Lar vi alder begrense oss for mye?

[Pebbles]

Jeg er litt opptatt av alder for tiden av den enkle grunn at jeg ønsker meg et barn til og nå står 38-årsdagen for døren og jeg lurer fælt på hvor lenge jeg skal/kan/bør utsette dette og når jeg eventuelt bør stoppe prøveperioden. Dette tenker jeg såpass mye på, at det kommer nok en egen tråd fra meg om dette med alder og barn snart.

Når det gjelder babylaging spiller jo faktisk alder en rolle og har naturlige begrensninger mtp fruktbarhet. Men all denne grublingen har fått meg til å tenke på alder generelt.
Jeg synes voksne mennesker er veldig opptatt av alder. Og jeg lurer på om vi ikke setter unødvendige begrensninger for oss selv mtp hva vi synes vi kan/må/bør gjøre når man er i ulike aldre?

Man utvikler seg jo veldig gjennom barndom og ungdom, og også gjennom tjueårene synes jeg. Men nå som jeg er "ordentlig voksen" synes jeg ikke det er nødvendig å være så opptatt av hvor gammel jeg selv eller folk rundt meg er. Jeg kjenner at folk jeg har mye til felles med og trives med på arbeidsplassen er i alle aldersgrupper - de fire jeg søker mest til i pausene er henholdsvis 28, 34, 50 og 55.

Jeg synes det snakkes om alderskriser i ett sett fra man nærmer seg 30-årene og til man takker for seg. Det er naturlig at vi av og til stopper opp og tar opp regnskap over livet og kjenner at man må justere seg til nye livsfaser. Men er det nødvendig å føle seg "gammel" fra man nærmer seg 30-tallet? Da er man jo "gammel" 2/3 av livet! Jeg synes selv at 70+ kan betegnes som gammelt, men selv i den kategorien er det jo mange som lever veldig sprekt, og nå som mange lever til de blir 90 (barn født etter 2000 kan visst forvente å bli over 90) er det nok endel som ikke føler seg så veldig gamle før de runder 80 heller.

Trenger vi å ha alderskriser for hvert tiår? Har vi et unødvendig negativt syn på det å gå over i et nytt tiår? Kommer disse følelsene innenfra, eller er det i stor grad trigget av et veldig aldersfokus i samfunnet?

Jeg synes det er fint å "bare" være voksen og ikke ha et kjempefokus på om jeg eller andre er i 30-åra, 40-åra eller 50-åra, og at det skal følge med så veldig forskjelleige muligheter og begrensninger i de ulike tiårene. Jeg synes det er trist om man skal gå rundt å føle seg så gammel hele tiden eller kjenne på så mange begrensninger som kanskje ikke er der.
Jeg er glad for at jeg jobber et sted med mange eldre kolleger (mange er rundt 60) som fortsatt gløder for jobben sin og er positive og entusiastiske og ungdommelige - det ligger liksom en negativ forventning om stagnasjon i 50+ kategoien, som jeg ikke tror har rot i virkeligheten. Det MÅ ihvertfall ikke være sånn om man ikke ønsker det selv.

Jeg har flere venninner som har rundet 40 den siste tiden og det er ingen ende på 40-årskrisene. Jeg blåser ikke av det, for det er reelle følelser i sving. Men jeg synes det er synd. Jeg synes det er synd at man skal kjenne på så mye sorg og tap og vonde følelser rundt det å runde år når man er langt fra gammel og heller kanskje kunne fryde seg over å ha landet ordentlig i sitt voksne jeg.

Det kunne være interessant å høre hva andre tenker om dette?
Jeg har selv kjent på livskriser - de kommer når livet forandrer seg eller indre forandringer er i emning. Men jeg tror ikke jeg har lyst til å rydde så veldig mye plass til 40-års krisen.