Gift deg eller skriv samboeravtale

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg lar meg forundre over at man mener at å følge opp egne barn og stelle hus man får bo i gratis og lage mat noen andre betaler og vaske klær som andre betaler skal bidra så himla mye til karrierebygging for den andre.

Vel, du må gjerne la deg forundre, men i vårt tilfelle er det jo ikke akkurat noen tvil om at det at jeg har gått med på å flytte til er sted hvor jeg ikke har anledning til å jobbe faktisk bidrar ganske kraftig til karriereoppbyggingen til han jeg deler avis med. Men det er jo våre penger som brukes for å bygge denne karrieren. Helsigvis kan jeg jo bruke tiden på studere og sånn sett legge grunnlaget for egen karriere (iom at ungene er på skolen).

Vi har ordnet oss slik fordi det passer oss best. Vi har tester ut to stk i full jobb og to barn og det fungerte særdeles dårlig for oss. Man trenger ikke å gå på stas og bake muffins fordi om man ikke er i jobb. Og vi er velsignet enige om at det at hans jobb prioriteres nå er positivt for oss på alle måter, siden den gir oss en økonomisk frihet vi bare kunne drømt om hvis vi begge skulle hatt A4-jobber.

Erfaring har vist at jeg takler særdeles dårlig å ha 100% stilling og en mann som reiser mye i sin jobb. Jeg blir ualminnelig gretten av det. Der hang meget sannsynlig sammen med at jeg ikke likte jobben min. Nå er jeg i stedet fulltidsstudent = realiserer en drøm, jeg har vaskehjelp og jeg har barnevakt som stiller opp ved behov når mannen er ute og reiser.

Barna vokser til, og når jeg er ferdigstudert har vi råd til at jeg starter for meg selv. Og om noen år har jeg nok en jobb jeg brenner like mye for som mannen brenner for sin.

Jeg synes vi er fantstisk heldige som kan legge opp livet vårt slik vi gjør nå. Og jeg er 100% økonomisk uavhengig av mannen, all den tid jeg har økonomisk ryggrad til å klare meg om vi går hver vår vei, i tillegg til at jeg har både en mastergrad og jobberfaring. Jeg føler meg ikke så mye som litt undertrygt eller forsørget.

MEN. Jeg ser at vi er i en særstilling, og at veldig mange er i en situasjon hvor de vil gå på en smell uten sidestykke om ekteskapet ryker. Fordi de har satt livet sitt på vent mens mannen lever sitt. Og jeg forstår ikke at de våger.

Jeg hadde aldri gjort det jeg gjorde om det ikke var fordi jeg får noe utav det selv, og det er ikke å gå på stas, virkelig ikke. Jeg har venninner her som ser det på som sin rolle å holde huset på G "fordi de jo bare er hjemme". Jeg er ikke "bare hjemme", og den ene gangen mannen prøvde seg på at det bar rotete hjemme fikk han beskjed om at han kunne rydde selv om han var misfornøyd med noe. Jeg er ikke husholderske, jeg er student. Jeg hadde ALDRI sagt opp jobben min og flyttet hit om det var meningen at jeg skulle være husmor. Jeg gjør helt klart mer hjemme enn ham, husarbeidsmessig, det koster ikke så mange kalorier å sette på en oppvaskmaskin eller legge sammen noen klær når jeg trenger en pause fra studiene. Men ungene deles ganske så likt, både mhs til lekser og lek og legging.

Jeg er stor tilhenger av at kvinner skal være selvstendige, jeg har hatt en del samtaler med venninner her som er hjemmeværende og i en veldig sårbar situasjon om mannen skulle falle fra. Men jeg synes ikke det er verdens undergang om man velger utradisjonelt så lenge man ver hva man gjør og har den økonomiske sikkerheten i bunn som gjør at man ikke står på bar bakke om partneren dør eller man går fra hverandre. Man må ha utdannelse, man må ha jobberfaring, man må ha bein i nesen og vite hva man vil. Og man skal IKKE basere seg på at rettsvesenet skal sørge for at man blir forsørget.

Snakket jeg meg bort nå?

Poenget mit er at jeg blit litt gretten av at det antydes at man nødvendigvis er brødteit om man velger å gjøre noe annet enn å jobbe 100%, og at det bare er partnerens karriere man da bygger opp. I mange tilfeller vil det nok være slik. I andre tilfeller er det en invistering i egen framtid, og man er alldeles ikke bare en som "vasker klær andre har betalt for". Vi begynte med to tomme hender, og det er penger vi begge har vært med på å tjene som nå sørger for at vi kan ta de valgene vi har tatt mht hvordan vi lever livet vårt.

:liker ikke å bli fremstilt som en som har ofrer seg for mannens karriere: