Setter vi for høye krav til oss selv?

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Men for å svare på spørsmålet ditt: eit vesentleg poeng i den samanhengen er jo kor vidt barnet jobbar for å nå sine mål, eller om dei jobbar for å nå mål andre har sett for dei. Det er ikkje snakk om å klare kva det skulle vere. Det er snakk om å jobbe for- og ofre det ein er villig til å ofre for å nå sine mål.

Men i oppveksten må man noen gang også jobbe for mål andre har satt for én. Det er en del av læringsprosessen mener jeg, i forhold til å skulle vokse opp og bli et selvstendig menneske. Så må vi voksne være der som dette stilaset som ser både muligheter, midler og behov for innsats. Så backer vi ut etter hvert. Noen ting får vi til sammen i dag, og så får de det til alene etter hvert. Bare det å ha mot til å gå i gang med ting og vilje til å bruke tid på noe, er viktig i seg selv. Hvorfor drepe denne lysten med å ta gnisten fra dem før evt. verden konfronterer dem med realitetene når tida er der.

[Lykken]

Tja, jeg er ikke helt enig i at mange kvinner setter for høye krav til seg selv, men om det er forventet er en annen sak. Men sjalusi, misunnelse, ambisjoner, status, flink pike-syndrom, oppdragelse osv gjør jo at mange stiller krav til seg selv som kan være for høye, lite realistiske og lite sunne.
F.eks at man i familien føler press (innbilt eller ikke) om å få like høy utdannelse eller like fin bil eller hus som broren sin. Eller at man tror omgangskretsen forventer (eller at man selv liker å briefe) at huset har siste interiørnytt, 5-retters middag man disker opp med og en flott jobb å vifte med. Man kan være oppdradd av en mor som slet seg ut på å ha huset prikkfritt, for ikke snakke om barna, og da viderfører man ofte dette, kanskje uten å ville det, men at presset ligger der i bakhodet.