"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men i denne konkrete saken var det mange "varsellamper" som blinket. Mor er alene om omsorgen, hun nedprioriterer både barnet og foreldremøter, dette til tross for at hun har et barn med litt spesielle behov. Og barnet selv føler utrygghet i situasjonen.

Nei, det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom om foreldrene gjør karriere og om de er i stand til å ta seg av barna. Men til en viss grad mener jeg det er en sammenheng mellom foreldrenes karrierer - og deres VILJE til å ta seg av barna.

Jeg mener at det skal VELDIG mye til for at det skal være "akseptabelt" å utebli fra foreldremøter som omhandler ens eget barn, eller ikke henter sykt barn, eller ikke følger barnet til tannlegen. Da bør man helst ligge hjemme med brukket rygg - ikke sitte i et "viktig møte" eller lunsje med en "viktig kunde".

Viktighet er prioritering, og verken mer eller mindre. Syns man at jobben er viktigere enn barna? Eller er barna viktigere enn jobben? Når man kommer i skvis - hva prioriteres? Jeg mener det finnes en del karriereforeldre som prioriterer feil, fordi de prioriterer jobben foran barna.

Er man ikke villig til å gi barna førsteprioritet i livet sitt, så burde man ikke få barn. Jeg mener ikke med det at man ikke skal ha jobb, eller at man skal tilbringe 24 timer i døgnet sammen med barna. Men når skvisen er der - når du må velge mellom stille på møte med PPT om ditt barns problemer, og et møte med en viktig og inntektsbringende kunde - hvis man da velger jobben foran barnet... Da burde man ikke hatt barn.

I de fleste (?) familier er det to foreldre som kan dele på oppgavene, og selvsagt kan man vurdere der og da hvem som skal ta foreldremøtet med PPT, og hvem som skal følge til legen, og så videre. Man er ikke en "dårlig mor" om far tar slike oppgaver. Men hvis alternativet er at INGEN stiller på møtet, da syns jeg det er omsorgssvikt.

Jeg har ikke lest hele tråden, men satte visst noe i halsen da jeg leste dette innlegget... Er det virkelig en sammenheng med foreldrenes karriere og deres vilje til å ta seg av barna? En omvendt proposjonal en da eller? Sånn at jo mer "karriere" en mamma/pappa har", jo mindre vilje har de til å ta seg av barna?

For en påstand! Jeg blir så oppgitt når jeg leser slike innlegg. Akkurat som om det å ha en jobb man trives i og synes er spennende, utelukker at man kan være omsorgsfull og tilstede. Sånt tøys! Jeg har karriere i massevis, og mine barn er alltid det viktigste i mitt liv. Det at de er det viktigste for meg, betyr imidlertid ikke at jeg ikke stoler på at pappen deres kan bidra på lik linje og på alle arenaer. Eller at bestemor kan få hente i barnehagen når det kniper for den saks skyld. Hvis man ikke møter på foreldremøter, blir med på tannlegetimer, deltar på møter med PPT eller henter sykt barn på skolen fordi jobben er viktigst, er det vel trolig at det vil skorte litt på omsorg og oppfølging selv om man bytter jobb...

Det sier vel seg selv at i dette tilfellet som er nevnt i HI, er det åpenbart grunnleggende svikt i morens vurderinger av hva som er viktig. Jeg tror neppe hun ville vært noen heidundranes mor om hun var hjemmeværende heller.