Lag barn, jenter! (Aftenposten)

[kie]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Men argumentet blir litt merkelig i en tråd der det diskuteres om man generelt bør få barn tidligere.

For selv om de som får barn tidlig idag kanskje ikke alltid er "de skarpeste knivene i skuffen", er det i seg selv ikke noe argument mot å få barn tidlig. Man blir ikke dum av å få barn før fylte 25.

Vi har jo alle med oss hver vår "bagasje" inn i en diskusjon. Noe som ofte er en berikelse.

Jeg var f.eks. 19 år gammel da jeg ble gravid og 20 da jeg fødte. Jeg er storesøster til en som ved et uhell ble gravid på sin 15-årsdag og valgte å beholde barnet. Jeg har vært med på de ofrene det krevde. Bl.a. tilbrakte jeg store deler av min russetid på barneavdelingen på sykehuset, siden barnet ble innlagt. Jeg hadde barn i sengen natten før eksamen, fordi jeg stilte opp. Allikevel er vår erfaring veldig god. Min søster er en oppegående person som vokste med oppgaven. Vi er en familie som står på for hverandre. Vi er en ressursfamilie.

Mens Mim har kompetanse og erfaringer med akkurat den undergruppen av unge mødre som virkelig burde ha fått hjelp til å bearbeide egne traumer, de som kanskje på grunn av sine erfaringer er mer umodne enn sine jevnaldrende og derfor mindre ukritisk i forhold til dette med å få barn tidlig. Da blir det kanskje det hun "bringer til bordet" i en diskusjon.

Selv har jeg som sagt gode erfaringer, men jeg har også sett at det ikke er sånn overalt. Selv har jeg jo hatt en del kollegaer med erfaring fra barnevern, siden de jo også jobber innen psykiatrien. Men aller mest har jeg sett dem som saksbehandlere i forhold til pasienters barn. Men av de tingene som ofte videreføres i slike settinger, er personlighetsforstyrrelser. Og de barna som vokser opp med en personlighetsforstyrret mor med hele verden som fiende står i fare for å selv utvikle personlighetsforstyrrelser. Dermed ender generasjon etter generasjon i noen familier som barnevernssaker.

Som sagt; dette er alvorlige problemstillinger og alderen er en del av problemet, tror jeg. Rett og slett fordi akkurat de årene burde ha vært investert i terapi etc.

Samtidig så skjønner jeg jo veldig godt at man blir litt vár på dette når man er en ung og oppegående mor. Jeg har jo gjennom min søster fått se litt av hvordan man stadig blir diskreditert og hvordan det er når omverdenen bare venter på at man skal gjøre noe feil. Hvor lite lov man har til normal prøving og feiling. Og hvor anspent og i forsvar man kan bli av det. Så jeg skjønner reaksjonene også. Men jeg tror altså at det ble litt bom i denne tråden.

Og for ordens skyld: Jeg har truffet flere knallgode, unge mødre som selv har hatt en dårlig oppvekst. Jeg vet at de finnes også.