Hvor i Norge tror du det er best å vokse opp - og hvorfor?

[Mani]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg tror forresten at familien vår blir sett på som ganske eksotiske her i bygda, og alle vet at vi har planer om å flytte herfra om 3-5 år. Vi er "tøffe" som ikke reiser charter (men mekker sammen en Spaniatur selv), vi har steke meninger om homofili som går på tvers med det de fleste i bygda mener, jeg shopper klær fra nettet, vi reiser ofte til byn, vi drar ofte på fjellet og vi har som motto at "borte best, men hjemme bra".
Jeg tror mange spekulerer i om vi har mye penger, siden vi skal til USA i sommer.

Hvor er det egentlig dere bor Jeg bor da vitterligen på bygda selv men kjenner meg så utrolig dårlig igjen av beskrivelsen av bygdenorge som bakstreversk og homofob.

Kjenner at jeg er glad for for den bygda jeg har da, selv om andre steder sikkert kan være like fine. Det må vel ikke være sånn at det ene nødvendigvis er bedre enn det andre. By eller land, smak og behag, begge med sine fordeler, ulemper og forskjeller.

Og ja, her lever folk åpenlyst homofile, tar kjønnskifteoperasjoner, handler på ebay og reiser til gud vet hvor. Men klart, det finnes også da også mennesker her som jeg føler jeg har fint lite til felles med, men da velger jeg meg bare bort fra dem da og tenker ikke større over det.

Når det er sagt kjenner jeg virkelig ikke behovet for å rosemale stedet heller, jeg kunne godt ønsket meg mer av slikt og et anderledes sånn. Men det ville jeg vel sikkert godt kunne følt på i tjukkeste Oslo også da, det ville bare vært andre ting.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Mani, her.

Hvor er det egentlig dere bor .............................
Og ja, her lever folk åpenlyst homofile, tar kjønnskifteoperasjoner, handler på ebay og reiser til gud vet hvor.

Vel, i bygda mi er det få kjønnskifteopererte. Ingen, når jeg tenker meg om.

Men det er et OK sted likevel.

[rine]

Jeg får inntrykk at veldig mange av de som har flyttet fra bygd til by gjorde det fordi de "ikke passet inn" og ikke var "A4". De var eventyrlystne og frihetssøkende mennesker som ikke kunne "puste fritt" innenfor de klamme rammene til Bygda. Det høres veldig klisjèaktig ut, synes jeg, men det er selvfølgelig mulig folk kjenner det sånn.

Er det virkelig bare jeg som flyttet fra bygda for å ta utdanning, men som ikke har flyttet tilbake fordi jeg rett og slett liker å bo nærmere der "ting skjer" og fordi jeg/vi har flere venner her? Jeg har virkelig ikke mye vondt å si om bygda der jeg vokste opp, bortsett fra mangelen på fritidstilbud. (Det er mye bedre nå.) At folk kjenner meg igjen på butikken, og lurer på hva jeg driver med i byen, ser jeg på som vennlig interesse, ikke utidig nysgjerrighet. Jeg kan være med på at fordommene mot f.eks homofili og innvandrere er større på bygda, men er det egentlig noen forskjell på hvem man er fordomsfull mot? Jeg mener, mange hevder jo at de liker byen fordi folk er mer tolerante der, men slik jeg leser noen av innleggene her, er man tolerant ovefor absolutt alt, bortsett fra bygdefolk. Er det så mye bedre?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Er det virkelig bare jeg som flyttet fra bygda for å ta utdanning, men som ikke har flyttet tilbake fordi jeg rett og slett liker å bo nærmere der "ting skjer" og fordi jeg/vi har flere venner her?

Nei, jeg synes da mange har brukt argumentene om å ønske å bo sentralt og ha flere valgmuligheter for "ting som skjer", særlig tidlig i tråden. At den etter hvert har blitt en "by vs. bygd"-diskusjon har vel ført til at flere i større grad har kommet med negative erfaringer og/eller fordommer om henholdsvis bygd og by - det skjer jo hver gang.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Er det så mye bedre?

For homoene, så.

Neida. Jeg ser hva du sier, og jeg tror absolutt ikke man er bakstreversk bare fordi man bor i en bygd. Men jeg føler at det er lettere å velge sin omgangskrets i byen. På mitt oppvekststed var det - på godt og vondt - nærmest umulig å velge bort noen, til det var det for få. Det tror jeg er sunt for barn i den forstand at man påtvinges en aksept for noen grad av ulikhet; som fireåring kjente jeg f.eks veldig mange flere mennesker over sytti enn jeg tror min datter vil gjøre som fireåring. Fordi man kjente alle.

Samtidig strakk denne toleransen for ulikhet seg bare til et visst punkt. De som gikk utenfor det, var helt utenfor. Det fantes ikke noe alternativt miljø for dem.

Jeg er slett ikke sikker på at gjennomsnittsmennesket er så mye mer tolerant her enn der, men det er utrolig behagelig å kunne velge bort dem man synes er tåper & tullinger.

(Her snakker jeg dog om en ganske ekstremt liten bygd. Det finnes selvsagt bygdesamfunn hvor dette er enklere. Vi var tre stykker i barneskoleklassen).

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg får inntrykk at veldig mange av de som har flyttet fra bygd til by gjorde det fordi de "ikke passet inn" og ikke var "A4". De var eventyrlystne og frihetssøkende mennesker som ikke kunne "puste fritt" innenfor de klamme rammene til Bygda. Det høres veldig klisjèaktig ut, synes jeg, men det er selvfølgelig mulig folk kjenner det sånn.

Er det virkelig bare jeg som flyttet fra bygda for å ta utdanning, men som ikke har flyttet tilbake fordi jeg rett og slett liker å bo nærmere der "ting skjer" og fordi jeg/vi har flere venner her?

Fihet til å utforske, velge og "puste fritt" henger i min verden nøye sammen med muligheten til å studere og variasjon innen fritidstilbud. Det er ikke sånn at jeg har sittet i en kjellerleilighet og malt dystre bilder i et forsøk på å finne "mæ sjæl", ei heller farget håret blått og utfordret autoriteter. For at jeg skal kunne være meg og trives, må jeg ha større forhold rundt meg enn det bygdene er i stand til å gi.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg får inntrykk at veldig mange av de som har flyttet fra bygd til by gjorde det fordi de "ikke passet inn" og ikke var "A4". De var eventyrlystne og frihetssøkende mennesker som ikke kunne "puste fritt" innenfor de klamme rammene til Bygda. Det høres veldig klisjèaktig ut, synes jeg, men det er selvfølgelig mulig folk kjenner det sånn.

Er det virkelig bare jeg som flyttet fra bygda for å ta utdanning, men som ikke har flyttet tilbake fordi jeg rett og slett liker å bo nærmere der "ting skjer" og fordi jeg/vi har flere venner her?

Ja takk. Begge deler.

Jeg er nok egentlig ganske A4, men jeg følte meg ikke sånn "hjemme". Jeg har nemlig prioritert utdannelse og jobb i begynnelsen av 20-årene. Når jeg fortalte at barn og mann ikke var viktig enda, så var jeg "avstumpet".

Men jeg blir boende i byen også fordi det er her de kule jobbene er, det er masse kulturtilbud for både liten og står og ikke minst et variert utvalg i venner. Ja, i tillegg til at hele slekta har flyttet til byen slik at det er her jeg har familie og potensielle barnevakter også.