Julekalender - årsaken til at vi ikke har likelønn?

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg gjør nemlig bare de tingene som betyr noe for oss, som er hyggelige og skaper stemning. Hvorfor skulle vi ellers gjøre det?

Jeg liker ikke å bake, men gjør av og til det fordi ungene liker det. Jeg synes baking er pyton. Det kan av og til være slitsomt å gjøre ting, bare for å please, men en del gjør man, og man blir glad pga barna - ikke kanskje aktiviteten i seg selv. Men i år er eldstemor straks 10, og baker selv. Jeg sier derfor ja til absolutt alt. "Bak i vei. Mamma kan handle og ta oppvask. Men bare fiks du". Hun har nå bakt 2-3 helger på rad, og skal i gang igjen i helga. Et drømmescenarie for henne - og meg.

Ellers overlater jeg til moren min å bake litt med og litt uten dem. De får 2-3 kosedager med mormor før jul. Det får duge for oss.

Jeg syntes ikke pakkekalender ble koselig. I starten ja, med et barn. Men ett ble til tre, og standarden på gavene økte. Det ble vanskeligere å finne ting, og å begrense pris. Det ble ikke hyggelig lengre. Så i år kjøpte vi. Slik blir det nok videre. Det føltes veldig godt når det var avgjort.

Jeg synes ikke julegavehandling er så hyggelig når man ikke aner hva man skal kjøpe. I år har jeg derfor for første gang sagt til mannen at han får bare fikse til sin slekt. Jeg gidder ikke mer.

Kos for meg er å pynte, høre på julemusikk, dra på noe (vi skal på juleforestilling neste uke), spise julekaker (ikke bake dem), stearinlys og mandariner, ja rett og slett eksistens. Å rydde plass for mer av dette trenger jeg. Ja julekort er koselig, men i år kommer de med ferdig tekst slik at jeg ikke behøver å skrive en personlig hilsen til alle 40. Jeg har dessuten bestilt teflonduk til spisebordet i stua, av pur hat mot å stryke 3 meter damask.

(Jeg lurer på om jeg har et feministisk opprør gående egentlig. Kjenner jeg gjør vei i vellinga her. Nok er nok!).