Syns du media bør navngi "lommemannen"?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det som er felles for både de som har blitt "fiklet" med og de som har blitt utsatt for andre ting er at de har opplevd det vondt og anmeldt forholdet til politiet. Det er ofrene selv som rapporterer og selv om retten må gradere synes jeg det blir feil dersom andre skal vurdere hvorvidt detter er noe man skal bli traumatisert av og ikke. De ofrene som ikke har følt dette som noe problem i det hele tatt har nok heller ikke anmeldt forholdet.

Vel, det er jo også litt variabelt, da. Det er jo ikke ofrene selv som anmelder, det er foreldrene. Og foreldrene gjør dette fordi DE vurderer overgrepet som alvorlig. Det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom foreldrenes vurdering og barnets opplevelse av situasjonen.

Jeg er forøvrig helt enig i at andre ikke skal dømme hvorvidt enkeltpersonene har blitt traumatisert. Det er jo akkurat det som er poenget. Men jeg mener at det gjelder begge veier. Man skal ikke avfeie den som har følt et problem, men heller ikke lage problem for den som ikke reagerte negativt.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Vel, det er jo også litt variabelt, da. Det er jo ikke ofrene selv som anmelder, det er foreldrene. Og foreldrene gjør dette fordi DE vurderer overgrepet som alvorlig. Det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom foreldrenes vurdering og barnets opplevelse av situasjonen.

Jeg er forøvrig helt enig i at andre ikke skal dømme hvorvidt enkeltpersonene har blitt traumatisert. Det er jo akkurat det som er poenget. Men jeg mener at det gjelder begge veier. Man skal ikke avfeie den som har følt et problem, men heller ikke lage problem for den som ikke reagerte negativt.

[Vimsen]

Usj. Jeg tror ikke det er mange bergensere som IKKE vet hvem han er nå.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Vel, det er jo også litt variabelt, da. Det er jo ikke ofrene selv som anmelder, det er foreldrene. Og foreldrene gjør dette fordi DE vurderer overgrepet som alvorlig. Det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom foreldrenes vurdering og barnets opplevelse av situasjonen.

Jeg er forøvrig helt enig i at andre ikke skal dømme hvorvidt enkeltpersonene har blitt traumatisert. Det er jo akkurat det som er poenget. Men jeg mener at det gjelder begge veier. Man skal ikke avfeie den som har følt et problem, men heller ikke lage problem for den som ikke reagerte negativt.

Så du mener at foreldrene ikke skal anmelde hvis barnet ikke har traumer etter å ha blitt lurt til å beføle en voksen mann? For meg er dette veldig enkelt, for å beskytte barn må man ha klare grenser. Det er forbudt for voksne å fikle med barn for å tilfredstille seg o.l. Hvis du mener denne grensen bør ha gråsoner vil det bli umulig å få satt en stopper for slikt. Igjen blir dette en veldig svart/hvit sak for meg hvor det som er riktig er ganske innlysende.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Så du mener at foreldrene ikke skal anmelde hvis barnet ikke har traumer etter å ha blitt lurt til å beføle en voksen mann? For meg er dette veldig enkelt, for å beskytte barn må man ha klare grenser. Det er forbudt for voksne å fikle med barn for å tilfredstille seg o.l. Hvis du mener denne grensen bør ha gråsoner vil det bli umulig å få satt en stopper for slikt. Igjen blir dette en veldig svart/hvit sak for meg hvor det som er riktig er ganske innlysende.

Nei, det mener jeg ikke. Ikke ser jeg helt hvordan du kom til konklusjonen heller.

Det jeg mener er at man kan ikke sette anmeldelse = barnet har traumer. Dette fordi det er foreldrene som tar avgjørelsen om anmeldelse, og det gjør de basert på sine meninger om alvorlighetsgraden i det som har hendt. Dette var ment som et svar til Hattifnatten som hevdet at ofrene var traumatisert og at det var derfor de valgte å anmelde. Mens jeg presiserer at siden ofrene er barn er det ikke ofrene selv som anmelder.

