Mobbing blant voksne

[Sure Eplet]

Det er ikke umulig at jeg har en velutviklet mobberadar. Jeg ble mobbet av læreren min på barneskolen, en sånn ... det var vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det var. Hun endret regler, sånn at ting jeg gjorde ble feil. Hun dreit meg ut når jeg snakket høyt. Hun lot de andre elevene klage over meg "åååh, eplekarten puster så høyt!", "vi bare taper når eplekarten må være på vårt lag, kan vi ikke ha innbyttere".

Hun snakket til og om meg som om jeg enten ikke var der, eller som om jeg var mer enn gjennomsnittelig dum. I leseprosjekter (jeg var en geeky lesehest ) fikk jeg ikke godkjent en eneste bokmelding, enda jeg var den eneste i klassen som leste alle bøkene. De første årene hendte det at noen lekte med meg, men da tok hun dem også - så det sluttet de med. Det var helt ... usannsynlig.

I tredje klasse var meldingsboka mi over halvfull allerede før jul med meldinger hjem om "kom for seint", "oppsternasig", "lyver", "dårlig humør", "dårlig innflytelse på den-og-den" - alt mulig. Og jeg var ikke et veldig slemt barn. Jeg hadde ingen forutsetninger for å forstå hva som skjedde, og det hadde ikke de andre i klassen heller - vi var barn. Moren min skjønte aldri hvor ille det var (selv ikke når læreren hadde fått ei skrape av rektor) og lot meg ikke bytte skole. Men heldigvis fikk jeg venner i en annen skolekrets Når jeg skulle over på ungdomsskolen ble jeg møtt med brev fra kommunen om at mine lærevansker og lese- og skrivevansker gjorde meg kvalifisert til spesialundervisning i norsk, engelsk, matte og ... hm, husker ikke - kan det ha vært samfunnsfag? Festlig å begynne første dagen på ungdomsskolen og strigrine av at man trenger kommunens heftigste undervisningstilbud. URK. Det knyter seg fremdeles når jeg tenker på barneskolen og det nautet av en lærer. Som voksen har jeg møtt folk jeg gikk i klassen med, og de har sagt at de så det i ettertid - men, altså ... det var jo andre voksne på skolen? Riktignok var de fleste ekstra greie mot meg, men jeg trodde det var fordi jeg var dum. Jeg trodde jeg ikke fikk venner fordi jeg var dum. Alt som skjedde, kunne spores tilbake til at jeg var dum. (jeg har aldri vært spesielt smart heller, men det unnskylder ikke så mye syns jeg) Det er ille når de jeg gikk i klasse med sitter og føler skam. Det er ikke deres skam i det hele tatt, de var bare helt vanlige unger. Og unger har ikke sååå mye å stille opp med mot en voksen. Det tok flere år og noen runder med psykolog før jeg skjønte hva som skjedde - jeg trodde jo faktisk at jeg VAR dum. På ungdomsskolen gad jeg ikke å gjøre noe som helst, hva var vitsen med det liksom? Jeg var atten år før jeg fant ut at jeg var skoleflink, og da var det jo litt ... seint kanskje.

( og noen ganger lurer jeg på hvordan livet mitt kunne vært om bare, hvis bare, tenk om ikke barneskolen hadde vært som den var? Hadde jeg klart å gå ferdig videregående? Kanskje ikke. Men dette er ting som har lært meg mye man IKKE trenger å kunne. Jeg takler fremdeles ikke lyden av min egen pust for eksempel. Jeg har problemer med å gå gjennom en skolegård. Jeg sliter med å hevde meg og er ekstremt konfliktsky. Hvor mye som er meg og hvor mye som er formet gjennom skolen er vanskelig å si, det kan godt hende det bare har gitt meg dårlige minner og noen litt teite år. Men jeg er litt bitter likevel.)