OL-ilden sløkt i Paris

[ElinM]

Salt, jeg er svært uenig med deg, bortsett fra det med at man skulle boikottet varer fra Kina.

Jeg syns at det er svært problematisk at et land som bryter menneskerettighetene så til de grader som Kina skal stå for et arrengement som symboliserer samhold og upartiskhet hvor idrett og vennskap skal være hovedtema. Det er Kina som tråkker på idealene som OL er tuftet på. OL har forøvrig nesten aldri vært upolitisk i moderne tid.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Embs, her.

Jeg er ikke enig i at OL eller fakkelstafetten er upolitisk. Ja, OL er ment å være det, men det er det ikke.

[Maverick]

Jeg er for denne type demonstrasjoner, men skulle ønske det samme hadde skjedd de gangene OL blir arrangert i USA.

:kids on death row:

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg syns at OL-ilden gir en god anledning og er en fin måte å markere motstand mot Kinas brudd på menneskerettighetene. Dette er ikke fanatisme og det ødelegger heller ikke det OL står for. Jeg vil heller si at brudd på menneskerettighetene ødelegger det som OL står for.

[Fruktflua]

Menneskerettighetene er utrolig mye viktigere enn OL. Jeg synes det er fantastisk at det settes fokus på dette via OL slik at flest mulig blir oppmerksomme på at menneskerettighetene er viktig for alle mennesker på hele kloden.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Embs, her.

Så kan man alltid være litt oppgitt over at nå skal "alle" engasjere seg i mangel på menneskerettigheter i Kina, og for en stund siden gikk "alle" i rødt på samme dag pga forholdene i Burma, men sånn er verden.

Ja, og hva er skjedd i Burma siden? Hvilke konsekvenser fikk den "røde dagen".

Det er selvfølgelig forskjellig fokus hos hver enkelt på hva man opplever som viktig. For meg personlig teller det mer at noe gjøres, enn at "verden blir oppmerksom på hva som skjer". Jeg personlig vil heller gi en sum til Røde kors, leger uten grenser etc enn å gå i rød t-sjorte eller slukke OL-ilden. Jeg vet fra tidligere diskusjoner på FP at det er veldig mange som er uenig med meg, jeg antar at grunnen til at man ser forskjellig på slike ting har med personlighet å gjøre. Jeg går med på at i personlige relasjoner kan det godt være "tanken som teller", men når det gjelder politiske aksjoner, u-hjelp og lignende er det etter min mening bare handling eller aksjoner som fører til handling som teller.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, og hva er skjedd i Burma siden? Hvilke konsekvenser fikk den "røde dagen".

Det er selvfølgelig forskjellig fokus hos hver enkelt på hva man opplever som viktig. For meg personlig teller det mer at noe gjøres, enn at "verden blir oppmerksom på hva som skjer". Jeg personlig vil heller gi en sum til Røde kors, leger uten grenser etc enn å gå i rød t-sjorte eller slukke OL-ilden. Jeg vet fra tidligere diskusjoner på FP at det er veldig mange som er uenig med meg, jeg antar at grunnen til at man ser forskjellig på slike ting har med personlighet å gjøre. Jeg går med på at i personlige relasjoner kan det godt være "tanken som teller", men når det gjelder politiske aksjoner, u-hjelp og lignende er det etter min mening bare handling eller aksjoner som fører til handling som teller.

Jeg syns ikke det er så viktig om ilden blir slukket eller ikke. Det som er viktig er at forholdene i Kina og Tibet blir satt på dagsorden. Opinionen utøver press ved å vise at de ikke godtar at menneskerettene brytes, og dette kan føre til politisk press. Mener du virkelig at det ikke har noen betydning å demonstrere? Før man kan forvente at noen bryr seg, så må man faktisk få ut budskapet om at det er noe å bry seg om. Kanskje fører disse aksjonene til større oppslutning om Amnesty og deres arbeid. Jeg forstår ikke hvordan du kan si at det å vise sin motstand mot et regime som Kina ikke har noen betydning. Et sted må man starte, og Tibetanerne prøver å skaffe oppmerksomhet for sin sak på den måten de har mulighet til.