[emm]

Vet vi egentlig noe som helst om foreldrene til barna som er utsatt for overgrep? Jeg synes endel innlegg i debatten drar konklusjone om hva disse foreldrene gjør eller ikke gjør, uten å egentlig vite hva som skjer i de fleste tilfeller. Jeg vil anta at de fleste overgrep her i landet har offer som ikke mottar noe hjelp i etterkant. Jeg tror heller ikke et barn blir påført traume av å møte en psykolog. Som en kjent psykolog uttalte for et par dager siden vil svært få gutter snakke noe særlig om det som har skjedd i etter slike overgrep, det er mer det å vite at noen er der for dem, og at de fratas enhver skyld for det som har skjedd som er viktig. Og da er det denne hjelpen de får. Det blir helt feil å flytte fokus over på at støtteapparatet er den som bryter personen ned og ikke overgriper.

Hvis så er tilfelle bør det gjøres klarere undersøkelser på området før man trekke konkusjonen om at det er det virkelige problemet her. Jeg kan ikke støtte meg på forskning på å si dette, men jeg tror debatten tar helt feil retning ved å hevde at det er støtteapparatet som er problemet.

[bina]

Emm: hvem er det du mener trekker konklusjoner om foreldrene? Og i såfall hvilke konklusjoner?

[turi]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er langt på vei enig med Line i denne tråden.

Og det er da jeg reagerer. Jeg vil påstå at den viktigste årsaken til at barn som utsettes for seksuelle overgrep ikke tør fortelle om det er fordi naboer, skole, psykologer, media, venner - alle - da betrakter dem som et ødelagt offer. Stemplingen som alle andre bedriver er i en del tilfeller mer ødeleggende for barnet enn selve handlingen de har vært utsatt for.

Så du tenker at barna her er så redde for hva skole, venner, naboer kommer til å si? At det er mer ødeleggene enn selve overgrepet?

Jeg syns ikke det er riktig å bare avfeie det som "fikling". Jeg kjenner jeg blir så opprørt at om han "bare" hadde fiklet med mine barn, så hadde han gladelig banket på døra til ILA selv, for å komme inn der.

Kjenner jeg bare må melde meg ut av denne tråden.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Emm: hvem er det du mener trekker konklusjoner om foreldrene? Og i såfall hvilke konklusjoner?

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Dernest forutsettes det at alle barna som har vært i kontakt med mannen er traumatiserte ofre, som aldri vil bli normale igjen.

Og det er da jeg reagerer. Jeg vil påstå at den viktigste årsaken til at barn som utsettes for seksuelle overgrep ikke tør fortelle om det er fordi naboer, skole, psykologer, media, venner - alle - da betrakter dem som et ødelagt offer. Stemplingen som alle andre bedriver er i en del tilfeller mer ødeleggende for barnet enn selve handlingen de har vært utsatt for.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Vel, det er jo også litt variabelt, da. Det er jo ikke ofrene selv som anmelder, det er foreldrene. Og foreldrene gjør dette fordi DE vurderer overgrepet som alvorlig. Det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom foreldrenes vurdering og barnets opplevelse av situasjonen.

Jeg synes det må ha vært det du mente her, men jeg kan jo ha misforstått.

Videre synes jeg ikke det er uvesentlig hva foreldrene måtte mene i disse sakene, og derfor bør de alltid anmelde. En 6-åring er ikke alltid i stand til å avgjøre alvorlighetsgraden i et overgrep. Jeg ville uansett grad anmeldt et slike hendelser hvis det gjaldt mitt barn, og så overlatt til påtalemyndighetene å trekke konklusjonene av alvorlighetsgraden.
Som mange andre ville jeg vært der for barnet.

Min svigermor i barnevernet har fått inn barn som tror det er helt normalt at de skal tilfredstille voksne seksuellt fordi de har vokst opp med misbruk. Det viser i høyeste grad at barn ikke alltid ser riktig og galt i slike sammenhenger, og de påtar seg i stor grad ansvaret selv om den voksne er overgriperen.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Så du mener at foreldrene ikke skal anmelde hvis barnet ikke har traumer etter å ha blitt lurt til å beføle en voksen mann? For meg er dette veldig enkelt, for å beskytte barn må man ha klare grenser. Det er forbudt for voksne å fikle med barn for å tilfredstille seg o.l. Hvis du mener denne grensen bør ha gråsoner vil det bli umulig å få satt en stopper for slikt. Igjen blir dette en veldig svart/hvit sak for meg hvor det som er riktig er ganske innlysende.

