Ali Farah til angrep på samfunnet og ambulansesjåføren

[kie]

Tanken som murret i bakhodet da jeg leste kronikken her var at dette muligens er skrevet av en som ikke omgir seg med andre enn de som ukritisk heier når slike teorier fremsettes? Altså; kronikken virket litt virkelighetsfjern, til tross for at det sikkert også lå et og annet poeng i den. Men det druknet i alt det unyanserte, ukritiske og uempatiske.

Jeg vil anta at enhver kritikk av kronikken som sådan også vil tolkes som en bekreftelse og understreking av påstandene i den.

Jeg synes det rett og slett er guffent å lese så mye selvrettferdighet og angrep som reaksjon på en persons beskrivelse av en svært vanskelig situasjon også. En persons beskrivelse av livet etter at man har gjort en alvorlig feil. En feil man også innrømmer.

Men jeg har som regel alltid problem med å "svelge" når folk i selvrettferdighetens navn hamrer løs på sine "forbrytere" selv når disse ligger nede for telling.

Rettferdighet er en fin ting. Selvrettferdighet er kvalmende.

Det er ikke greit å bruke offerrollen til å være selvrettferdig drittsekk mot andre. Min støtte til Farah i ambulansesaken og at det at han ble forlatt var en stor urett, den er der fortsatt. Selv om jeg altså tar avstand fra det han utsetter ambulansesjåføren for nå. For å si det mildt. Man fritas ikke for folkeskikk og medmenneskelighet selv om man har blitt begått urett mot.