I lys av en del andre tråder

[kie]

Jeg kommer nok ikke til å "la det stå til" og håpe jobben jeg har gjort til da er god nok når barna når tenårene. Jeg synes det er for tidlig å avrunde oppdragelsesjobben. Selv om man er nødt til å gradvis gi slipp.

Foreldre som insisterte på at "nå er jobben min over" da vi var i den mest sårbare alderen og på mange måter trengte de voksne aller mest, var ikke gode tenåringsforeldre etter mitt syn. Jeg husker barna deres som ganske så "fortapte". Vi andre misunte dem friheten i starten, men noen overnattingsbesøk og litt nærmere titt på hvordan de hadde det gjorde at man satte mer pris på nærheten og engasjementet til sine egne foreldre. Jeg klarte da allikevel å gjøre ganske mye "galt" i ungdomstiden.

Selv når jeg hadde gjort det meste hun var imot og brant meg kraftig på det. (Hadde sex med kjæreste, ble dumpet, fikk kjærlighetssorg osv.) Så var det da ingen fordømmelse med i bildet der jeg en søndagsmorgen lå i sengen til mamma med vått hår og morgenkåpe etter en dusj som ble mest grining av, og ble holdt rundt mens hun vugget meg og strøk meg over håret. Mens jeg gråt som en liten unge. Og hun sa at det kom til å gå bra allikevel. Det var da aldri noe "hva var det jeg sa" eller "det er derfor jeg sa at du ikke skulle" osv.

Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.

Og akkurat på samme måte var det liten tvil om at man kunne stole på at mamma stilte opp den gangen søsteren min fant ut at hun var gravid. Som 15-åring.

Jeg tror det er mulig å formidle til barnet at rådene og meningene man byr på gis utifra en omsorg som også vil være der den dagen barnet kanskje har brent seg på nettopp å gjøre akkurat det man sa det ikke skulle. Det er jo ikke noen omsorg i fordømmelse.

For meg er omsorg å være tydelig. Det er å snakke om seksualitet og dette med å kunne si nei. Det er å gjøre kondomer etc. lett tilgjengelig. Det er å gjøre seg selv tilgjengelig om det er noe. Og det er å være et mykt sted for barnet/ungdommen å lande når ting ikke går så greit.

For meg er det motsatte av omsorg å ikke deale med tema barnet kanskje trenger å høre noen klare standpunkt om. Å ikke ville forholde seg til at barnet til tross for at man ikke ønsker det, kan ha behov for kondomer. Å hovere/fordømme/trykke enda lenger ned når det ikke gikk så bra. Men like mye er det motsatte av omsorg å bare trekke på skuldrene og si ting som "det er ditt liv", "jeg er ferdig med oppdragelsen" osv.

Å være engasjert og opptatt av barnets beste vil nok for meg være å ikke akkurat gjøre det til en hemmelighet hva jeg synes er det beste for barnet. Å være en diskusjonspartner, by på litt motstand, andre vinklinger og skape rom for at barnet/ungdommen kan tenke høyt uten at man setter igang ramaskriket.