Barn er ikke alt

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av MegaMie, her.

Kanskje det å erkjenne overfor barnet sitt at barnet ikke er den eneste kilden til din lykke i livet, ikke er ditt ett og alt, faktisk kan frigjøre barnet? Å skulle bære ansvaret for hele livsgrunnlaget til sin mor kan være en forferdelig tung byrde å bære, enten de små har naturlig brede skuldre eller har fått utlevert beskyttende skulderputer i en eller annen form.

Men hva mener hun egentlig her? Jeg tror ikke jeg gir mitt barn ansvar for mitt livsgrunnlag og lykke. Men å erkjenne ovenfor han at han "ikke er den eneste kilde til min lykke i livet"...? Jeg synes hun formulerer det så rart.

Av barnet kan det oppfattes både positivt og negativt, tenker jeg. Positivt fordi barnet skjønner at hun har mer i livet sitt enn datteren og dermed at hun ikke har ansvar for morens lykke. Negativt fordi det kan oppfattes som at: "du skal ikke tro at du betyr SÅ mye for mammaen din".

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Lille Ru, her.

Du er ung, kul & singel, aC. Slutt å syt.

Jeg er muligens &.

Barn er ikke alt, de er ikke det. Jeg hadde klart meg fint uten både mann og barn, men de har gjort meg til den jeg er. Så får det bare være at jeg ikke alltid er så happy med å være Mamma-Ru, når jeg bare vil være Fjollete-Ru og drikke rødvin og flørte med bartendere.

Ung&Kul. Singel? Tja. Hvis du fortsetter å flørte med bartendere kan du fort bli det.

Fjas aside, jeg tror vi tenker veldig likt.

[MegaMie]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Av barnet kan det oppfattes både positivt og negativt, tenker jeg. Positivt fordi barnet skjønner at hun har mer i livet sitt enn datteren og dermed at hun ikke har ansvar for morens lykke. Negativt fordi det kan oppfattes som at: "du skal ikke tro at du betyr SÅ mye for mammaen din".

Jeg tolker det slik at hun mener det er vanlig å gi barnet ansvar for foreldres lykke? Og det er det vel ikke? Da må hun kjenne mange rare foreldre.

Det at jeg er mor er en stor del av hvem jeg er men det er ikke BARE det jeg er. Og det tror jeg mine barn vil merke uten at jeg "erkjenner" det ovenfor dem. Hun mener det kanskje ikke slik men jeg synes hun skriver så teit.

Etter å ha lest det hun skriver på nytt blir jeg litt trist på hennes vegne. For hun fremstår som ganske ulykkelig, nesten deprimert. *overanalyserer*

Jeg synes det var en modig kronikk - det er viktig at også denne typen historier blir fortalt.

Som førstegangsgravid kjenner jeg absolutt på ambivalente følelser ift det å skulle bli mor. Jeg har ønsket meg barn i flere år nå, og gleder meg veldig til å bli kjent med det lille mennesket som skal komme inn i livet vårt. Samtidig skremmes jeg av ansvaret og alle bekymringene det vil innebære å bli mor, og ikke minst lurer jeg på hvordan parforholdet vil bli påvirket av et lite barn. Heldigvis er jeg og mannen enige om betydningen av voksentid, både sammen og alene. Vi er begge bevisste på at man må ha flere ben å stå på her i livet, og at parforhold og/eller barn ikke er alt. Jeg tror det blir fint å bli en liten familie, jeg, men jeg tillater meg å kjenne på de negative sidene ved det også. Som flere allerede har sagt: Det er fordeler og ulemper med alt her i livet.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Hadde det ikke væt for de medinsiske og økonomiske utfordringene som gjør det vanskelig å få barn, så hadde jeg vært gravid igjen med nummer tre for lengst. (Nummer 2 er 11 uker i dag).

