"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[him]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

For en påstand! Jeg blir så oppgitt når jeg leser slike innlegg. Akkurat som om det å ha en jobb man trives i og synes er spennende, utelukker at man kan være omsorgsfull og tilstede. Sånt tøys! Jeg har karriere i massevis, og mine barn er alltid det viktigste i mitt liv.

Det er selvfølgelig forskjell på yrker. I min jobb kan jeg garantere deg at jeg hadde hatt en bedre karriere hvis jeg ikke hadde hatt barn. Det er godt mulig at det finnes jobber - jeg tenker nå feks på lærerjobber, eller førskolelærerjobber - hvor kvaliteten på arbeidet er viktigere enn kvantiteten, man blir ikke nødvendigvis en bedre lærer av å jobbe 14 timer i døgnet. I min jobb kan man til en viss grad bli mer effektiv ved å ha en høyere kompetanse, men det er ikke å se bort fra at timeantallet man legger ned på jobben betyr mye.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Som Toffen sier, bina, dette er statistikk, ikke min subjektive mening. Det er et ugjendrivelig faktum at omsorgssvikt følger klasse. Det er høyere konsentrasjon av vold og omsorgssvikt, rus og psykiatri blant folk som er fattige og har lavere utdanning.

Men for de som bruker jobben på samme måte som alkohol, burde det da gi samme resultat? Barn av alkoholikere lider som regel ingen nød på grunn av mishandling (ekspilsitt vokd), de lider nød på grunn av at de ikke får den omsorgen de trenger (implisitt vold). Forskjellen ligger da i de folkene man har rundt seg. En alkoholisert mor, vil kanskje ha en alkoholisert samboer, mange venner som er rusavhengige etc. Noen som jobber vil nok lettere ha et bedre nettverk.

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Så du mener at å ikke bruke tid sammen med barnet er greit, dersom det er konsekvensen av yrkesaktiviteten? Mener du seriøst at det er greit at andre enn foreldrene har, ikke bare hovedomsorgen, men det aller meste av omsorgen, for barna?

Dette synes jeg er veldig vanskelig, fordi jeg tror barn kan ha det helt utmerket uten at de tilbringer tid sammen med sine biologiske foreldre. Faren min bodde hos tanten sin i oppveksten, hun var som en mor for ham. Men dette var jo i en tid uten prevansjon, per i dag skjønner jeg ikke helt grunnen til å få barn og så ikke være sammen med dem. Men barna kan nok ha det OK. Jeg tror faktisk at jeg kunne forsvinne fra jordens overflate i dag og være nokså garantert at mannen min kunne sørge for ungene (jeg har bedt han om å skjekke opp barnevakten om noe skjer med meg. ), men det er jo ikke det jeg har lyst til.