Barn er ikke alt

[Gaia]

Det som slår meg når jeg leser denne artikkelen er at dette er en mor som ikke har det helt bra. Eller, som Veronal skriver, det er noe patologisk. Og jeg kjenner meg virkelig ikke igjen. Til tross for at jeg med Snupp hadde en forferdelig fødsel og omtalte de første seks ukene av hans liv som "barselhelvete", til tross for at jeg hadde et steintøft svangerskap med Mini så ville jeg aldri, aldri, aldri byttet dem ut mot det livet jeg hadde som barnløs.

Selvfølgelig er det både godt og nødvendig med egentid. Og at søvndeprivasjon brukes som torturmiddel har jeg stor forståelse for. Men likevel så ser jeg på de to små barna mine, produkter av mannen og meg, og hjertet renner over av kjærlighet. Jeg er ingen NBM (Natural Born Mother) og så absoultt ingen Domestic Godess. Jeg får fullstendig fnatt av å skulle være alenemor over natten. Men det er like mye fordi jeg syns det er skummelt å ha ansvaret alene - hvis det skulle skje noe - ikke fordi jeg ikke klarer det. For det gjør jeg i aller høyeste grad. Og jeg elsker å være mamma, med alt det innebærer. Ikke minst fordi jeg vet at dette bare er noen få, korte år. Og at de investeringene jeg gjør i mine barn nå forhåpentligvis vil bære frukter senere.

Selvfølgelig er det deilig å kunne drikke en kopp kaffe uten å bli avbrutt, å sove til 12 uten at noen insisterer på at du skal stå opp, å kunne treffe venner på impuls uten å måtte skaffe barnevakt i forkant. Men dette er bare en fase. Og om noen år så er jeg der igjen. Da er barna store, og har knapt tid til å hilse på oss mens de fyker fra det ene til det andre stedet.

(At jeg denne gansken dessuten har fått en baby som "virker" på de aller fleste områder hjelper selvfølgelig. Men samtidig så tenkte jeg tanken, før jeg fikk Mini, at det det jo ikke kunne være mulig å bli like glad i et barn til som det jeg er i Snupp. Men det ble jeg.)