Bør lærere tåle å bli spyttet på?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

The blamre-game fører ingen steder, nei.

Når jeg hører om lærere som bedriver slikt, blir jeg rasende. Det er uprofesjonelt. Når jeg hører om foreldre som bedriver det, blir jeg trist på barnas vegne. Det er så utrolig vanskelig å gjøre situasjoner bedre uten å ha et godt samarbeid med hjemmet.

Lite gjør meg mer glad som lærer enn imøtekommende, sammarbeidsvillige foreldre. Og det er heldigvis normalen også.

Nemlig. Det er utrolig mye bra som kan komme ut av et godt skole-hjem-samarbeid. Det har jeg selv vært heldig å erfare og jeg har familie som jobber på skolesiden av det. En av dem jobber med bl.a. å veilede lærere og løsne opp i floken når f.eks. samarbeidet har gått helt i vranglås. Og i den sammenheng så er det ikke sjelden at "the blame game" har fått en altfor stor rolle, slik at det er lite konstruktivt igjen.

*har engasjert skolefamilie som diskuterer temaet ofte privat* (Uten å bryte taushetsplikt, selvsagt.)

[rine]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg skulle ønske vi kunne diskutere på et litt annet nivå enn dette. Virkelig.

Og ja. Jeg synes det er ganske ironisk at du ikke klarer å oppføre deg som folk i en diskusjon om elevers bruk av kallenavn etc. på andre mennesker og om man bør tåle det. Kanskje spesielt når man ser på hvordan du trapper opp når jeg sier ifra om at jeg synes det er en kjip måte å diskutere på og spør deg hvorfor du synes det er greit å være sånn. Du forventer med andre ord at jeg, som din motdebattant skal tåle ganske mye av det du selv mener er en uting. Det henger ikke på greip.

Og for å oppklare: Jeg snakker ikke om "dere lærere", selv om jeg synes det ser ut som om du prøver å mobilisere ved å påstå at jeg tror jeg vet bedre enn alle lærerne i tråden osv. Jeg mener noe om dine utsagn og etterhvert også noe om din oppførsel.

Jeg synes det er synd om vi ikke kan klare å holde en diskusjon med spesielt dette temaet på et sivilisert nivå.

Jeg har vært saklig hele veien, (bortsett fra siste del av siste innlegg) og har ikke ment eller sagt noe som ikke mange andre lærere i tråden også har sagt. Du velger å være spesielt kritisk til mine utsagn, for ja, jeg tolker setninger som "har du tenkt på at dette kanskje kan være utenfor ditt kompetanseormåde å vurdere" som spydig. Ergo starter du med å være ufin og særdeles kritisk på et område jeg med respekt å melde vet mye mer om enn deg. Det er iallfall bra at du oppfatter ironien (det tar jeg som et tegn på at det fremdeles er håp) i at jeg for første gang på FP gir noen et stygt kallenavn, i en diskusjon om utagerende oppførsel. Møkkakjering var et passende virkemiddel i denne diskusjonen, men jeg vil ikke gå så langt som til å si at det bare var ment som det. Jeg har sansen for å si ting rett ut, å forkle spydigheter og fornærmelser slik du gjør i noen av dine innlegg her, er ikke det spor bedre.

[kie]

rine: Dette blir ganske uinteressant. Jeg har signalisert hva jeg mener om hvordan du (ikke alle andre som tilfeldigvis også er lærere, men du) snakker til meg og du har signalisert hvilket nivå du vil diskutere på.

Nå foreslår jeg at vi lar det være med det så debatten kan fortsette uten at vi står midt i den og krangler om hvem som begynte, vikarierende motiver og hva har du. Vi har nok ganske forskjellige ting vi ønsker å få ut av en diskusjon om temaet i utgangspunktet.

[Teflona]

Noen barn/ungdommer oppfører seg "dårlig" selv om de har en velfungerende familie, noen barn oppfører seg godt selv om de kommer fra en familie som er dysfunksjonell. Ikke alle problemer eller utilbørlig atferd har tilknytning til familien, det kan også være vennegjengen som spiller inn. Atferden kan også være et symptom på at barnet har andre vansker, det kan være alt fra adhd, borderline personlighet, sosiopat (jada, vi har hatt sånne diagnoser), tourettes syndrom, rusproblematikk osv.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Noen barn/ungdommer oppfører seg "dårlig" selv om de har en velfungerende familie, noen barn oppfører seg godt selv om de kommer fra en familie som er dysfunksjonell. Ikke alle problemer eller utilbørlig atferd har tilknytning til familien, det kan også være vennegjengen som spiller inn. Atferden kan også være et symptom på at barnet har andre vansker, det kan være alt fra adhd, borderline personlighet, sosiopat (jada, vi har hatt sånne diagnoser), tourettes syndrom, rusproblematikk osv.

