Setter vi for høye krav til oss selv?

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg har ikke forventningskrav som er høyere enn det jeg glatt klarer å innfri. Jeg føler heller ikke på dette at kvinner har så mange krav, jeg merker ikke noe til det i hvert fall.

Jeg kjenner støtt på krav som jeg er usikker på om jeg kan innfri på en god måte.
At du er dønn sikker på at du glatt kan innfri alle krav som stilles til deg, for meg til å tro at du enten ønsker å fremstille deg selv som "superwoman" eller at du/omgivelsene har litt for lave forventninger til deg. Noen utfordringer må vel finnes i livet ditt? Noe, anything, som du ikke er sikker på utkomme av?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Jeg kjenner støtt på krav som jeg er usikker på om jeg kan innfri på en god måte.
At du er dønn sikker på at du glatt kan innfri alle krav som stilles til deg, for meg til å tro at du enten ønsker å fremstille deg selv som "superwoman" eller at du/omgivelsene har litt for lave forventninger til deg. Noen utfordringer må vel finnes i livet ditt? Noe, anything, som du ikke er sikker på utkomme av?

Alltid så trivelig du Imma. Nei, når Jessica snakker om at vi kvinner har så mange forventninger som skal oppfylles, så tror jeg faktisk det at jeg ikke har noen forventninger om meg selv at jeg skal være super husmor, mor, karrierekvinne etc og har helt realistiske forventninger. Jeg blir ikke stresset av å ha det rotete en dag, og jeg føler heller ikke på at jeg skal være flink til mange ting som jeg ikke er flink på. Jeg føler ikke på at jeg burde trene mer enn det jeg gjør. I perioder trener jeg ikke, fordi jeg gidder ikke, men jeg sitter ikke og gir meg selv dårlig selvfølelse av den grunn.

Jeg er absolutt ikke noen superwoman, det er mange kvinner som er flinkere enn meg til å sylte og safte, trene, se godt ut, lage mat etc, men jeg blir ikke stresset av det. Heller tror jeg ikke at omgivelsene har kjempelave forventninger til meg, jeg tror faktisk at mange kvinner ser forventninger fra omgivelsene som ikke er der, men som de føler på selv.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Alltid så trivelig du Imma. Nei, når Jessica snakker om at vi kvinner har så mange forventninger som skal oppfylles, så tror jeg faktisk det at jeg ikke har noen forventninger om meg selv at jeg skal være super husmor, mor, karrierekvinne etc og har helt realistiske forventninger. Jeg blir ikke stresset av å ha det rotete en dag, og jeg føler heller ikke på at jeg skal være flink til mange ting som jeg ikke er flink på. Jeg føler ikke på at jeg burde trene mer enn det jeg gjør. I perioder trener jeg ikke, fordi jeg gidder ikke, men jeg sitter ikke og gir meg selv dårlig selvfølelse av den grunn.

Jeg er absolutt ikke noen superwoman, det er mange kvinner som er flinkere enn meg til å sylte og safte, trene, se godt ut, lage mat etc, men jeg blir ikke stresset av det. Heller tror jeg ikke at omgivelsene har kjempelave forventninger til meg, jeg tror faktisk at mange kvinner ser forventninger fra omgivelsene som ikke er der, men som de føler på selv.

Huff! Jeg tror jeg må lære meg at min skriftlige fremstilling ikke blir oppfattet slik som min muntlige. Jeg mente ikke å være frekk, ang. det med superwoman, altså. Det var spøkefullt ment. Det var sagt fordi endel av kravene nettopp går på det at du skal føle at du mestrer alt.

Jeg trodde ikke Jessica snakket kun om hvilke krav vi setter til oss selv, men generelt hvilke krav som stilles. Jeg kan også oppfylle de kravene jeg stiller til meg selv, men likevel føle meg utilstrekkelig fordi jeg føler at andre mener jeg burde klare mer. Og her er jeg enig med deg at mange sikkert ser krav som ikke er der.

