Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Hannah, her.

Vel, problemet er det at med en ordning der man får bonus for å ikke være borte fra arbeid, medfører enda en ordning, som man som kronisk syk ikke vil ha samme forutsetning til å være en del av/benytte seg av.
Som kronisk syk, har man gjerne mange ting i samfunnet som man holes utenfor, rett og slett fordi man er syk. Man er kanskje for sliten etter å ha vært på jobb, til å være med på sosiale sammenkomster. Man kan kanskje ikke velge drømmeyrket sitt, fordi man ikke er fysisk i stand til å gjøre den jobben. Selv måtte jeg avbryte en høyskoleutdanning, fordi jeg rett og slett ikke klarte å gjennomføre enda flere år på skole, med min sykdom. Dette på tross av all mulig tilrettelegging.
Med den ordningen du skisserer her, vil man kanskje bli sittende å se på at man går glipp av en bonus som kollegaer, som er friske, får bare fordi man selv er uheldig og er syk.

Bonus ordning er nok bedre enn kutt i sykelønnen, men den vil likevel kunne føles som en belastning for de som faktisk er syke, om enn kanskje på et annet plan enn det rent økonomiske.

Jeg ser at den ikke er ideell, men et helt hundre prosent rettferdig samfunn får man vel ikke uansett.


Sitat fra Kies bokanbefaling: Vi foreldre med funksjonshemmede barn skal liksom føle oss til bry når vi søker om hjelp. I virkeligheten gjør vi en kjempeinnsats. Hvis jeg sliter meg ut og ikke kan ha omsorgen for sønnen min lenger, vil det påføre samfunnet mye større utgifter, sier Westhrin.

Jeg har full respekt for foreldre og andre som tar seg av syke familiemedlemmer, og vet godt at det kan være et slit å få hjelp. (En elev som får påvist dyskleksi i 2.kl får hjelp i 6. f.eks... ) Er faktisk litt usikker på hva du ville med denne linken? Vise at det finnes fattige i Norge? Det tror jeg vi alle er klar over. I det hele tatt er det stor offentlig fattigdom i Norge, mens ganske mange av oss er rike privat. Derfor er det ekstra kjipt at så utrolig mange penger pøses ut til folk som kanskje ikke har så veldig behov for de, men likevel føler at de har "rett på" pengene?