Nemlig. Det kan være mange årsaker til at noen oppfører seg uakseptabelt. Og det kan og bør være en grundig prosess frem mot konklusjon, slik at man får riktig konklusjon å jobbe videre med. Noen barn har kanskje flere negative momenter inne i bildet også, så det å henge alt på en knagg kan føre til at andre ting ikke blir tatt tak i.

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Noen barn/ungdommer oppfører seg "dårlig" selv om de har en velfungerende familie, noen barn oppfører seg godt selv om de kommer fra en familie som er dysfunksjonell. Ikke alle problemer eller utilbørlig atferd har tilknytning til familien, det kan også være vennegjengen som spiller inn. Atferden kan også være et symptom på at barnet har andre vansker, det kan være alt fra adhd, borderline personlighet, sosiopat (jada, vi har hatt sånne diagnoser), tourettes syndrom, rusproblematikk osv.

Det er meget skjeldent at disse diagnosene blir benyttet om mennesker i barne og ungdomsalder. De diagnosene som benyttes her heter forstyrrelser og man sier at man ser trekk av sånn eller slik. Sosiopat er forresten en diagnose som ikke er i bruk overhodet, diagnosen heter dyssosial personlighetsforstyrrelse og brukes så og si aldri om ungdom.

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Det er meget skjeldent at disse diagnosene blir benyttet om mennesker i barne og ungdomsalder. De diagnosene som benyttes her heter forstyrrelser og man sier at man ser trekk av sånn eller slik. Sosiopat er forresten en diagnose som ikke er i bruk overhodet, diagnosen heter dyssosial personlighetsforstyrrelse og brukes så og si aldri om ungdom.

Det stemmer sikkert det med sosiopat, men det er nå engang det begrepet som har vært brukt fra hjelpeapparatet, svært sjelden riktignok.
Borderline-tilstander hos barn har jeg hatt om i spes.ped-studiet, iallfall.

[kie]

En av grunnene til at man er forsiktig med personlighetsforstyrrelse-diagnose på ungdom er at man ikke vet om problemene vil vedvare og fordi ungdom kan ha atferd som ligner uten at det er det. Eller, som en foreleser i psykiatri sa en gang: Tenåringer kan oppføre seg ganske "personlighetsforstyrret". Det er når den atferden man ser hos f.eks. noen tenåringsjenter fortsetter opp i voksen alder at man tenker diagnose.

Og det stemmer nok litt. De pasientene jeg har møtt som har spesielt en type personlighetsforstyrrelse, oppfører seg ofte litt som umodne tenåringer med intrigemakeri, splitting osv.

På den annen side så tror jeg ikke det er umulig at enkelte allerede i ungdommen har så store avvik at man tenker muligheten for at det ligger en diagnose i bunnen. Altså at mistanken har vært der siden pasienten var i tenårene.

[Magica]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Brenda, det er jeg enig med deg i.

I vgs føres anmerkninger på et egnet nettsted for slikt (i vårt tilfelle Oppad Web), og jeg skulle ønske at foreldre til elever under 18 hadde tilgang til dette nettstedet - da ville de til enhver tid hatt oversikt over barnets anmerkninger, fravær og karakterer. Slik det er i dag, er det opp til eleven å gi foreldrene passordet.

Skolen min bruker Skolearena hvor foreldre har egen pålogging, til eleven blir 18 år (jeg jobber på VGS). Det er helt genialt. De har full kontroll på både fravær, anmerkninger og karakterer (vurderinger).

Nå er det også dessverre slik at det ikke er alle foreldre som benytter seg av dette, og av og til de foreldrene som kanskje burde bry seg mest. Men for alle andre er det genialt.

Vi er veldig flinke til å gi tilbakemelding med mailer etc til foreldre som etterspør, og det bør man gjøre så lenge eleven er under 18. Mas videre... man kan også be om samtale.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Nå foreslår jeg at vi lar det være med det så debatten kan fortsette uten at vi står midt i den og krangler om hvem som begynte, vikarierende motiver og hva har du. Vi har nok ganske forskjellige ting vi ønsker å få ut av en diskusjon om temaet i utgangspunktet.

Jeg tror ikke vi har forskjellig syn på hva vi ønsker å få ut av diskusjonen, men jeg skjønner at det er beleilig for deg å unngå en diskusjon om hvem som startet med vikarierende motiver og hvem som begynte med å være spydig.
:forslag godtatt:

[kie]

Nei, rine. Jeg synes bare det blir feil å forpeste en ellers nyttig diskusjon med "hun begynte", "Nehei! Det gjorde jeg ikke"-krangling fra oss. Jeg reagerte på oppførselen din og at du kaller meg møkkakjerring i en tråd der du selv fremhever viktigheten av folkeskikk og hvor uakseptabelt det er å bruke kallenavn, og du svarer med at du gjorde det fordi du mener jeg "begynte". Og da tenker jeg at det er lite mer å hente. Ihvertfall for andre deltakere av tråden.

