Nekter å føde vaginalt!

[Harriet Vane]

Jeg hadde en veldig traumatisk førstefødsel som endte med dramtisk hastesnitt i siste sekund. Jeg hadde fryktelig fødselsangst og var i grunnen like redd for både fødsel og KS. Jeg tok kontakt med Riksen med en gang jeg ble gravid og gikk til jevnlige samtaler med jordmor. Jeg ble etterhvert motivert for fødsel, jeg opplevde nemlig at de hørte meg og forsto meg og at vi sammen skulle finne en løsning.

Jeg ble etterhvert trygg på at en fæl førstefødsel overhodet ikke trenger å bety en fæl andrefødsel og jeg var kjempemotivert og klar da jeg endelig skulle føde. Nå viste det seg at jeg pga skadene fra sist ikke kunne føde og det ble et nytt hastesnitt. Men denne gangen var det ikke noe dramatikk, det var mye samtale og ro gjennom dagen der de vurderte frem og tilbake. Jeg følte meg hele tiden veldig godt ivaretatt.

Min motivasjon for å etterhvert ønske å føde vaginalt var at man nesten alltid kommer seg mye raskere, samme hvor kjip fødselen er. Grokjøttet rundt fødselskanalen er MYE bedre enn i bikinilinjen. Det er vondt å bli operert og etter å ha gått gjennom to keisersnitt, så vet jeg at det ikke er noen fest i de første ukene. man kan ikke bære mer enn babyen, man må ha hjelp til å løfte og holde babyen, ammingen kommer gjerne tregere i gang, det er fryktelig vondt å skifte bandasjer osv. Og infeksjonsfaren er høyst reell. det er pga infeksjoner etter mitt første ks at jeg for det første ble ufrivillig barnløs og for det andre ikke kunne føde igjen.

Jeg vet ikke hva som er best for deg, altså. Jeg bare sier at dersom JEG kunne velge, ville jeg valgt vaginal fødsel. Jeg kjente gjennom svangerskapet at jeg ønsket å ha kontroll over kroppen min og fødeopplevelsen, og det hadde jeg. Det var et antiklimaks å måtte ta ks nå. Når alt kom til alt, så handlet det hele om å få kontroll, og kanske det gjør det for deg også? At min første fødsel var så kjip var fordi jeg opplevde tap av kontroll, at jeg ikke ble sett og ivaretatt, at kommunikasjonen var fryktelig dårlig.

De første 3 årene etter første fødsel kunne jeg ikke begynne å snakke om den uten å gråte. Jeg var livredd for å oppleve det igjen. Men det jeg egentlig var redd for var ikke smerter, det var tap av kontroll. Det var ikke på tale å vurdere flere barn før det hadde gått mange år, så forferdelig syntes jeg det var.

Jeg leser kanskje ut av innlegget ditt at du også er redd for å oppleve tap av kontroll, verdighet, det å bli sett, lyttet til og ivaretatt. Dette er fullt mulig å oppleve gjennom en vaginal fødsel, det er jeg bombesikker på. Jeg var i fødsel i mange mange timer før mitt andre snitt, og jeg opplevde kommunikasjonen som veldig god. Alle var klar over at jeg hadde hatt en forferdelig førstefødsel og alle var innstilt på å gjøre alt for å gi meg en god opplevelse denne gangen.

Kan du finne noen andre å snakke med, hvis du føler du ikke kommer videre? Et annet sykehus? En psykolog?