Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[rine]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Nå har jeg ikke lest artikkelen, men jeg er ikke uenig i det Necesario har klippet inn i hovedinnlegget: Sosiolog Jan Mehlum understreker at han mener mange har svært god grunn til å være både deprimerte og sykemeldte. Men han mener også at mange burde skjerpe seg.- Noen ganger vil det være nødvendig å si nå må du jaggu ta deg sammen, se frem, livet fortsetter.

Men jaggu er det langt fra det og til å stille spørsmålstegn ved de fleste utbrent og "møtt veggen" diagnoser, folk med diffuse muskel- og skjelettplager som klarer alle andre ting enn å være på jobb! Du ser da det? Det kan godt hende det er mange som "gjemmer seg i denne gruppen", som du sier, men det er da ikke flesteparten! Og de fortjener virkelig ikke å møte holdninger som den du viser.
Jeg tror nok at du svarer så godt du kan, og tror nok at du kanskje burde revidere virkelighetsoppfatningen din og menneskesynet ditt noe.

Safran: Du er enig i at mange kunne tatt seg sammen?? Jeg tror at jeg aldri, aldri noen gang har fått så mange prikker (aner ikke om det var fra deg, altså) som en gang jeg skrev at "folk bør jammen se å ta seg litt sammen" i en eller annen lignende tråd. Kontrollpanelet mitt var rødt i ukesvis etterpå.

Ellers har jeg vel ikke sagt at mesteparten som er muskelsyke slett ikke er det? (Eller sa jeg det? :trøtt: ) Jeg mente iallfall bare at det er i disse diagnosene det går an å gjemme seg og at flesteparten av "jukserne" nok befinner seg her. Jeg må legge meg nå, men jeg går tilbake til konklusjonen (min altså)om at det må lønne seg å gå på jobb. En sykelønnsordning der det slett ikke spiller noen rolle som man kommer på jobb eller ikke, funker ikke. Det ser vi tydelig. Det ideelle hadde vært å finne et system der det fantes en gulrot i forbindelse med å jobbe, men som ikke samtidig tar kverken på de som ikke klarer det.

Ang. menneskesynet mitt: Jeg er nok en kyniker av rang, men det betyr ikke at jeg ikke har medlidenhet med de jeg mener fortjener medlidenhet. Seriøst: Jeg har blakket meg på Haitii, og har dårlig samvittighet i en time etterpå hvis jeg sier nei til en Megafon-selger, selv om jeg nettopp har kjøpt bladet av en annen.
I slike debatter lurer jeg faktisk av og til om jeg er den eneste (vel, nesten da) som har begge beina solid plantet i realitetenes verden.