Skulle du ønske du var religiøs?

[Ulvefar]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Religionsdefinisjon er et kjempedigert tema. Det er også vanskelig å finne klare definisjoner fordi det er vanskelig å definere hva Gud/guder er for noe. Hvis Gud kan defineres som hva som helst "transcendent" så kan dette gripe over mye som man vanligvis ikke tenker på som guder. Guddommelig/Åndelig er andre begreper som er temmelig flytende, men som jeg mener begge har å gjøre med religion siden det baserer seg på tro på noe overnaturlig/transcendent.

Dersom man definerer Gud som "personlig Gud" og kun plasserer det semittiske gudsbildet inn i definisjonen blir man temmelig eksklusiv igjen og utelukker andre religioners gudsbilder.

Ikke lett.. men temmelig morsomt som fag.

Godt (og interessant) sagt.

Det er vel bare å innse at ordet brukes forskjellig av forskjellige folk, noe som synes i tråden over. Så til info, når jeg bruker ordet religiøs mener jeg alle som tror på en eller flere guder. Gjerne noen som ikke gjør det også, men det er en glidende overgang til der jeg synes "livssyn" er et bedre begrep.

Det å oppleve å ha akkurat de samme meningene som et større kirkesamfunn er i mine øyne ikke noe krav for å være religiøs. Se bare på norges biskoper, hvis det er noen som skal falle midt i en definisjon av "religiøs" så må det vel være dem. Men gå dem nærmere etter sømmene, og jammen er det ikke store forskjeller innenfor selv denne ytterst homogene gruppen av velskolerte troende i hva de mener om grunnleggende spørsmål. Hvis de kommuniserer jevnlig med sin gud får de åpenbart ikke konsekvente svar. Med andre ord, du kan være del av et større trossamfunn og likevel definere guden din etter eget hode like mye som om du har en en-persons-religion.

Når det gjelder religiøs som "skjellsord" så kan vel det være riktig i noen sammenhenger, men ofte virker det på meg som om de som føler det slik gjør det fordi de i praksis blir bedt om å utdype eller forsvare sin tro. Det å sette ord på det oppleves av mange som ubehagelig: svarer man ikke får man heller ikke forsvart seg, men ting ser ofte ikke like holdbare ut svart på hvitt som det gjør inne i ens eget hode, og da er det en menneskelig reaksjon å føle seg angrepet fordi man føler seg tvunget opp i et hjørne.

Men hvis dere opplever "religiøsitet" som et stigma (no pun intended forresten) kan dere jo prøve ateisme. Bortsett fra muligens på FP er man helt åpenbart en minoritet. I Norge går det stort sett greit, men vi er da visstnok også en av de aller minst religiøse nasjonene i verden (vi har også relativt lav kriminalitetsrate, god sosial fordeling osv, så argumentet om at man trenger religion for å være nogenlunde greie mot hverandre er tilsynelatende ikke vanntett). Men selv her er det å være åpen ateist noe som gjør at en blir sett rart på i mange sosiale miljøer. De fleste steder er en litt ullen "jeg tror på mer mellom himmel og jord og min versjon av den kristne Gud " gangbar mynt, mens ateisten ikke er med i det gode selskap.