker at det bare skulle mangle. Og eg trur faktisk at viss folk flest hadde hatt meir tillit til at det er tilstrekkeleg kontroll av langtidssjukdom, ville mistenkeleggjeringa av dei som faktisk er sjuke blitt mindre.

Kutte ned på sosiale aktiviteter og frivillig arbeid i kirka ja. Det er jo trist. Og man burde jo mestre begge deler. Men de fleste som er så dårlige at de søker om varig ufør har vel mer enn nok med å ta vare på seg selv og eget hjem, og kan vel mest bare drømme om utstrakt sosial aktivitet og frivillig arbeid. Men man burde kunne søkt om uføretrygd før man er så dårlig og utslitt at rest av livskvalitet er borte. Jeg tenker det er viktig å klare å bevare den også. Som jeg har det selv om dagen så er jeg så sliten etter en dag på jobb at det å være sosial funker overhodet ikke. Mitt sosiale liv er et innlegg eller to på facebook for tiden. Og det er faktisk greit nok!

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

Men var det ryggen som var problemet, eller "ryggen"?
Sist jeg sjekket var man ikke pliktig å oppgi nøyaktig grunn til sykemelding på arbeidsplassen, det holdt at lege og pasient selv visste hvordan det var stelt.
For mange år siden var jeg også sykemeldt for "ryggen", men sannheten var jo at jeg ble mobbet ut fra arbeidsplassen av kollegaer og frosset ut og møtte veggen til slutt. Etter å ha jobbet rævva av meg med 16-timers dager 6 dager i uka, uten pauser (for da jeg kunne ha tatt pause måtte jeg hjelpe den andre avdelingen, mens når de var ferdig emed kjøret sitt ble jeg stående alene igjen i min avdeling mens de gikk for å ha pauser).
Jeg fikk riktignok en liten prolaps også på toppen, men kunne vært tilbake i jobb om det hadde vært den eneste grunnen. Men hovedårsaken var psykisk, og hadde jeg vært åpen om det i den bransjen hadde det blitt enda verre (om mulig).

Egentlig er jeg oppgitt over sidde diskusjonene. Det bunner i en generell mistro til leger og folk generelt, iblandet en god dose forakt for "latsabber". Som i mange tilfeller altså er riktig, men jeg håper og tror latsabbene blir avslørt og at vi som er syke uten at det nødvendigvis syns utenpå 100% av tiden også kan få lov til å ha et godt liv innimellom uten å måtte unnskylde oss.

(Og så tror jeg ikke fb hadde blitt et bedre sted for meg om jeg skulle ha lagt ut bilder av meg selv liggende i fosterstilling og full av snørr og tårer, verden er ikke klar for det.)

Jeg har respekt nok for folk til å anta at det de forteller meg ansikt til ansikt er tilfelle. Når jeg får beskjed om at ryggproblemer gjør det umulig å jobbe noe som helst, så er det det jeg forholder meg til. Jeg kan ikke da anta at ryggen er en egentlig sekkediagnose for noe annet. Særlig meningsløst blir det når jeg bruker tid på å sjekke ut behandlingsmuligheter via NAV, avlastningsmatter, bedriftshelsetjenesten, nye sko, egen stol, "raskere tilbake, fysioterapi osv for å tilrettelegge og holde folk i gang. Akkurat som jeg ikke har annet å bruke tiden på, eller andre å bry meg om.

Faktum er at vi ikke lever i et vakuum, og en viss grad av åpenhet MÅ det være, for at jeg som arbeidsgiver skal kunne møte sykmeldte på en OK måte og tilby riktig tilrettelegging. At det ikke alltid er ønsket, og til en viss grad overproblematisert, er en annen ting. Motivasjonen er høyst ulik når det gjelder å holde fraværet så lite og kort som mulig. Jeg har opplevd å måtte bremse enkelte som vil så altfor mye for fort, og atter andre har blitt sure når jeg har benyttet de verktøyene jeg har, og fått fortgang i behandlingsmulighetene slik at de kan komme raskere tilbake. Vi er ulike.