[Imma]

Forresten litt skremmende å se hvor mange som umiddelbart henger seg på dette: Man kommer akkurat så langt man vil, så lenge man er villig til å gi det som trengs.
Har dere tenkt gjennom hva det innebærer? Det høres fint ut og jeg er delvis enig, men det er ikke slik livet er, at det er kun vilje og kreativitet det går på.

[Veronal]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Forresten litt skremmende å se hvor mange som umiddelbart henger seg på dette: Man kommer akkurat så langt man vil, så lenge man er villig til å gi det som trengs.
Har dere tenkt gjennom hva det innebærer? Det høres fint ut og jeg er delvis enig, men det er ikke slik livet er, at det er kun vilje og kreativitet det går på.

Jeg er uenig med din negative tolkning av den. Vår versjon er: "Du får til alt du vil, bare du prøver og øver. Ingen får til noe uten å øve." Prøver man ikke eller øver man ikke så kan man ikke regne med å få det til. Denne etterfølges gjerne av "Vi gir ikke opp - prøv en gang til." (Scenario her er f.eks. ung mann som sutrer over at han ikke får til å tegne en heisekran. ) Fokuset er at man kan lære. Hvis man bare vil og går inn for det. Ingenting skjer av seg selv. Det nytter ikke å sutre over at man ikke kan hvis man ikke har prøvd og gjort enn innsats.

[Imma]

Veronal: Jeg skjønner den tolkningen og er veldig tilhenger av den mentaliteten, men det er viktig å nyansere. Av og til så oppstår hinder som ikke viljen eller all verdens øvelse kan gjøre noe med. Da er det viktig å samtidig ha i bakhodet at man ikke blir definert ut fra hva man utretter/får til.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Veronal: Jeg skjønner den tolkningen og er veldig tilhenger av den mentaliteten, men det er viktig å nyansere. Av og til så oppstår hinder som ikke viljen eller all verdens øvelse kan gjøre noe med. Da er det viktig å samtidig ha i bakhodet at man ikke blir definert ut fra hva man utretter/får til.

Ja, det ser i alle fall heldigvis ut som om det er stor bevissthet rundt akkurat dette innen spesialpedagogikken nå.

Selv har jeg jo barn som har møtt en del idiotiske "du kan hvis du vil"-utsagn som sikkert var godt ment, men som gikk utover selvfølelsen for noen som f.eks. hadde nevrobiolgiske grunner for å ha håndskrift som en lege på fylla. Og etter hva jeg hører fra søsteren min så brukes nettopp den godt mente "du kan hvis du vil" ofte slik at barn forstrekkes.

Det er jo f.eks. litt kjipt å si til en unge som sitter i timesvis for å få til en noenlunde lesbar håndskrift at "du kan hvis du vil". Da betviler man på en måte motivasjonen og innsatsviljen.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Jeg er uenig med din negative tolkning av den. Vår versjon er: "Du får til alt du vil, bare du prøver og øver. Ingen får til noe uten å øve." Prøver man ikke eller øver man ikke så kan man ikke regne med å få det til. Denne etterfølges gjerne av "Vi gir ikke opp - prøv en gang til." (Scenario her er f.eks. ung mann som sutrer over at han ikke får til å tegne en heisekran. ) Fokuset er at man kan lære. Hvis man bare vil og går inn for det. Ingenting skjer av seg selv. Det nytter ikke å sutre over at man ikke kan hvis man ikke har prøvd og gjort enn innsats.

Enig, så lenge fokuset er at det krever en innsats. En tendens i tiden er at veldig mange barn og unge oppdras i en falsk tro på egne gudegitte evner, at det kan klare hva som helst bare i kraft av at de er den de er - spesielle, unike og universets sentrum. Jf. Idol-deltakere o.l. blottet for talent, men som allikevel blir snurte over ikke å komme videre. Så en liten reality-check (pun intended) kan jo av og til være på sin plass.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Enig, så lenge fokuset er at det krever en innsats. En tendens i tiden er at veldig mange barn og unge oppdras i en falsk tro på egne gudegitte evner, at det kan klare hva som helst bare i kraft av at de er den de er - spesielle, unike og universets sentrum. Jf. Idol-deltakere o.l. blottet for talent, men som allikevel blir snurte over ikke å komme videre. Så en liten reality-check (pun intended) kan jo av og til være på sin plass.