Jeg mener på ingen måte at man skal la være å anmelde.
Men at man skal vise ytterst høy grad av aktsomhet i forhold til hvor "ille" offeret opplever hele situasjonen.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Nei, det mener jeg ikke. Ikke ser jeg helt hvordan du kom til konklusjonen heller.

Ikke jeg heller.

[emm]

Jeg har fortsatt ikke fortsått hvem det er som overdramatiserer eller ødelegger ofrene i etterkant av overgrep. Mulig det er noe som har gått meg hus forbi, men hvor tar dere det fra? Kjenner dere noen som har blitt ødelagt av hjelpen de har fått etterpå? Er det noe statistikk eller forskning?

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Jeg har fortsatt ikke fortsått hvem det er som overdramatiserer eller ødelegger ofrene i etterkant av overgrep. Mulig det er noe som har gått meg hus forbi, men hvor tar dere det fra? Kjenner dere noen som har blitt ødelagt av hjelpen de har fått etterpå? Er det noe statistikk eller forskning?

Det handler da ikke om at man blir ødelagt av hjelpen man får etterpå, om man får det.
Det handler om den generelle ooppfatningen av dette, og fokuset som er på at man BLIR ødelagt av dette, punktum, liksom.
Det er ikke nødvendigvis sånn.
Dessuten er det folk som likevel blir det, selv med hjelp.

:venter på at bina skal utfylle:

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Det handler da ikke om at man blir ødelagt av hjelpen man får etterpå, om man får det.
Det handler om den generelle ooppfatningen av dette, og fokuset som er på at man BLIR ødelagt av dette, punktum, liksom.
Det er ikke nødvendigvis sånn.
Dessuten er det folk som likevel blir det, selv med hjelp.

:venter på at bina skal utfylle:

Ok, skjønner hva du mener. Slik har aldri jeg oppfattet det, men det blir selvsagt litt individuelt.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Ok, skjønner hva du mener. Slik har aldri jeg oppfattet det, men det blir selvsagt litt individuelt.

Jeg oppfatter at det er det Staff prøver å formidle, om enn på en svært idiotisk måte.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg oppfatter at det er det Staff prøver å formidle, om enn på en svært idiotisk måte.

Det er jo rørende at det er hans største bekymring i overgrepssaker

Er man sterk nok til å komme seg gjennom et seksuellt overgrep uten å få noe som helst varig men er man muligens sterk nok til å takle at noen viser empati eller omsorg i etterkant også.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Det er jo rørende at det er hans største bekymring i overgrepssaker

Er man sterk nok til å komme seg gjennom et seksuellt overgrep uten å få noe som helst varig men er man muligens sterk nok til å takle at noen viser empati eller omsorg i etterkant også.

Jeg tror kanskje ikke at du skjønte dette likevel, jeg.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg tror kanskje ikke at du skjønte dette likevel, jeg.

Jo, jeg har lest og forstått. Men som du ser er jeg ikke helt enig i din konklusjon. Og hvertfall ikke Staff sin. Jeg synes ikke det er noe problem at media, eller andre instanser forkuserer på at man kan bli ødelagt av slike overgrep, jeg tror ikke det ødelegger for de som klarer seg fint gjennom slikt. Som sagt får jeg ikke inntrykk av at noen mener alle blir ødelagt.

[HP]

Medias fokus på hvor ille det er og hvor ødelagt en blir stikker jo helt klart kjepper i hjulene for de som ønsker å glatte over og glemme, late som at alt blir bra om ting ikke snakkes om, akkurat det ser jeg ikke på som noen dum ting ifm overgrep. Ting blir ikke bra om det feies under "teppe", selv om enkelte sverger til denne metoden, ting må bearbeides og offeret må finne en konstruktiv måte å forholde seg til det hele på om denne skal ha det bra videre i livet.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Det handler da ikke om at man blir ødelagt av hjelpen man får etterpå, om man får det.
Det handler om den generelle ooppfatningen av dette, og fokuset som er på at man BLIR ødelagt av dette, punktum, liksom.
Det er ikke nødvendigvis sånn.
Dessuten er det folk som likevel blir det, selv med hjelp.