[Isprinsessen]

Jeg ønsker meg Billa som sjef

[Perhonen]

Vi er ulike ja. Da jeg brakk beinet og var på oppfølgingssamtale var tiltaket for å komme fortere tilbake i jobb at "jeg skulle jobbe mer med å rose mine medarbeidere". Da har man skjønt det. Med gips og krykker, mistenkt for psykiske problemer kanskje.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Isprinsessen, her.

Jeg ønsker meg Billa som sjef

Bare å sende en åpen søknad

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Vi er ulike ja. Da jeg brakk beinet og var på oppfølgingssamtale var tiltaket for å komme fortere tilbake i jobb at "jeg skulle jobbe mer med å rose mine medarbeidere". Da har man skjønt det. Med gips og krykker, mistenkt for psykiske problemer kanskje.

Hvordan skulle DIN ros av andre få DEG raskere på beina? Flott tiltak, for all del, men jeg ser ikke helt at det skal hjelpe på et benbrudd? Du er rimelig desperat hvis du brekker beinet fremfor å være ærlig på at det er noen mer psykiske utfordringer du sliter med på arbeidsplassen

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Hvordan skulle DIN ros av andre få DEG raskere på beina? Flott tiltak, for all del, men jeg ser ikke helt at det skal hjelpe på et benbrudd? Du er rimelig desperat hvis du brekker beinet fremfor å være ærlig på at det er noen mer psykiske utfordringer du sliter med på arbeidsplassen

Jeg tror jeg har en leder som trekker noen rare tolkninger innimellom...og som snakker til og ikke med sine medarbeidere. Jeg er heldigvis veldig heldig, jeg har sluppet unna psykiske problemer, jeg har mer enn nok fysiske. Og de forsøker jeg å late som ikke fins. Det funker ikke alltid. Og med en leder som gir meg følelsen av å være en juksemaker som prøver å lure meg vekk fra jobb så er det enda verre å være borte fra jobb, selv om jeg nok burde mange ganger. Når hun attpåtil går gjennom mine kollegaer for å følge med på facebook om jeg gjør noe spennende på fritiden...så syns jeg det er drøyt. Attpåtil får hun dekt alt fravær gjennom nav fordi jeg selv søkte om det. Dette fordi jeg ikke vil hun skal kjenne til alle diagnosene jeg har da jeg tenker hun vil bruke dette i mot meg. Hver gang jeg er forkjølet så er det fordi jeg har diabetes og dårlig immunforsvar mener hun, ikke fordi jeg jobber i barnehage, og med 40 barn fra ett til to år som skal ha minst en klem og en kos hver dag, med eller uten snørr.

[Skremmern]

Jeg fikk litt pes tidligere i tråden pga en kommentar om skam. Jeg har tenkt litt på dette i etterkant av svaret, og selv om jeg siterte rine, mener jeg å ta dette opp i så generelle vendinger jeg bare får til.

Jeg tror at man sår vonde følelser når man kommer med uttalelser om andres lidelser. Lidelser som er diffuse for oss som ikke har dem. Det jeg sliter med når jeg skal gjøre meg opp en mening om dette, er hvor man skal sette streken. Hvor grensen skal gå. Er det i orden at enken er borte fra jobb i 4 måneder når mannen hennes gjennom 30 er gått bort, og hun er i sorg? Er det i orden at forelderen hvis barn har forsøkt å ta livet av et av de andre barna, sykemelder seg? Er der i orden at mennesker med kronisk-ikke-målbar hodepine (som plutselig bare dukket opp, og som nå, 14 år etter, er like gjeldende) mottar trygd?

Jeg forstår bare ikke hvordan man kan uttalse seg så bastant når det gjelder dette. Jeg er ikke uenig i grepet som må tas, jeg er tydeligvis bare like usikker som de som bestemmer, på hva som må gjøres. Å angripe lideleser man ikke forstår seg på tror jeg ikke er løsningen, å avsløre snyltere og pengesluket der, er målet, men utover å være enig i at det som ble gjort i artikkelen er greit, er jeg tom for ideér.