Men det er jo klart. De vil jo. Og da sier mamma og pappa at de også kan.

[Imma]

Apropo reality-chec. Er det greit å innbille barnet sitt at vilje og øvelse er alt som skal til for å klare hva det skulle være. Det er jo ikke helt virkelighetsnært.

[Babe]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Jeg er uenig med din negative tolkning av den. Vår versjon er: "Du får til alt du vil, bare du prøver og øver. Ingen får til noe uten å øve." Prøver man ikke eller øver man ikke så kan man ikke regne med å få det til. Denne etterfølges gjerne av "Vi gir ikke opp - prøv en gang til." (Scenario her er f.eks. ung mann som sutrer over at han ikke får til å tegne en heisekran. ) Fokuset er at man kan lære. Hvis man bare vil og går inn for det. Ingenting skjer av seg selv. Det nytter ikke å sutre over at man ikke kan hvis man ikke har prøvd og gjort enn innsats.

Her er jeg også.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Forresten litt skremmende å se hvor mange som umiddelbart henger seg på dette: Man kommer akkurat så langt man vil, så lenge man er villig til å gi det som trengs.
Har dere tenkt gjennom hva det innebærer? Det høres fint ut og jeg er delvis enig, men det er ikke slik livet er, at det er kun vilje og kreativitet det går på.

Det som ligg i dette utsagnet er jo nettopp at det er varierande kor mykje arbeid ulike menneske må/er villige til å legge i det å komme "dit dei vil". Nokre går ut av vgs. med berre 6-arar og kan hoppe direkte over på legestudiet. Andre brukar 10-15 år på å jobbe for dei karakterane som skal til for å komme inn, og ofrar mykje på vegen dit fordi drømmen om legeyrket er så stor.

Andre igjen innser at sjølv om legedrømmen er veldig stor så er det ikkje verdt å "ofre" 10 år med karaktersanking for å nå den draumen.Då har ein vurdert det dit at ein ikkje er villig til å gi det som trengs (sjølv om det likevel kan vere ei sorg å innsjå at draumen må leggast på hylla).

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Det som ligg i dette utsagnet er jo nettopp at det er varierande kor mykje arbeid ulike menneske må/er villige til å legge i det å komme "dit dei vil". Nokre går ut av vgs. med berre 6-arar og kan hoppe direkte over på legestudiet. Andre brukar 10-15 år på å jobbe for dei karakterane som skal til for å komme inn, og ofrar mykje på vegen dit fordi drømmen om legeyrket er så stor.

Ja om det var slik at det var den personlige drømmen som var drivkraften. Dersom det derimot var en tro/ overbevisning om at man MÅ bli lege for å være noe, som var drivkraften til å bruke 10-15 år på å komme dit. Kan det hende at det koster mer enn det smaker.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Andre igjen innser at sjølv om legedrømmen er veldig stor så er det ikkje verdt å "ofre" 10 år med karaktersanking for å nå den draumen.Då har ein vurdert det dit at ein ikkje er villig til å gi det som trengs (sjølv om det likevel kan vere ei sorg å innsjå at draumen må leggast på hylla).

Alfa har skjønt det. Det er viktig å kunne virkelig ta en realistisk vurdering av hva som trengs for å komme dit man vil. Og er det mer enn hva man er villig til å gi, så heller finn et annet mål.

Og ja, man kan ikke bli garantert filmstjerne eller astronaut, men for de aller fleste så er det ikke der man sliter, det er mye mer hverdagslig ting enn det.

Jeg er forresten enig i at det er feil at foreldre skal forvente mye av barna, fordi de lærer de som foreldrene forventer. Jeg tror det er viktigere å lære barna etter hvert som de blir voksne å finne ut hva som er realistisk hva de klarer, lærer å finne ut hva som er viktig for dem og lære å jobbe for å nå disse målene. Og så må de lære seg å tåle at ting ikke alltid flasker seg likevel.