Tsk, tsk, du sover om nettene! Min natt varte fra klokka tre til nesten seks, og det bidrar til at det neppe er den rette dagen for meg til å svare på denne tråden. Jeg kjenner at søvnmangelen faktisk til tider gjør meg deprimert - mer den enn selve morsrollen, og iblant går dette litt i surr for meg.

Opprinnelig lagt inn av Mim

Man kan ikke leve livet baklengs, man kan ikke få i pose og sekk og man må komme seg over sorgen over å ikke være Ung&Kul&Singel. De som forsøker å holde fast ved Ung&Kul&Singel blir ganske triste etterhvert.

Jeg har aldri vært verken ung, kul eller singel, og savner det heller ikke, men er ganske trist allikevel. Rent fysisk savner jeg først og fremst å kunne sove i mer enn 2,75 timer i strekk - dernest å kunne trene skikkelig og å nyte vin og god mat med venner, for eksempel. Jeg ønsker meg ikke et annet liv, det er ikke det dette handler om for meg, men bare et litt større fysisk rom rundt meg med noen åpne tidsluker. Det vil jeg jo få etter hvert, så mye av mitt gruff er nok knyttet til en begrenset babyperiode.

[Harriet Vane]

Jeg synes ikke man skal la de stakkars barna bli ansvarlig for å gjøre en lykkelig, sysselsette en 100 % eller være alt i livet. Jeg blir lykkelig over å ha dem, jeg blir lykkelig over den situasjonen jeg er i nå, men ansvaret for lykken har jeg selv.

Livet er en sandwich av unger, mann, karriere, venner og familie, plikter og moro. Og så tror jeg det gjelder å ikke ha et altfor høyt smørbrød, men innse at noe må ut når noe nytt skal på smørbrødet. Man har bare 24 timer i døgnet.

Jeg sover, ja. Ungen sover hver natt hele natten gjennom. Og da er alt mulig. Jeg går i kjelleren etter to netter med lite søvn, og etter tre netter er jeg på sammenbruddets rand og verden er mørk. Så uten sovebarn ville jeg sannsynligvis vært innlagt, alene og uten jobb. Kudos til dem som makter slikt.

[MegaMie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg synes ikke man skal la de stakkars barna bli ansvarlig for å gjøre en lykkelig, sysselsette en 100 % eller være alt i livet. Jeg blir lykkelig over å ha dem, jeg blir lykkelig over den situasjonen jeg er i nå, men ansvaret for lykken har jeg selv.

Livet er en sandwich av unger, mann, karriere, venner og familie, plikter og moro. Og så tror jeg det gjelder å ikke ha et altfor høyt smørbrød, men innse at noe må ut når noe nytt skal på smørbrødet. Man har bare 24 timer i døgnet.

Der fikk du sagt det. Jeg er så hjertens enig!

Life is like a box of chokolates....eller en sandwich av unger, mann,karriere og morro om du vil.

[Miromurr]

Jeg kjenner meg ikke igjen i kronikken, og synes hun legger endel forutsetninger som jeg overhodet ikke er enig i. Hvorfor skulle for eksempel barna mine tro de er min eneste kilde til lykke i livet? Jeg kjenner meg heller ikke igjen i følelsen av at "alle andre" koser seg hele tiden, tvert imot.

Livet med barn er helt klart veldig anderledes enn livet uten barn, både på godt og vondt. Men jeg skjønner ikke hvorfor det skulle være overraskende? Det ligger vel i sakens natur, det, når man velger å sette et nytt liv til verden. Det er slitsomt å ha barn, men så utrolig berikende. Selvsagt savner jeg aspekter ved det å ikke ha barn, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle ha dårlig samvittighet for det, eller prøve å skjule det. Jeg har jo fått så utrolig mye ved å få barn, selv om det ikke er de samme tingene og mulighetene jeg hadde før jeg fikk barn.