Flott at du godtar forslaget, forresten.

[rine]

Jeg godtar selvfølgelig forslag fra folk som er mer kompetente og innsiktsfulle enn det jeg selv er. Noe annet skulle tatt seg ut.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

En av grunnene til at man er forsiktig med personlighetsforstyrrelse-diagnose på ungdom er at man ikke vet om problemene vil vedvare og fordi ungdom kan ha atferd som ligner uten at det er det. Eller, som en foreleser i psykiatri sa en gang: Tenåringer kan oppføre seg ganske "personlighetsforstyrret". Det er når den atferden man ser hos f.eks. noen tenåringsjenter fortsetter opp i voksen alder at man tenker diagnose.

Og det stemmer nok litt. De pasientene jeg har møtt som har spesielt en type personlighetsforstyrrelse, oppfører seg ofte litt som umodne tenåringer med intrigemakeri, splitting osv.

På den annen side så tror jeg ikke det er umulig at enkelte allerede i ungdommen har så store avvik at man tenker muligheten for at det ligger en diagnose i bunnen. Altså at mistanken har vært der siden pasienten var i tenårene.

Det er nettopp derfor man bruker terminologien adferdsforstyrrelser, fordi man ikke er sikker på at det vil manifestere seg hos den unge voksne. Imidlertid er det bred enighet om at man kan se enkelte trekk som kan tyde på at det vil bli manifestert en personlighetsforstyrrelse allerede i meget ung alder. Den restriktive holdningen til å bruke de alvorlige diagnosen er heldigvis vedvarende og tenderer mot at man venter til langt etter fyllte atten år før de settes.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Det er nettopp derfor man bruker terminologien adferdsforstyrrelser, fordi man ikke er sikker på at det vil manifestere seg hos den unge voksne. Imidlertid er det bred enighet om at man kan se enkelte trekk som kan tyde på at det vil bli manifestert en personlighetsforstyrrelse allerede i meget ung alder. Den restriktive holdningen til å bruke de alvorlige diagnosen er heldigvis vedvarende og tenderer mot at man venter til langt etter fyllte atten år før de settes.

Jepp. Det er det jeg har lært også.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Når det gjelder elever som sliter så er jeg ikke i tvil om at rine eller andre har sett at hjemmeproblemer og utagerende atferd ofte sammenfaller. Men når man konkluderer med at det ene er årsaken til det andre, så risikerer man å ikke få med seg andre relevante faktorer. Rus, mobbing, psykiske problemer, på vei inn i vennegjeng med dårlig innflytelse osv. Dersom man går inn i situasjoner med elever som oppfører seg ille med en for sterk forforståelse av årsak og virkning, så reduseres sjansen for å se andre viktige momenter ytterligere.

Dette syns jeg er et viktig poeng. For selv om det mange ganger kan være slik at vanskelige forhold hjemme sammenfaller med utagerende atferd, så er det svært uheldig hvis man alltid setter likhetstegn mellom disse to. I såfall står man i stor fare for å feilbedømme mange barn som kommer fra vanskelige forhold, og man står i stor fare for å feilbedømme mange familier som har barn med atferdsproblemer. Begge deler er etter mitt skjønn like problematisk.

Like fullt har min opplevelse med skolen vært at det noen ganger blir satt slike likhetstegn, man "forklarer" barnets atferd med "det er sikkert noe galt hjemme", og når man vel har funnet forklaringen så er viljen til å gjøre noe i forhold til barnet minimal. (Barnet er jo "lost cause" uansett, ikke sant?)

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Like fullt har min opplevelse med skolen vært at det noen ganger blir satt slike likhetstegn, man "forklarer" barnets atferd med "det er sikkert noe galt hjemme", og når man vel har funnet forklaringen så er viljen til å gjøre noe i forhold til barnet minimal. (Barnet er jo "lost cause" uansett, ikke sant?)

