Barn er ikke alt

[Miromurr]

Jeg kjenner meg ikke igjen i kronikken, og synes hun legger endel forutsetninger som jeg overhodet ikke er enig i. Hvorfor skulle for eksempel barna mine tro de er min eneste kilde til lykke i livet? Jeg kjenner meg heller ikke igjen i følelsen av at "alle andre" koser seg hele tiden, tvert imot.

Livet med barn er helt klart veldig anderledes enn livet uten barn, både på godt og vondt. Men jeg skjønner ikke hvorfor det skulle være overraskende? Det ligger vel i sakens natur, det, når man velger å sette et nytt liv til verden. Det er slitsomt å ha barn, men så utrolig berikende. Selvsagt savner jeg aspekter ved det å ikke ha barn, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle ha dårlig samvittighet for det, eller prøve å skjule det. Jeg har jo fått så utrolig mye ved å få barn, selv om det ikke er de samme tingene og mulighetene jeg hadde før jeg fikk barn.

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Jeg mener også at jeg var rimelig forberedt, jeg visste at det hele garantert ikke kom til å bli en dans på roser. Jeg vil vel ikke si at noe kom som et sjokk. Det jeg ikke var forberedt på var hvor altomfattende det var å få barn, altså graden av det. Jeg tror knapt noen kan være forberedt på det med mindre de har hatt ansvar for spedbarn før de fikk sine egne.

Det tror jeg fint man kan være forberedt på, uten å ha hatt ansvar for spedbarn før. Jeg ble ikke overrasket. Men nå er ikke det at jeg er mamma mitt ett og alt, men en av rollene mine, ett aspekt i livet. Et som alltid er der riktignok, men du får det nesten til å høres overveldende ut.

Ellers må jeg si meg enig med Nenne, det er virkelig tankevekkende at andre kan føle det på den måten som artikkelforfatteren gjør.