[rine]

Jeg ser den, Skremmern, men jeg tror tiden er inne for å faktisk være litt mer bastant. Å toe sine hender, (noe må gjøres, men hva?) IA og fokus på nærvær, ikke fravær, det funker jo rett og slett ikke. Da må man tørre å sette spørsmålstegn ved om alle sykdommer er like verdige, om man skal ha rett på full lønn gjennom hele sykmeldingsperioden, om det er riktig å innføre karendsdager osv. Jeg ser også at noen vil bli skadelidende og at alt ikke er svart-hvitt når det gjelder f.eks psyko-somatiske lidelser, men slik velferdssystemet er i dag, er det jo verken rettferdig eller bærekraftig. Noe må altså gjøres, og jeg har troen på at vi må gjøre litt mer enn å "snakke om det."

[Nextlife]

Jeg synes denne kronikken i dagens VG er relevant til diskusjonen, selv om han snakker om helt uføre, mens vi vel diskuterer sykemeldte i forskjellig grad og kanskje litt uføre, jeg husker ikke helt.
Vi er flere, bl. a jeg og nokon som har vært inne på dette med selvfølelse knyttet til utfordringer i yrkeslivet, og her synes jeg kronikkforfatteren har en fin formulering:

De faktiske forholdene er at uføre er fratatt drømmen om et normalt liv, sammen med helsen, jobben, økonomien, arbeidskameratene og fjellturene. Alt kjent er borte. Uføre føler ofte en tung sorg for alt de har mistet. De er redde, for fremtiden er usikker og fylt med tomme dager. De er skamfulle, og bebreider seg selv. Uføre er også langt oftere enn andre deprimerte. Enten er det grunnen til at de ble uføre, eller så blir de det av uvirksomhet, fattigdom og meningsløshet som følge av å ikke kunne bidra.


http://www.vg.no/nyheter/meninger/kr...re/a/10147317/

[rine]

Mye sant i det han sier, Nextlife, men jeg reagerer på at han skriver "De faktiske forholdene er..." som om han sitter mer på fasiten enn andre. Jeg misunner ingen å være utenfor arbeidslivet, å ikke ha venner og et sosialt liv, og jeg er veldig klar over at livet ikke er rettferdig. Likevel er det vel ingen tvil om at uføretrygd kan framstå som en enkel løsning for mennesker som likevel ikke har de store utsiktene til en godt betalt jobb, eller som har en omgangskrets som også består av folk utenfor arbeidslivet og der man derfor ikke føler seg stigmatisert i så stor grad. Det er like skummelt å synes synd på alle uføre som å se ned på dem, mener jeg.

[Einhyrningur]

En fin kronikk, men så har du de (som mine søskenebarn) som faktisk reellt ødelegger. De som sier høyt og tydelig at Nav er en gjeng masere som alltid vil sende dem på all slags mulige tiltak i stedet for å gi dem penger, kan ikke Nav bare holde kjeft og cashe ut? Det er kanskje en grunn til at man er blitt så kynisk at man tar høyde for snyltere når man sier at man setter pris på velferdsordningene.

[rine]

Miley: Jeg kjenner også en del slike. Og jeg tror at man i uførstatistikkene finner mange mennesker av typen artikkelforfatteren omtaler: Mennesker som er triste over å stå utenfor, som ville gjort alt for å kunne bidra om de kunne og som skammer seg hver gang de ser en avisforsiden om "trygdesnyltere" selv om de helt sikkert ikke burde gjøre det. Dessverre finnes det et annet ytterpunkt, og det er menneskene som er "født" inn i uføretrygd og der NAV framstår som den eneste logiske veien å gå etter ungdomsskolen. Jeg har ikke inntrykk av at skamfølelsen er spesielt stor blant mange av disse, dessverre. Men selvsagt, her kommer ofte livets urettferdighet inn i bildet. Hvis ingen har lært deg verdien av å få en utdanning, hvis du har lært at det fint går an å få mat på bordet og klær på kroppen uten å jobbe en eneste dag, er det ikke så rart om man ikke velger en annen retning på livet sitt, selv om man, i teorien, har muligheten til å gjøre det.