11-åringer med selvmordstanker

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Samfunnet vårt har blitt langt mer "avansert" og den nærheten man hadde til familien har nok blitt fjernere nå enn for 20-30 år siden. Foreldre for 20 år siden hadde god oversikt over sine barns liv. Dagens foreldre bruker mindre tid med sine barn og barna bruker mer tid i en "verden" foreldrene ikke kjenner, altså internett.

Jeg tror det beste vi kan gjøre er å sette av tid og være 100% tilstede. Åpen dialog mellom voksne og barn. Skolen må få flere ressurser. Barn som sliter i skolen sliter VELDIG. Mangel på voksne gjør at oppmerksomheten går mest mot de som lager en del bråk, mens de stille og rolige får ikke så mye oppmerksomhet.

Når barna våre får problemer er det vanskeligere å åpne for dialog om man ikke har gjort det før.

Jeg har heldigvis en veldig god dialog med sønnen min, men når et barn begynner å slite med depresjoner og angst blir en så hjelpesløs. Jeg har uttallige ganger bedt om veiledningssamtaler med bup, men de er så underbemannet og skulle sønnen min avlyse en avtale fordi han ikke makter å komme seg dit er det ingen automatikk i at jeg kan overta den timen og få veiledning.
Han er utredet for alle mulige psykiatriske diagnoser bortsett fra bipolar lidelse gjennom disse årene. Til tross for at jeg har bedt om at han ble det på grunn av bipolar lidelse i familien. En lidelse som i høy grad er arvelig.
Han har nå hatt den samme terapeuten i lang tid, og vedkommende kunne nå fortelle at han hadde ingen kunnskaper om bipolare lidelser, det var da grunnen til at det hadde blitt utelatt. Nå var det omsider kommet en lege som hadde sett gjennom papirene hans og som på bakgrunn av de opplysningene og observasjonene som var tatt var ganske sikker på at gutten var bipolar. Så nå er han under utredning igjen. Det tar så lang tid, og det er så alt for lite folk innenfor psykiatrien. Jeg har vært en skikkelig masekopp. Vært på telefonen om ikke daglig så i hvertfall hver uke. Jeg har koblet inn hele hjelpeapparatet, alt som kan krype og gå. Selv levert bekymringsmeldinger til barnevernet og virkelig stått på. Allikevel, de vet ikke hva de skal gjøre.
11-12 åringer med selvmordstanker er ikke uvanlig. Dessverre. Men hvem skal hjelpe dem når bup ikke kan?
Jeg har lest en del om bipolare lidelser den siste tiden, og ser at veldig mange utvikler sykdommen i puberteten, ungdomsårene, og så sier bup at de kan for lite om det. Lære seg mer da kanskje.