Bør lærere tåle å bli spyttet på?

[gajamor]

Grunnen til at jeg er veldig avvisende til "det må være hjemmet"-argumentet, er alle de gangene jeg har opplevd å høre folk (lærere, folk på bussen osv osv) legge ut om lange slektslinjer som forklarer alt en person gjør. Klart ungdommene blir påvirket av hvordan de har det ellers i livet sitt, men det hjelper dem svært lite om alt de gjør blir forklart ut fra hva storebroren gjorde i sin tid. Hvis en ungdom har problemadferd så er det min jobb å legge best mulig til rette for ham/henne slik at h'n kan ha så gode læringsforhold som mulig.

Si at jeg har en elev som mistrives, er stille, nervøs osv. Hvis jeg da slår meg til ro med at hun er skilsmissebarn og at jeg har observert at faren er en hissigpropp, er det ikke sikkert jeg klarer å fange opp den skjulte jentemobbingen hun blir utsatt for.

Og det er det som foregår på skolen jeg kan gå direkte inn og endre på. Jeg kan ikke bedrive ekteskapsrådgivning. Men jeg kan legge til rette slik at eleven får et fristed på skolen, et sted som er trygt og sikkert, hvor han ikke trenger å forholde seg til sure foreldre.

Derfor er det aldri "hjemmet" som er min første tanke når noe skjer. Selvsagt kan det forklare veldig mye, men de forklaringene vil ikke alltid være til hjelp for å løse opp i situasjonen. Tvert i mot vet jeg at fordommer mot enkelte slekter og familier har gjort ting tyngre å rydde opp i.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Brenda, her.

Veldig enig i dette. Og det er jo her jeg må legge meg flat. Jeg måtte har hjelp til min sønn, fordi JEG ikke var flink nok til å sette nok grenser. Jeg var for snill rett og slett. Og når ungdommen har en diagnose, så er det ekstra vanskelig å sette grenser. Men det er ekstra viktig med grenser hos slike barn / ungdommer.

Ingen grunn til å legge seg flat for min del, iallfall, men det var bl.a slike ting jeg siktet til, ja.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det jeg husker fra egen skoletid, og ser i forhold til egne barn og deres skole, er at enkelte lærere (og dette er bare enkelte, ikke flertallet) bruker ufattelig mye energi på dette med språkbruk. I min tid var det en del banning, samt enkelte skjellsord, som et par lærere fant ut at dette var den store tingen de skulle jobbe med i forhold til klassen.

Og jeg ser parallellen i forhold til "vanlig" barneoppdragelse som vi som foreldre står for: Pick your battles.

Jeg vil derfor stille spørsmål ved hvor viktig dette egentlig er. Spytting er uakseptabelt, i likhet med andre fysiske fornærmelser. Men om elevene kaller læreren for hore, så er jo ikke det egentlig så veldig mye annerledes enn når 2-3-åringen kaller alt og alle for "dum" og "dumming".

For det første: Jeg vet ikke hvilke lærere du har hatt, men jeg kan love deg at hvis jeg skulle satt himmel og jord i bevegelse hver gang noen sa faen i klasserommet hadde jeg ikke fått tid til noe annet. Jeg har mange av de "tøffe" gutta på yrkesfag og sjargongen dem imellom er noe à la "sleng over boka da, din k*k..." Jeg reagerer knapt på slikt lengre, :miljøskadet?: men jeg må nødvendigvis reagere hvis de er høylydt grove mot hverandre, eller mot meg/andre lærere. Jeg "picker battles" hele dagen, det er jeg pukka nødt til hvis vi skal få noe som helst gjort, og for å være helt ærlig tror jeg de fleste lærere har skjønt at det er det eneste som fungerer.

For det andre: Mener du at man skal forvente det samme av en syttenåring som en 2-3 åring? En syttenåring bør være litt stødigere i sosial kompetanse og språkbruk enn et lite barn, så ja, jeg reagerer noe annerledes når et stort barn kaller meg hore enn når et lite barn kaller meg dumming. Hvis tenåringsforeldre flest har samme filosofi som deg, skjønner jeg at det er mye dårlig oppførsel blant dagens elever...

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Derfor er det aldri "hjemmet" som er min første tanke når noe skjer. Selvsagt kan det forklare veldig mye, men de forklaringene vil ikke alltid være til hjelp for å løse opp i situasjonen. Tvert i mot vet jeg at fordommer mot enkelte slekter og familier har gjort ting tyngre å rydde opp i.