:venter på at bina skal utfylle:

Ropte du? Beklager forsinkelsen...

Jeg vil like godt samtidig vise til innlegget fra HP:

Opprinnelig lagt inn av HP

Medias fokus på hvor ille det er og hvor ødelagt en blir stikker jo helt klart kjepper i hjulene for de som ønsker å glatte over og glemme, late som at alt blir bra om ting ikke snakkes om, akkurat det ser jeg ikke på som noen dum ting ifm overgrep. Ting blir ikke bra om det feies under "teppe", selv om enkelte sverger til denne metoden, ting må bearbeides og offeret må finne en konstruktiv måte å forholde seg til det hele på om denne skal ha det bra videre i livet.

Igjen - det forutsettes at man er et OFFER. Og at man har store TRAUMER. Og at disse må BEARBEIDES. Fortrinnsvis i gruppeterapi i årevis hos en dyktig psykiater. Man MÅ jo være MERKET? Ikke sant? Man kan jo ALDRI leve som NORMALT mer, etter noe sånt?

Når et overgrep blir kjent i et lokalsamfunn så er det AKKURAT DETTE som skjer. Mengden snakker OM vedkommende. Stakkar. Et offer. Så grusomt. Jo, han eller hun smiler og ler, og var til og med på kino sist uke. Men... vi vet jo alle at dette bare er en maske, og det gjør bare problemene større. Ikke sant? Nei, dette mennesket er så skadet, på livstid, og må behandles som et kasus. Vi må ta på den myke stemmen, ikke sant? Ikke berøre, for det kan jo minne om overgreperen, så derfor vil vi ikke klappe på skulderen eller gi en bursdagsklem.

Og dette mener jeg skaper et dobbelt problem for den som har vært utsatt for overgrep. For på den ene siden ligger overgrepene der og må bearbeides på et vis, men på den andre siden ligger også samfunnets forventninger om HVORDAN det skal bearbeides.

Når folk går igjennom en skilsmisse er det åpenbart at de reagerer ulikt. Det samme gjelder ved dødsfall i familien. Så hvorfor tror man at folk blir identiske av å være utsatt for overgrep?

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Ropte du? Beklager forsinkelsen...

Jeg vil like godt samtidig vise til innlegget fra HP:



Igjen - det forutsettes at man er et OFFER. Og at man har store TRAUMER. Og at disse må BEARBEIDES. Fortrinnsvis i gruppeterapi i årevis hos en dyktig psykiater. Man MÅ jo være MERKET? Ikke sant? Man kan jo ALDRI leve som NORMALT mer, etter noe sånt?

Når et overgrep blir kjent i et lokalsamfunn så er det AKKURAT DETTE som skjer. Mengden snakker OM vedkommende. Stakkar. Et offer. Så grusomt. Jo, han eller hun smiler og ler, og var til og med på kino sist uke. Men... vi vet jo alle at dette bare er en maske, og det gjør bare problemene større. Ikke sant? Nei, dette mennesket er så skadet, på livstid, og må behandles som et kasus. Vi må ta på den myke stemmen, ikke sant? Ikke berøre, for det kan jo minne om overgreperen, så derfor vil vi ikke klappe på skulderen eller gi en bursdagsklem.

Og dette mener jeg skaper et dobbelt problem for den som har vært utsatt for overgrep. For på den ene siden ligger overgrepene der og må bearbeides på et vis, men på den andre siden ligger også samfunnets forventninger om HVORDAN det skal bearbeides.

Når folk går igjennom en skilsmisse er det åpenbart at de reagerer ulikt. Det samme gjelder ved dødsfall i familien. Så hvorfor tror man at folk blir identiske av å være utsatt for overgrep?

Sevsagt har mange som jobber med dette, "erfaring" med dette, og sier ofte at: " Du, dette jobber jeg med, dette KAN jeg!"
"Problemet" er kanskje at de ikke får møte dem som aldri trengte dem?