Hvordan forholder du deg til organdonasjon?

[era]

Det er fint om du gir dine nærmeste beskjed og et donorkort er jo en klar indikasjon på hva du vil, men det er nå engang sånn at det er dine foreldre eller din mann/ kone, barn- avhengi av alder/sivilstatus som tar den avgjørelsen etter du er ærklært hjernedød( skannet to ganger med minimum en times mellomrom uten sirkulasjon i hjernen.)

Du kan tatovere "jeg vil være donor i panna" uten at dette blir tatt hensyn til om dine nærmeste er uenig eller i sjokk.

Men å si fra og gå med kort vil fortelle dem at dette vil du-

Helsepersonell kan ikke og vil ikke snakke om donasjon som en mulighet før etter døden har inntruffet,man kan som pårørende sitte i en situasjon der man selv må ytre ønske om dette før døden har inntruffet for å flytte vedkommende til et donorhospital eller feks. til en avd. der man kan ivareta organene om tiden blir knapp. Det er en helt vanvittig situasjon å sitte i som pårørende å nermest måtte legge press på personellet for å få tatt vare på muligheten til å gi en tragedie mening og helt vanvittig at man i sjokk skal måtte tenke på et menneske man elsker som reservedeler før han/hun er død.

Jeg er svært for å forandre loven til at man aktivt må si nei istedet for som i dag aktivt må si ja .Fordi jeg har sittet i situasjonen og selv med helt klar overbevisning var det tungt og den donor sammtalen vi måtte igjennom da det var over, selv om dette var en formalitet var forferdelig klønete og en påkjenning-

Etter denne opplevelsen er jeg sikker på at det går mange organer til spille pga. kløn og det er en vanvittig tragedie.

Det er ikke lett for et menneske og si ja sløy barnet mitt elskeren min etc. ikke når det blir virkelighet.

Jeg har møtt folk som har sagt nei nettop fordi de var i sjokk og angret,men jeg har ikke møtt noen som har sakt ja og angret.

Man burde få hjelp å støtte til å si ja det er så hælvetes vanskelig, selv om det er det eneste riktige er det helt jævlig vondt!
Et donor kort hadde hjulpet. Men det som hadde hjulpet mest hadde vært helsepersonell som hjalp til i stedet for å skjerme seg...og dette kommer fra oss som allerede hadde bestemt oss og har tatt stilling til donasjon som en selvfølgelig plikt om det er mulig.