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Jeg mener også at jeg var rimelig forberedt, jeg visste at det hele garantert ikke kom til å bli en dans på roser. Jeg vil vel ikke si at noe kom som et sjokk. Det jeg ikke var forberedt på var hvor altomfattende det var å få barn, altså graden av det. Jeg tror knapt noen kan være forberedt på det med mindre de har hatt ansvar for spedbarn før de fikk sine egne.

Det tror jeg fint man kan være forberedt på, uten å ha hatt ansvar for spedbarn før. Jeg ble ikke overrasket. Men nå er ikke det at jeg er mamma mitt ett og alt, men en av rollene mine, ett aspekt i livet. Et som alltid er der riktignok, men du får det nesten til å høres overveldende ut.

Ellers må jeg si meg enig med Nenne, det er virkelig tankevekkende at andre kan føle det på den måten som artikkelforfatteren gjør.

[Blåbær]

Syns Mim beskriver det hele så bra over her.

Det viktigste jeg har lært meg etter å bli mamma er å senke skuldrene.
Ikke ha for høye krav til deg selv. Barna våre blir ikke lykkeligere eller bedre mennesker av å være familiens midtpunkt. De trenger ikke å ha det morro hele tiden. Bruk tiden på det som er viktig og gi litt slipp på det som er mindre viktig. Bruk den egentiden du har på kveldene til seg selv, ikke bare på hus, hjem og barn.

Jeg ser så mange foreldre som stresser så fælt.
Bruker mye tid på ting som egentlig ikke betyr noe som helst.
Ofrer seg for å prøve å oppnå det perfekte familiebildet.
Det har ingen noe godt igjen for!

[Harriet Vane]

Jeg lar i hvert fall ikke et rent hus gå foran egentid.

(Sitter på FP med vaskekosten stående rett bak meg. Skal bare....)

[Sitron]

Jeg vurderer å selge ungene mine.

Jeg håper at de etterhvert blir levert tilbake grunnet feil. Garantien dekker det.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av MegaMie, her.

Det at jeg er mor er en stor del av hvem jeg er men det er ikke BARE det jeg er. Og det tror jeg mine barn vil merke uten at jeg "erkjenner" det ovenfor dem. Hun mener det kanskje ikke slik men jeg synes hun skriver så teit.

Det finnes de som setter livet på vent fordi de har barn. Alt de ønsker å gjøre blir utsatt til ungene er større, eller de har ingen ønsker som ikke involverer barna. Jeg synes det er trist og jeg tror ikke det er bra for noen. Jeg tror barna merker det og kan få ansvarsfølelse for foreldrenes lykke. Selvsagt ikke alle, men noen barn kan reagere slik. Jeg tror slike foreldre vil føle en større tomhet enn dem som har hatt annet livsinnhold i tillegg den dagen barna flytter ut.

[Maverick]

Jeg har heldigvis unger som stort sett synes de tingene jeg liker er gøy.

[MegaMie]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Det finnes de som setter livet på vent fordi de har barn. Alt de ønsker å gjøre blir utsatt til ungene er større, eller de har ingen ønsker som ikke involverer barna. Jeg synes det er trist og jeg tror ikke det er bra for noen. Jeg tror barna merker det og kan få ansvarsfølelse for foreldrenes lykke. Selvsagt ikke alle, men noen barn kan reagere slik. Jeg tror slike foreldre vil føle en større tomhet enn dem som har hatt annet livsinnhold i tillegg den dagen barna flytter ut.

Helt enig, det er trist både for voksne og barn.Men er dette vanlig? Jeg kjenner ingen jeg vil si faller innenfor den kategorien.

Jeg stusser også på at mange mener denne artikkelen er så viktig fordi noen tør å si i fra. For jeg opplever ikke at det er tabu å sette ord på de negative følelsene rundt det å få barn. Men kanskje jeg er litt unormalt sytete.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av MegaMie, her.

Helt enig, det er trist både for voksne og barn.Men er dette vanlig? Jeg kjenner ingen jeg vil si faller innenfor den kategorien.

