Barn er ikke alt

[Kanina]

Jeg har litt problemer med å forstå denne kronikken. Hva er det som er tabu?
-Å ønske seg et annet liv? Til en viss grad, ja. Hvis man virkelig ønsker seg et helt annet liv, et liv uten barn, så er det nok tabubelagt å snakke om det, for ikke å snakke om å faktisk gjennomføre det ved å overlate barna til barnevernet eller barnefaren (ikke fullt så tabu for en far å overlate barnet til barnemoren...). Å ønske seg et annet liv, og samtidig være gald for det livet man har med barn, nei det trodde jeg virkelig ikke var tabu. I alle fall ikke i min verden.
-Å skylde på barnet sitt for a) smertene under fødselen og b) frihetsbereøvelsen som spebarnslivet fører med seg? Hun gjorde vel et poeng av at det ikke var barnets skyld, men å i det hele tatt trekke inn disse momentene skjønte jeg ikke helt meningen med. Føler hun at andre tror at hun skylder på barnet sitt? Og hvorfor føler hun det i så fall slik?

Om man ønsker at noe ikke skal være tabu å snakke om, betyr ikke det det samme som at man mener at det er ting som er riktig eller bra. Personlig synes jeg ikke det er bra å ønske barnet sitt bort, f.eks., men å kunne snakke om slike problemer kunne det kanskje være mer åpenhet for? Eller, jeg vet faktisk ikke om det er så lurt å være veldig åpen om, annet enn i fortollighet med noen man kjenner godt?
Men hvis det er slik at forfatteren føler som hun gjør fordi hun føler at de to tankene, å leve i frihet, og å leve med barn, ikke kan forenes, så synes jeg det er synd. Synd for henne, og synd for alle andre foreldre som måtte være tynget av skamfølelse pga dette. Jeg synes i alle fall ikke det er noe unormalt eller galt i å føle en lengsel etter et annet liv (det være seg et liv uten barn, et liv med en annen karriere, i et annet land, med en annen mann, etc etc), samtidig som man lever fint med det livet man har. Så gjør man det beste ut av det, vel?