Barn er ikke alt

[Harriet Vane]

Hadde det ikke væt for de medinsiske og økonomiske utfordringene som gjør det vanskelig å få barn, så hadde jeg vært gravid igjen med nummer tre for lengst. (Nummer 2 er 11 uker i dag). Det er helt fantastisk å være tobarnsmor, nå føler jeg meg for første gang som ordentlig mamma. Jeg føler meg hjemme i morsrollen og er kanskje blitt en slags voksen i en alder av 34.

Første svangerskap var jævlig, fødselen var enda verre, jeg var antakelig i en slags depresjon i lang tid etterpå, jeg ble feit og selvfølelsen i bånn. Ingen andre jeg kjente skulle ha barn, jeg måtte slutte med alt som var gøy - øl, røyk og rock'n'roll og syntes veldig synd på meg selv. Men før nummer to kom hadde jeg normal vekt, hovedfag, jobb, et liv med barn som var bra sammen med en mann som er enda bedre, vi strevde og strevde med å få to'ern og når hun endelig kom falt brikkene på plass. Vi er en familie, det er oss og det skal alltid være oss. Vi måtte ta en del store valg som vi ikke trengte å bestemme oss for når vi bare hadde ett barn og ting var mer flytende.

Nåvel. En del av meg skulle gjerne vært ung, pen og tynn, gjerne litt full med sigarett i hånd, en kjekk mann innen rekkevidde til å plukke med seg hjem og kul musikk i bakgrunnen, uten ansvar for noe. Dvs at jeg alltid skulle ønske jeg var 26 år. Til evig tid. Men på den annen side er det virkelig helt fantastisk å være voksen, ha nydelige barn, en hyggelig og kjekk mann, hus, hage og jobb. Man kan ikke leve livet baklengs, man kan ikke få i pose og sekk og man må komme seg over sorgen over å ikke være Ung&Kul&Singel. De som forsøker å holde fast ved Ung&Kul&Singel blir ganske triste etterhvert.