Hadde dere noen gang forlatt partnerene deres om ...

[Sitron]

Hvor mange her hadde ønsket at partneren skulle bli om man endte opp som lite/merkbart mindre fungerende, enten fysisk eller psykisk, eller selvsagt begge deler?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvor mange her hadde ønsket at partneren skulle bli om man endte opp som lite/merkbart mindre fungerende, enten fysisk eller psykisk, eller selvsagt begge deler?

Om jeg hadde endt opp permanent som en person hvor pleiegraden hadde blitt for stor for mannen min, eller jeg hadde fått en personlighetsendring som gjorde at han ikke kunne bo sammen med meg mer, så hadde jeg (nå) hatt forståelse for det. Men jeg hadde regnet med at han hadde hjulpet meg til å få den pleien jeg trenger, fått hjelp til å starte et annet liv på en verdig måte og jeg antar at vi hadde holdt kontakten.

Det er forskjell på å bli forlatt 3 dager etter en kreftdiagnose og at man hadde oppløst ekteskapet etter en periode hvor man har sett at det ikke hadde gått i lengden.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det er forskjell på å bli forlatt 3 dager etter en kreftdiagnose og at man hadde oppløst ekteskapet etter en periode hvor man har sett at det ikke hadde gått i lengden.

Ja, for eksempel. Det er klart det finnes umodne drittsekker der ute som ikke er i stand til å stille opp i en vanskelig situasjon, men det er jo så mange forskjellige situasjoner at er umulig å svare på dette kategorisk, uten å forenkle totalt. Det kan være ekteskap som har slitt og er på randen av skilsmisse når noe skjer og der partneren føler seg tvunget til å bli, kanskje aller mest pga forventninger fra omverdenen. Jeg har sett pleietrengende MS-pasienter på permanent opphold på boliger/sykehjem som fortsatt er gift på papiret etter mange år, men det er jo åpenbart at det ikke er en normalsituasjon og at det kanskje etterhvert blir som å besøke en syk, gammel mor og far. Skal man forvente at partneren ikke skal få leve videre og få et godt liv med en annen når dette skjer i 30-årsalderen? Og når partneren forandrer seg totalt pga en ulykke, både fysisk og psykisk, skal man forvente at opprinnelige følelser ikke forandres samtidig?

[Katta]

Jeg har tenkt endel på dette. Mannen min var jo innlagt på intensiven med lungekomplikasjoner etter influensa nå i høst. Ett mulig scenario en periode var Rikshospitalet og EKMO - det kan da gi forandringer i personligheten. Som delvis er reversible, det er umulig å si. Uansett var det en situasjon som for oss begge var det mest intense vi har opplevd, men likevel ekstremt forskjellig for oss begge. Veldig slitsomt for begge to, han fordi han var alvorlig syk og jeg fordi jeg måtte være Superkvinnen som ordner og fikser alt, støtter alle andre, er hotell og serviceinstans for hans familie, sykepleier og den som ordner og fikser og u name it. Dette gjør noe med forholdet, og det gjør noe med de involverte personene. Jeg tenkte mye på det mens jeg ventet på at han skulle våkne, og ikke minst mens jeg ventet på at han skulle bli mer seg selv etter å ha våknet. Styrkeforholdet i samlivet endrer seg også, oppgavefordelingen endrer seg, ting er ikke som før. Jeg har ingen problemer med å se for meg at en sykdom eller skade som endrer ting og tang permanent, endrer personlighet og pleiebyrde, gjør at man ikke henger sammen som par lenger.

Å forlate noen på grunn av en sykdom tror jeg det er få som gjør, det å forlate noen rett etter de har fått en kreftdiagnose er brutalt. Men at en sykdom eller skade kan endre et forhold slik at man går fra hverandre, det tror jeg sikkert. Jeg hadde ikke villet at min mann skulle blitt hos meg på tross av hva som helst, jeg hadde forventet av han at han bidro til å skape en ok tilværelse for meg før han dro, men så hadde jeg ønsket for han at han skulle være lykkelig selv om det ikke involverte meg. Det kan også være forhold som hangler og som egentlig var slutt før sykdommen, skal man da bli på grunn av sykdom? Jeg vet ikke om det er beundringsverdig engang å være så selvutslettende. Men klart, man kan velge bedre timing enn midt i en cellegiftkur.

[Mississippi]

Takk for at du deler historien, Gullet

Jeg tror du gjorde som de fleste av oss ønsker å gjøre.
Det er jo ikke gitt at man blir i et forhold etter en ulykke fordi man må, det jeg mente i innlegget mitt er at man strekker seg langt.
Det syns jeg absolutt du gjorde. Du gjorde alt du kunne -og mere til.
Da dere gikk fra hverandre var jo det en avgjørelse som dere var enige om. Ihvertfall sånn jeg tolket innlegget ditt.

[Lilith]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvor mange her hadde ønsket at partneren skulle bli om man endte opp som lite/merkbart mindre fungerende, enten fysisk eller psykisk, eller selvsagt begge deler?

Jeg hadde vært fornøyd bare han ble nå som jeg ER oppegående fysisk og psykisk, men siden han har dratt sin vei så er jo saken biff. Forøvrig tror jeg, etter det siste 1,5 året med kamp for ekteskapet, at jeg kan si med noenlunde sikkerhet at jeg hadde blitt, i hvert fall lenge nok til å gi det en real sjanse, om han hadde blitt syk. Mer enn det kan vel ingen gjøre.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvor mange her hadde ønsket at partneren skulle bli om man endte opp som lite/merkbart mindre fungerende, enten fysisk eller psykisk, eller selvsagt begge deler?

Hadde jeg blitt så skadet hadde jeg håpet at jeg hadde hatt gangsyn nok tilå ønske godt for mitt barn så vel som min mann. En utslitt mann kan ikke fungere som en pappa heller. Jeg håper jeg i en slik situasjon hadde gitt nok slipp til å la ham leve et liv utover det å passe meg. Om jeg hadde klart å være såpass uselvisk er en annen sak.

Gullet jeg synes du er knalltøff. Og jeg er glad for å lese om at du har klart å komme deg videre uten å kutte ham ut helt.