Jeg tror denne holdningen bunner i for dårlig kompetanse i skoleverket om denne delen av faget. Det er veldig liten fordypning i fagfeltet i allmennlærerutdanningen samt en tildels lite oppdatert fordypning på spesped dersom det er slik det har blitt skissert i tråden at man opererer med utdaterte betegnelser. Desverre er det liten grad av faglig oppdatering når det kommer til fagfeltet i skolen, da tendensen er økende i norske klasserom burde allmennlærerne styrkes i sin kompetanse. Det tror jeg kan bidra til at man kan bedre analysere bildet fra skolens side slik at man slipper den grunnholdningen som eksisterer pr i dag.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Jeg tror denne holdningen bunner i for dårlig kompetanse i skoleverket om denne delen av faget. Det er veldig liten fordypning i fagfeltet i allmennlærerutdanningen samt en tildels lite oppdatert fordypning på spesped dersom det er slik det har blitt skissert i tråden at man opererer med utdaterte betegnelser. Desverre er det liten grad av faglig oppdatering når det kommer til fagfeltet i skolen, da tendensen er økende i norske klasserom burde allmennlærerne styrkes i sin kompetanse. Det tror jeg kan bidra til at man kan bedre analysere bildet fra skolens side slik at man slipper den grunnholdningen som eksisterer pr i dag.

Enig. Det burde vært mye mer fokus på dette i lærerutdanning, og som etterutdanning.

Jeg tror også generelt at foreldre-samarbeid burde stått mer i fokus i lærerutdanningen. Hvordan man snakker med foreldrene, hvordan man tåler kritikk og spørsmål, hvordan man tar opp problemer med foreldrene, osv. Jeg tror at mye av generaliseringen både fra skolen mot foreldrene, og andre vei, skyldes dårlig kommunikasjon.

Siden skolen og lærerne er den profesjonelle parten i forholdet mellom skole og hjem er det de som burde være profesjonelle også i kommunikasjonen.

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Jeg tror denne holdningen bunner i for dårlig kompetanse i skoleverket om denne delen av faget. Det er veldig liten fordypning i fagfeltet i allmennlærerutdanningen samt en tildels lite oppdatert fordypning på spesped dersom det er slik det har blitt skissert i tråden at man opererer med utdaterte betegnelser. Desverre er det liten grad av faglig oppdatering når det kommer til fagfeltet i skolen, da tendensen er økende i norske klasserom burde allmennlærerne styrkes i sin kompetanse. Det tror jeg kan bidra til at man kan bedre analysere bildet fra skolens side slik at man slipper den grunnholdningen som eksisterer pr i dag.

Hvis du om "utdaterte betegnelser" sikter til det jeg skrev, så er det ikke skoleverket som har brukt disse, men BUPA og deres fagfolk (psykologer og psykiatere). Hos oss har vi lav terskel for å koble inn det vi mener er de rette instansene. At det er lang ventetid hos PPT, som elevene helst må innom først, ser jeg som det største problemet. Og for meg er det ikke det viktigste hva slags diagnose eleven får, om hun får noen, men at eleven får hjelp.
Den grunnholdningen du refererer til, vet jeg ikke hva er, men det høres ut som du mener den ikke er god nok? Ellers er jeg enig i at kompetanseheving også innenfor dette feltet, er viktig. Vi ser f.eks en økning i ME-diagnoser, en diagnose det er komplisert å tilrettelegge for i skolehverdagen.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Enig. Det burde vært mye mer fokus på dette i lærerutdanning, og som etterutdanning.

Jeg tror også generelt at foreldre-samarbeid burde stått mer i fokus i lærerutdanningen. Hvordan man snakker med foreldrene, hvordan man tåler kritikk og spørsmål, hvordan man tar opp problemer med foreldrene, osv. Jeg tror at mye av generaliseringen både fra skolen mot foreldrene, og andre vei, skyldes dårlig kommunikasjon.

Siden skolen og lærerne er den profesjonelle parten i forholdet mellom skole og hjem er det de som burde være profesjonelle også i kommunikasjonen.

Jeg håper at det blir en massiv omlegging av lærerutdanningen slik at lærerne får den kompetansen de behøver. I dag skjønner jeg at lærere kan føle seg maktesløse fordi de ikke har kunskap nok til å håndtere denne type problematikk på en adekvat måte.

Kommunikasjon er essensielt og desverre henger det nok litt igjen fra gammelt av om at lærere en en yrkesgruppe man skal ha lite innsigelser mot. Dette igjen tror jeg skaper hetsen vi enkelte ganger kan se at lærere blir utsatt for. Likefullt er det også en holdningsendring fra lærernes side som må til, yrkesgruppen har lenge vært totalt skjermet for innsyn og korrigering, kanskje mer enn andre yrkesgrupper noe som igjen har ført til en ukultur enkelte steder.

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Den grunnholdningen du refererer til, vet jeg ikke hva er, men det høres ut som du mener den ikke er god nok?

Gunnholdningen fra skoleverkets som sier at det er hjemmet som ligger i bunn av nesten ethvert adferdsrelatert problem hos barn og unge.