Jeg har aldri sagt at jeg tenker "stakkar, du kommer sikkert fra et ødelagt hjem" hver gang jeg hører noen si faen i klasserommet. Jeg sa at min erfaring er at det ofte er noe galt med hjemmet de gangene jeg har hatt elever med utagerende og gjennomgående destruktiv og negativ atferd. Jeg regner for øvrig ikke faen og drit og dra som utagerene atferd.
: opplyser:

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg har aldri sagt at jeg tenker "stakkar, du kommer sikkert fra et ødelagt hjem" hver gang jeg hører noen si faen i klasserommet. Jeg sa at min erfaring er at det ofte er noe galt med hjemmet de gangene jeg har hatt elever med utagerende og gjennomgående destruktiv og negativ atferd. Jeg regner for øvrig ikke faen og drit og dra som utagerene atferd.
: opplyser:

Jeg er litt nysgjerrig på hvordan du kommer frem til den konklusjonen, jeg. Hvordan avgjør du hva som er årsaken? Eller om det ene henger sammen med det andre? Hender det at du tenker at dette ikke er ditt kompetanseområde til å vurdere?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Grunnen til at jeg er veldig avvisende til "det må være hjemmet"-argumentet, er alle de gangene jeg har opplevd å høre folk (lærere, folk på bussen osv osv) legge ut om lange slektslinjer som forklarer alt en person gjør. Klart ungdommene blir påvirket av hvordan de har det ellers i livet sitt, men det hjelper dem svært lite om alt de gjør blir forklart ut fra hva storebroren gjorde i sin tid. Hvis en ungdom har problemadferd så er det min jobb å legge best mulig til rette for ham/henne slik at h'n kan ha så gode læringsforhold som mulig.

Si at jeg har en elev som mistrives, er stille, nervøs osv. Hvis jeg da slår meg til ro med at hun er skilsmissebarn og at jeg har observert at faren er en hissigpropp, er det ikke sikkert jeg klarer å fange opp den skjulte jentemobbingen hun blir utsatt for.

Og det er det som foregår på skolen jeg kan gå direkte inn og endre på. Jeg kan ikke bedrive ekteskapsrådgivning. Men jeg kan legge til rette slik at eleven får et fristed på skolen, et sted som er trygt og sikkert, hvor han ikke trenger å forholde seg til sure foreldre.

Derfor er det aldri "hjemmet" som er min første tanke når noe skjer. Selvsagt kan det forklare veldig mye, men de forklaringene vil ikke alltid være til hjelp for å løse opp i situasjonen. Tvert i mot vet jeg at fordommer mot enkelte slekter og familier har gjort ting tyngre å rydde opp i.

Veldig godt sagt!

Jeg synes også det å henge noe på en knagg for fort og bastant virker velig dumt og lite konstruktivt. Jeg har barn med diagnose og blir ganske provosert når noen forsøker å frata mitt barn ansvar for egen atferd med å dra frem diagnosen i tide og utide. Eller, som vi har sett tendenser til, et søskens atferd fordi h*n har søsken med den og den diagnosen.

Jeg er veldig for å ansvarliggjøre barnet selv. Også de med diagnose og annerledes bakgrunn.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg er veldig for å ansvarliggjøre barnet selv. Også de med diagnose og annerledes bakgrunn.

Dette er jeg veldig enig i. Det er dessuten viktig å gripe tak i konkrete ting, som for eksempel språkbruk, og ta seg tid til å forklare hvorfor det ikke er akseptabelt.

Og du har helt rett i at lærere ikke nødvendigvis har kompetanse til å håndtere atferdsproblemer som skyldes forhold i hjemmet, eller forsåvidt vurdere hvorvidt det er bakenforliggende årsaker i det hele tatt. Noe kan avdekkes gjennom elevsamtaler, og elever kan ha en atferd som gjør at det ikke levnes noe tvil om at det er store problemer enten i hjemmet, eller hos barnet selv. Men da er det først og fremst vår oppgave som lærere å hjelpe barnet videre til fagfolk som har kompetanse på området. Jeg har sett en del eksempler på lærere som også tror de er psykologer og sosionomer, men egentlig ikke har noen kompetanse på dette. Da er det viktig å koble inn de rette instanser. Det er tross alt formidling av fag som er vår oppgave nummer en. I hvert fall på videregående nivå. Jeg ser at det kan forholde seg noe annerledes i grunnskolen, der oppdragelse og omsorg nok kanskje utgjør en større del av jobben.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Men da er det først og fremst vår oppgave som lærere å hjelpe barnet videre til fagfolk som har kompetanse på området. Jeg har sett en del eksempler på lærere som også tror de er psykologer og sosionomer, men egentlig ikke har noen kompetanse på dette. Da er det viktig å koble inn de rette instanser.

Nemlig.

En elev som har uakseptabel atferd kan f.eks. finne på å spore av enhver samtale om temaet med å presentere en historie om slemme foreldre eller lærere. Ren splitt og hersk, med andre ord, der de voksne blir så opptatt av å anklage og forsvare at det som var temaet i første omgang (uakseptabel atferd) ikke blir ordentlig tatt tak i. Da er det viktig å kanskje ha en mer spørrende enn konkluderende tilnærming til den som er utpekt som den store, stygge ulven. Slik at man kan dra lasset sammen som skole og hjem.

Og, for å være ærlig: Det å alltid ta til tårene og skylde på andre når man blir konfrontert med egen atferd er en særdeles lite sjarmerende måte å oppføre seg på, så i de tilfellene der det har blitt et mønster gagner det i aller høyeste grad barnet selv at man setter en stopper for det.

Konklusjonene om hjemmet synes jeg man bør overlate til barnevernet.