Det viktigste er at de må lære seg at om de ønsker/ønsker ikke en konsekvens, så må de gjøre/ikke gjøre de handlingene som kan føre til denne konsekvensen.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er forresten enig i at det er feil at foreldre skal forvente mye av barna, fordi de lærer de som foreldrene forventer. Jeg tror det er viktigere å lære barna etter hvert som de blir voksne å finne ut hva som er realistisk hva de klarer, lærer å finne ut hva som er viktig for dem og lære å jobbe for å nå disse målene. Og så må de lære seg å tåle at ting ikke alltid flasker seg likevel.

Det er denne nyansen jeg var ute etter og det kommer ikke frem i utsagnet "Du kan om du vil"

[Maya80]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Forresten litt skremmende å se hvor mange som umiddelbart henger seg på dette: Man kommer akkurat så langt man vil, så lenge man er villig til å gi det som trengs.
Har dere tenkt gjennom hva det innebærer? Det høres fint ut og jeg er delvis enig, men det er ikke slik livet er, at det er kun vilje og kreativitet det går på.

Det er en setning som jeg virkelig hater når det gjelder meg selv, den har jeg hørt så mange ganger og jeg har følt meg ikke bra nok enkelte ganger. I dag hvet jeg hvorfor siden jeg fikk adhd diagnose i voksen alder. Det er ikke så greit og prøve og prøve og ikke få til ting som for enkelte kan være lett men som for meg er problematisk. Jeg vill mye men enkelte ganger sliter jeg med utholdenheten og div andre ting. Det står ikke på lysta til og få til ting men enkelte ganger klarer jeg bare ikke pga adhd problematikken.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Huff! Jeg tror jeg må lære meg at min skriftlige fremstilling ikke blir oppfattet slik som min muntlige. Jeg mente ikke å være frekk, ang. det med superwoman, altså. Det var spøkefullt ment. Det var sagt fordi endel av kravene nettopp går på det at du skal føle at du mestrer alt.

Ok.

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Jeg trodde ikke Jessica snakket kun om hvilke krav vi setter til oss selv, men generelt hvilke krav som stilles. Jeg kan også oppfylle de kravene jeg stiller til meg selv, men likevel føle meg utilstrekkelig fordi jeg føler at andre mener jeg burde klare mer. Og her er jeg enig med deg at mange sikkert ser krav som ikke er der.

Jo, men det er det jeg mener. Sjefen min på jobb forventer at jeg gjør en ok jobb. Det ligger helt innenfor det jeg greier. Ellers så er det da ikke så mange forventninger føler jeg? Jeg tror de kommer av at man føler de mer enn at de er reelle.

Du sier at du føler at andre mener du burde klare mer. Jeg skjønner ikke helt den der. Er det venninner? Familie? Mannen? Er disse forventningene reelle?

For når det gjelder ting som husarbeid som et eksempel så tror jeg faktisk at absolutt ingen i familie eller venneflokk har noen som helst formening om hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Jeg kjenner støtt på krav som jeg er usikker på om jeg kan innfri på en god måte.
At du er dønn sikker på at du glatt kan innfri alle krav som stilles til deg, for meg til å tro at du enten ønsker å fremstille deg selv som "superwoman" eller at du/omgivelsene har litt for lave forventninger til deg. Noen utfordringer må vel finnes i livet ditt? Noe, anything, som du ikke er sikker på utkomme av?

Man kan nok ha utfordringer i livet, uten at man nødvendigvis er usikker på om man kan innfri på en god måte.

Et eksempel, jeg kan godt tenke meg å gå Besseggen. Jeg har hørt mye om turen, den har en kulturell tilknytning (fra Ibsen sin Per Gynt) og turen vil nok være en utfording for meg. Men jeg er ikke usikker for at jeg ikke skal innfri på en god måte. Jeg opplever ikke noe "prestasjonspress" i forbindelse med en slik tur. Jeg tror det er viktig å skille mellom det å ha utfordringer og det å ha et prestasjonspress. Det er ikke nødvendigvis ett 1:1 forhold mellom de to.