Jeg vet heller ikke om særlig mange som lar barna bli eneste livsinnhold. Det var kanskje mer slik før? Jeg har sett tidligere generasjoner som nærmest har utviklet angst og depresjoner i lang tid etter barna flyttet ut og som gjøre "alt" for å knytte de nærmere seg for å unngå tomhetsfølelsen. Det er så trist, for jeg vet at både mor og barn ikke har det bra pga dette. Det er et sært tilfelle jeg tenker på, men vet om noen andre tilfeller også (som tilhører en annen generasjon).

Det bygger kanskje på en misforståelse at man må gjøre "alt" for barna hvis de skal føle seg verdsatt? I dag står vel de fleste ved at det er bra for barna at foreldre gjør ting for seg selv.

[Joika]

Helt enig med HI.

Jeg gir meg nok med den ene jeg har og har det flott med det fordi jeg vet at jeg har begrenset med "kapasitet" til andre mennesker. (Nok å holde styr på meg selv).
For er dette rene barnemishandlingen å ikke gi barnet sitt søsken og ikke ha noe ønske om det.. men jeg tror faktisk han ville fått en verre oppvekst med søsken.

[Kråka]

Jeg elsker mammarollen. Jeg er og jeg vil være mamma på heltid. Jeg kunne tenke meg 2 barn til, men det som stopper er at huset er for lite + jeg vil ikke ut i full jobb og ha 4 barn. Hvis jeg skulle fått 4-5 barn så skulle jeg vært hjemmeværende til minsten ble 10-15 år. Jeg mener det. Ungene mine betyr alt for meg. Jeg storkoser meg sammen med dem, og de har absolutt ikke hindret livet mitt. De er en del av livet mitt og jeg fikk et enda bedre liv etter at jeg ble mamma. Ja, det er travelt og slitsomt mange ganger, men det at jeg elsker denne roller veier opp for det som er slitsomt. Så spiller økonomien inn litt også, det ville blitt veldig dyrt med 5 barn og en inntekt. Nå som vi har 2 stk klarer vi oss fint altså, men kommer det 3 til må huset bygges på og vi måtte fått oss 7-seter. Ergo alt ville blitt dyrere. Jeg skal nok ikke ha flere barn, men dukker det opp en liten bonus er den hjertelig velkommen

[banana]

Opprinnelig lagt inn av Miromurr, her.

Det tror jeg fint man kan være forberedt på, uten å ha hatt ansvar for spedbarn før. Jeg ble ikke overrasket. Men nå er ikke det at jeg er mamma mitt ett og alt, men en av rollene mine, ett aspekt i livet. Et som alltid er der riktignok, men du får det nesten til å høres overveldende ut.

Det føles overveldende for meg.

[MegaMie]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Jeg vet heller ikke om særlig mange som lar barna bli eneste livsinnhold. Det var kanskje mer slik før? Jeg har sett tidligere generasjoner som nærmest har utviklet angst og depresjoner i lang tid etter barna flyttet ut og som gjøre "alt" for å knytte de nærmere seg for å unngå tomhetsfølelsen. Det er så trist, for jeg vet at både mor og barn ikke har det bra pga dette. Det er et sært tilfelle jeg tenker på, men vet om noen andre tilfeller også (som tilhører en annen generasjon).

Det bygger kanskje på en misforståelse at man må gjøre "alt" for barna hvis de skal føle seg verdsatt? I dag står vel de fleste ved at det er bra for barna at foreldre gjør ting for seg selv.

Det tror jeg også.

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Det føles overveldende for meg.

Ja, det skjønner jeg, jeg mente bare at det nok ikke føles like overveldende for alle. I og med at du skrev at du knapt trodde noen kunne være forberedt på hva det innebar. Jeg tviler ikke på at det kan være overveldende for mange, men jeg tror ikke det er det for alle (det vil si, jeg vet jo at det ikke er det for alle).