Lar vi alder begrense oss for mye?

[rajraj]

For meg er alder i stor grad en påminner om at kroppen min blir gammel. Og det liker jeg ikke. Det er heldigivs (og forhåpentligvis) lenge igjen til jeg kan forvente store slitasjer ennå, men jeg har fått en forsmak det siste året. En forsmak i form av omfattende ryggproblemer, som har gjort at selv om jeg har følt at jeg kan klare noe (bare jeg tar meg sammen), klarer jeg det ikke. Den følelsen av ikke å ha kontroll over kroppen sin (som jo kan komme av forskjellige årsaker uavhengig av alder) kombinert med vissheten om at du ikke kan regne med full rekonvalens (fordi du rett og slett er for gammel) høres helt håpløs ut, og det har føltes så nære den siste tiden at jeg begynte å grue meg litt til å bli gammel...

Generelt sett ser jeg ikke på alder som en klar indikator på hvilke muligheter eller begrensinger et menneske har. Det er veldig individuelt. Samtidig reagerer jeg hvis jeg ser noen som har bommet totalt på for eksempel sminke (ved at de har på seg en mengde pudder/foundation som sikkert funka mye bedre før de fikk rynker som all sminken kunne samle seg i) eller feriested (backpacking i Australia er helt fint, men må de 40 år gamle damene være med på organisert busstur med en haug 20-åringer?).

Når det gjelder sjarmerende full (vulgær, hva er det?) forbeholder jeg meg imidlertid retten til å fortsette med det uansett alder. (Der synes jeg forøvrig det er verre med 22-åringer, jeg. Synes det er så ungpike-harry og påtatt å skulle være så pokkers "høy på livet" i tide og utide.)