Barn er ikke alt

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av MegaMie, her.

Helt enig, det er trist både for voksne og barn.Men er dette vanlig? Jeg kjenner ingen jeg vil si faller innenfor den kategorien.

Jeg vet heller ikke om særlig mange som lar barna bli eneste livsinnhold. Det var kanskje mer slik før? Jeg har sett tidligere generasjoner som nærmest har utviklet angst og depresjoner i lang tid etter barna flyttet ut og som gjøre "alt" for å knytte de nærmere seg for å unngå tomhetsfølelsen. Det er så trist, for jeg vet at både mor og barn ikke har det bra pga dette. Det er et sært tilfelle jeg tenker på, men vet om noen andre tilfeller også (som tilhører en annen generasjon).

Det bygger kanskje på en misforståelse at man må gjøre "alt" for barna hvis de skal føle seg verdsatt? I dag står vel de fleste ved at det er bra for barna at foreldre gjør ting for seg selv.