Jeg må få legge til at jeg selvfølgelig ikke støtter voldelige aksjoner.

[him]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Det som er viktig er at forholdene i Kina og Tibet blir satt på dagsorden.

Det som er viktig er vel at noe blir gjort? Jeg er selvfølgelig enig i at ting må bli kjent, men det som skjer i Tibet er vel knapt en hemmelighet. Dalai Lama fikk Nobels fredsprisen i 1989, det er 19 år siden.

Jeg skjønner at ting må komme frem, men jeg har som sagt ikke inntrykk av at det er uvitenhet som er det største problemet. Det som skjer har jeg inntrykk av, er: Ett eller annet kommer opp i media. Jordskjelv i Pakistan, omskjæring i Somalia, folkedrap i Darfur, tsunami i Thailand, folk strømmer til og sender penger, så forsvinner saken ut av media og givergleden stopper, da er det neste sak som har full fokus - i fem minutter. Jeg har inntrykk av at samfunnet i dag forventer at alt skal løses på maksimalt en måned. Og jeg personlig deler som sagt ikke denne entusiasmen over at "man skal sette fokus på", jeg opplever det ikke som at det er fokuseringen det er noe feil med, men lengden på fokuseringen og i tillegg det at man sorterer ut hva som er "nyttig" kontra "unyttig".

[him]

Ja, helt på siden kom jeg til å tenke på "Fotografen", som jeg nettopp har lest. Den er en personlig historie, men jeg reagerte mest på de lidelsene som lokalbefolkningen opplevde.

Et utdrag fra bokkritikken:

Vi befinner oss i 1986. Situasjonen i Afghanistan er på sitt mest fastlåste og sivilbefolkningen lider. Leger uten grenser er imidlertid i landet og prøver å yte humanitær hjelp til de som trenger det. Vi blir med Lefèvre som henger seg på en gruppe fra organisasjonen som skal ta seg inn i landet fra Pakistan. Vi blir med på planleggingen og «treningen», den strabiøse ferden inn til målet i det nordvestlige Afghanistan, virket der og den minst like strabasiøse returen.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

For meg personlig teller det mer at noe gjøres, enn at "verden blir oppmerksom på hva som skjer". Jeg personlig vil heller gi en sum til Røde kors, leger uten grenser etc enn å gå i rød t-sjorte eller slukke OL-ilden. Jeg vet fra tidligere diskusjoner på FP at det er veldig mange som er uenig med meg, jeg antar at grunnen til at man ser forskjellig på slike ting har med personlighet å gjøre. Jeg går med på at i personlige relasjoner kan det godt være "tanken som teller", men når det gjelder politiske aksjoner, u-hjelp og lignende er det etter min mening bare handling eller aksjoner som fører til handling som teller.

Jeg tror aksjonene som skjer nå kan føre til handling. Ledelsen i Kina begynner å bli litt småhissig og fornærmet, og det at de merker en så massiv motstand mot sin politikk (og det er jo ikke bare Kinas Tibetpolitikk som blir nevnt) tror jeg kan skape endring. Det er dessuten ingen ting i veien for at man både deltar i aksjoner som å gå i røde klær og gir pengestøtte til div organisasjoner. Jeg gjør begge deler, og jeg må jo innrømme at i tillegg til at jeg har engasjement for problemstillingene, er jo både aksjoner og pengestøtte litt sånn "nå-føler-jeg-meg-litt-bedre-fordi-jeg-har-vært-snill". Jeg gir en del kroner i året, men det er mindre enn jeg bruker på klær til meg selv, så jeg skal ikke akkurat slå meg på brystet av den grunn. De som virkelig imponerer meg, er de som gir mye av seg selv, f.eks. ved å dra ut i verden gjennom Leger uten grenser.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Det som er viktig er vel at noe blir gjort? Jeg er selvfølgelig enig i at ting må bli kjent, men det som skjer i Tibet er vel knapt en hemmelighet. Dalai Lama fikk Nobels fredsprisen i 1989, det er 19 år siden.

