Setter vi for høye krav til oss selv?

Jessica · 01-10-09, 11:53

Ja, jeg lurer på om vi setter FOR store krav til oss selv i hverdagen.

Jeg har plutselig blitt plassert på sidelinja som kronisk kreftsyk. Mens resten av "verden" er i gang med livet sitt har jeg fått tid til å tenke igjennom livet mitt.

Det er mangt jeg kunne tenkt meg å gjort annerledes om jeg skulle leve livet mitt på nytt, men TID er det viktigste jeg har kunnet gi mine barn. Slik livet har blitt så er TID noe som koster penger. Men TID kan også være å senke kravene til alle ting vi skal klare.

Vi er vel den første foreldregenerasjonen som har vært så bevisst og opptatt av våre barns oppvekst og vårt eget ego. Tidligere generasjoner hadde en annen måte å tenke på. Der var man en del av et fellesskap. Fellesskapsverdiene sto sterke.

På 1950-tallet var det viktig å være en god husmor, mens barna måtte være ute å leke så mor fikk jobbe i fred. Da var det barna som skulle ta hensyn til de voksne, mens nå er det blitt mer motsatt. Dette endrer seg hele tiden.

Tidligere skulle kvinnen være en god husmor og mor. Nå skal vi kvinner være både mor, husmor, karrierekvinner osv. Mannens oppgave var tidligere å tjene til familiens hushold og gjøre "mannetingene" som gjerne var å snekre på huset, klippe plen, rydde snø, lese avisa når han kom hjem fra jobb osv. Heldigvis har vi kommet bort fra det

Når jeg hører mange her inne snakker så opplever jeg at mange forventer utrolig mye av seg selv og hva de skal klare. Det ligger mellom linjene. Jeg er også en av de. Jeg vil klare ALT. Samtidig innser jeg at alt jeg mener jeg skal klare, klarer jeg ikke. Jeg er bare et menneske. Så ender man vel i dårlig samvittighet fordi man har høyere krav til livet enn det vi klarer å innfri.

I andre kulturer tenker man helt annerledes i forhold til barna. Man lever tettere sammen og det forventes at de større barna tar ansvar som et medlem av samfunnet man lever i. Det er en selvfølge i samfunnet og for barna. Vi alle handler jo ut i fra hva de rundt forventer av oss.

Mange tanker fra meg her. Hovedspørsmålet er: Forventer du og de rundt deg for mye av dere selv?

Psst. Dette er ikke ment som en kvinnesaksdiskusjon fra min side. Jeg refererer bare til historien slik den har vært...

01-10-09, 11:53	#1
Jessica Pauset Medlem siden: Sep 2006 Hvor: for mye skog her... vil ut mot havet Innlegg: 6.122 Blogginnlegg: 361	Setter vi for høye krav til oss selv? Ja, jeg lurer på om vi setter FOR store krav til oss selv i hverdagen. Jeg har plutselig blitt plassert på sidelinja som kronisk kreftsyk. Mens resten av "verden" er i gang med livet sitt har jeg fått tid til å tenke igjennom livet mitt. Det er mangt jeg kunne tenkt meg å gjort annerledes om jeg skulle leve livet mitt på nytt, men TID er det viktigste jeg har kunnet gi mine barn. Slik livet har blitt så er TID noe som koster penger. Men TID kan også være å senke kravene til alle ting vi skal klare. Vi er vel den første foreldregenerasjonen som har vært så bevisst og opptatt av våre barns oppvekst og vårt eget ego. Tidligere generasjoner hadde en annen måte å tenke på. Der var man en del av et fellesskap. Fellesskapsverdiene sto sterke. På 1950-tallet var det viktig å være en god husmor, mens barna måtte være ute å leke så mor fikk jobbe i fred. Da var det barna som skulle ta hensyn til de voksne, mens nå er det blitt mer motsatt. Dette endrer seg hele tiden. Tidligere skulle kvinnen være en god husmor og mor. Nå skal vi kvinner være både mor, husmor, karrierekvinner osv. Mannens oppgave var tidligere å tjene til familiens hushold og gjøre "mannetingene" som gjerne var å snekre på huset, klippe plen, rydde snø, lese avisa når han kom hjem fra jobb osv. Heldigvis har vi kommet bort fra det Når jeg hører mange her inne snakker så opplever jeg at mange forventer utrolig mye av seg selv og hva de skal klare. Det ligger mellom linjene. Jeg er også en av de. Jeg vil klare ALT. Samtidig innser jeg at alt jeg mener jeg skal klare, klarer jeg ikke. Jeg er bare et menneske. Så ender man vel i dårlig samvittighet fordi man har høyere krav til livet enn det vi klarer å innfri. I andre kulturer tenker man helt annerledes i forhold til barna. Man lever tettere sammen og det forventes at de større barna tar ansvar som et medlem av samfunnet man lever i. Det er en selvfølge i samfunnet og for barna. Vi alle handler jo ut i fra hva de rundt forventer av oss. Mange tanker fra meg her. Hovedspørsmålet er: Forventer du og de rundt deg for mye av dere selv? Psst. Dette er ikke ment som en kvinnesaksdiskusjon fra min side. Jeg refererer bare til historien slik den har vært...