Krav og forventninger

[ming]

Både som mamma og som lærer på barneskolen er jeg nok av dem som stiller tydelige, men realistiske krav til ungene mine og elevene mine. Jeg opplever at ungene liker at man har forventninger til dem - "Jeg vet at dette er vanskelig, men jeg tror at nettpp du kan få det til!" "Jeg retter ikke dobbel konsonant hos alle tredjeklassinger, men du som er så flink kan strekke deg og prøve å få det til!" "Ser du så pent du skrev på den linja der? Kanskje du klarer å skrive en hel tekst like pent?"

Sånn som jeg opplever det, er det avgjørende hvordan kravene/forventningene presenteres. Presenteres de som negativ kritikk ovenfor noe barnet ikke har fått til, eller som en positiv forventning i forkant av et arbeid? Tas barnet med på råd ift hva det selv tror det kan få til? Er barnet motivert for å presentere, eller er det redd for å ikke få det til? Mappevurdering er en fin sak i så måte. Da vet eleven at akkurat dette arbeidet skal jeg ta vare på, det skal vise hva jeg kan, og da yter gjerne unger optimalt - i hvert fall om vurderingskriterinene er klargjort på forhånd. Og så kan man heller ha litt mer slakk på andre oppgaver igjen. Noen ganger øver vi oss, og da trenger det ikke være perfekt.

Jeg er samtidig opptatt av at unger skal tørre å feile. Jeg berømmer de elevene som sier at de ikke skjønner, og jeg skryter av de som tar en sjanse og svarer selv om de ikke er sikre. Det er sånn man lærer! Når man er i en læringsprosess, kan man ikke forvente at alt skal være riktig til en hver tid. Det snakker jeg om med både elever og foreldre.

Hjemme har jeg rimelig god greie på hva jeg kan forvente av ungene mine både ift atferd, selvstendigehet, skolearbeid osv, og forsøker å stille krav til dem på en positiv måte. Men så godtar jeg det også når fjerdeklassingen, på oppfordring om å skrive penere, sukker og sier at hun er sliten og har vondt i hodet. Jeg er ingen slavedriver heller. Førsteklassingen jobber vi litt med å få til å ikke være så perfeksjonistisk - hvert eneste tall i matteboka trenger ikke være nydelig og perfekt, liksom.

Mye babling her fra meg, men konklusjonen må vel være at jeg tror det er sunt at man stiller krav og har forventninger til ungene, men ikke på alle områder hele tiden - da sliter man dem bare ut, og kanskje forsvinner gleden ved de ulike aktivitetene? Noe må få lov til å være bare lystbetont. Tegning er blant de aktivitetene som hører hjemme der, føler jeg. Når ungene tegner, holder det å skryte av de flotte fargene eller det skumle monsteret, det som ikke er så bra, holder en klokelig stilt om.