Jeg skjønner at ting må komme frem, men jeg har som sagt ikke inntrykk av at det er uvitenhet som er det største problemet. Det som skjer har jeg inntrykk av, er: Ett eller annet kommer opp i media. Jordskjelv i Pakistan, omskjæring i Somalia, folkedrap i Darfur, tsunami i Thailand, folk strømmer til og sender penger, så forsvinner saken ut av media og givergleden stopper, da er det neste sak som har full fokus - i fem minutter. Jeg har inntrykk av at samfunnet i dag forventer at alt skal løses på maksimalt en måned. Og jeg personlig deler som sagt ikke denne entusiasmen over at "man skal sette fokus på", jeg opplever det ikke som at det er fokuseringen det er noe feil med, men lengden på fokuseringen og i tillegg det at man sorterer ut hva som er "nyttig" kontra "unyttig".

Hvem er det egentlig du kritiserer her? Er det de som demonstrerer? Eller er det f.eks. styresmaktene i den vestlige del av verden som ikke engasjerer seg nok og f.eks. går inn for en handelsboikott av Kina? Det er kanskje også borgerne i resten av verden som ikke engasjerer seg nok? De som demonstrerer gjør antakelig det eneste de føler at de har mulighet til å gjøre. De demonstrerer og utøver den påvirkning de har mulighet til. Slik at når jeg nå oppfatter deg som å kritisere dem, så forstår jeg det ikke. Det er resten av verden sin unnfallenhet som i så fall må kritiseres.

Det er selvfølgelig et stort problem at det finnes så mange konkflikter og kriser rundt om i verden at vi druktner i dem, og at den enkelte konflikt som regel får kun en veldig tilmålt tid i medias søkelys. Men det er helles ikke demonstrantenes skyld. De gjør så godt de kan for å få sin sak på dagsorden. Hvilken sak eller krise som fortjener mest å få medias oppmerksomhet, det kan selvfølgelig diskuteres.

Kina føler at de har verdens søkelys på seg nå. Jeg er sikker på at det har en effekt. Å sette søkelys på en sak er også litt av Amnestys måte å jobbe på. Dersom en person forfølges, fengsler og dømmes til døden, kjører f.eks. Amnesty kampanjer hvor privatpersoner og andre stater tydelig sier til styresmaktene i dette landet: "vi ser hva dere gjør". Det fører i mange tilfeller til resultater. Det er viktig å si ifra når noen bryter menneskerettighetene, slik at de de som gjør det ikke tror at det de gjør går ubemerket hen.

Kampen for frihet og rettferd gjøres på mange måter. Press på styresmaktene er en måte, informere resten av verden om hva som skjer er en annen måte. Vi i "resten av verden" kan selvfølgelig engasjere oss ved å f.eks. gi penger, men det blir uansett bare en liten bit av det hele.

Dersom det er den demokratiske verden sin unnfallenhet du kritiserer, er jeg enig med deg, men dersom det er demonstrantene du kritiserer er jeg helt uenig. Dessverre viser det seg gang på gang at vi ikke engasjerer oss fordi vi har nok med oss selv, fordi vi kan tape no på å engasjere oss (som f.eks. en medalje i OL om vi boikotter?) eller kanskje først og fremst fordi vi har økonomiske eller militære interesser i det landet hvor bruddene på menneskerettighetene foregår.

[him]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Hvem er det egentlig du kritiserer her?

Hvis jeg ikke har greid å uttrykke hva jeg mener i tidligere innlegg, tror jeg ikke jeg greier å gjøre det bedre. Beklager.