Året etter fødselspermisjonen

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Joda, men jeg velger å tenke positivt i stedet for å sette meg ned å la de ta overhånd.

Jeg jobber 100% stilling som innebærer mye reising, uforutsigbare dager, arbeid i rykk og napp, lange dager og kvelder. Jeg har en mann som også jobbe 100%. Jeg har en handicappet datter med spesielle behov som krever mye oppfølging. Vi bygger hus og jeg har akkurat tatt et 1/3 studium ved siden av full jobb. Jeg prøver å få trent en gang i uka, det må jeg pga ryggproblemer og jeg setter av tid til vennene mine.

Enten kan jeg la dette ta knekken på meg å gi opp før jeg har prøvd.

Alternativt kan jeg se positivt på det hele og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg fokuserer på at jeg stortrives i jobben min og får utvikle meg masse og får gode tilbakemeldinger. Jeg tenker at jeg kan få gjort unna jobb som hoper seg opp etter barnets leggetid hvis det trengs. Jeg har en mann som var villig til å frasi seg en forfremmelse for å ha en mer forutsigbar 8-16 jobb. Jeg har en datter som får allverdens oppfølging i barnehagen og stortrives der. Jeg innser at faren hennes kan ta seg av henne like godt som meg. Ingen av oss tar døden om vi spiser pizza og pølser i ny og ne. Jeg lærte den harde veien at jeg kan gjennomføre et studium, men innså at det ble for mye så jeg gjør det ikke igjen med det første. Jeg handler inn mat i en stille og rolig butikk kl 21 etter trening. Og gleder meg over de stundene jeg har sammen med vennene mine. Og så innser vi våre begrensninger og overlater husbyggingen til en entrepenør.

I natt vet jeg at det blir lite søvn pga survete unge. Jeg må opp kl 05 for å rekke et fly til et sted jeg ikke engang har det minste lyst til å reise til. Men vet du hva? Snart er det helg og da skal vi kose oss masse.

Livet er fyllt av hverdager, og hverdager er det jeg gjør det beste utav. Jeg innser at jeg ikke kan få i pose og sekk og lever vel med det.

Livet kommer i klumper, det vet jeg så altfor godt. Men måten jeg kommer meg videre på er pågangsmot og en god dose optimisme.

Legge seg ned å sykmelde seg vil aldri være noen løsning for meg iallefall.

Ja, du er velsignet med godt humør, sterk psyke og rimelig god helse. Du takler muligens lite søvn bedre enn enkelte andre, også kjedelige, slitsomme og ensformige hverdager. Du får kanskje krefter av en lystbetont jobb og takler reising og hente-bringekabalen helt fint. Du har en mann som sikkert tar vel så mye ansvar. Dere overlater husbygging til entreprenør kontra å pusse opp et gammelt hus på egenhånd. Kanskje du har en dose mer energi enn enkelte andre, og er god til å slappe av når du kan. Du har f.eks også et barn kontra to, tre eller seks.
Det er faktisk mange som ikke har disse faktorene til stede, og det er mange som hadde blitt veldig sliten av din situasjon. Kanskje så slitne at de hadde trengt en sykemelding for å samle krefter og for å bygge opp psyken litt. Noen får fysiske plager og sykdommer som følge av overarbeidelse og slitasje.
Jeg synes ikke ditt eksempel utelukker at noen føler tidsklemma og sin familiesituasjon som uoverkommelig. De kommer kanskje til et punkt der de må gjøre om prioriteringer, jobb, bosituasjon eller privat samliv. Noen har lettere for å gjøre om på situasjonen, andre har vanskeligere for å gå ned i stillingsprosent, bytte bolig, bytte jobb, fordel ansvar annerledes. Det finnes så mange forskjellige situasjoner, det er arrogant å avfeie dette med at tidsklemma er konstruert og at man ikke kan se at noen har behov for sykemelding selv om man selv ikke hadde trengt det.

[Eia]

Min kjære venninne med 3 barn som hver for seg er utrolig krevende (jeg nevner hjerneskade med opptil mange daglige epilepsianfall, hjerteoperert, ADHD etc etc.), sa en gang trøstende til meg at "alt er relativt. Alle kan føle sine problemer som store i forhold til livserfaring".

Dette etter at jeg plutselig kom på at jeg hadde snakket om mine problemer med henne ganske lenge, og begynte å unnskylde meg for det fordi de egentlig er bagateller i forhold til det hun strir med.

Det er viktig å huske på, tenker jeg etter å ha lest litt i denne tråden.

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Ja, du er velsignet med godt humør, sterk psyke og rimelig god helse. Du takler muligens lite søvn bedre enn enkelte andre, også kjedelige, slitsomme og ensformige hverdager. Du får kanskje krefter av en lystbetont jobb og takler reising og hente-bringekabalen helt fint. Du har en mann som sikkert tar vel så mye ansvar. Dere overlater husbygging til entreprenør kontra å pusse opp et gammelt hus på egenhånd. Kanskje du har en dose mer energi enn enkelte andre, og er god til å slappe av når du kan. Du har f.eks også et barn kontra to, tre eller seks.
Det er faktisk mange som ikke har disse faktorene til stede, og det er mange som hadde blitt veldig sliten av din situasjon. Kanskje så slitne at de hadde trengt en sykemelding for å samle krefter og for å bygge opp psyken litt. Noen får fysiske plager og sykdommer som følge av overarbeidelse og slitasje.
Jeg synes ikke ditt eksempel utelukker at noen føler tidsklemma og sin familiesituasjon som uoverkommelig. De kommer kanskje til et punkt der de må gjøre om prioriteringer, jobb, bosituasjon eller privat samliv. Noen har lettere for å gjøre om på situasjonen, andre har vanskeligere for å gå ned i stillingsprosent, bytte bolig, bytte jobb, fordel ansvar annerledes. Det finnes så mange forskjellige situasjoner, det er arrogant å avfeie dette med at tidsklemma er konstruert og at man ikke kan se at noen har behov for sykemelding selv om man selv ikke hadde trengt det.

Alt er jo et resultat av bevisste valg hele veien. Grunnen til at vi kun har et barn er at hun så langt har krevd mer av oss enn x antall normale friske barn. Jeg har valgt å hoppe av en karrierekarusell jeg var med på før jeg fikk barn. Helt bevisst, ikke tilfeldig eller pga samarbeidsvillig arbeidsgiver. Vi har hatt gammelt hus i 10 år som vi har pusset opp selv, nå blir det for tungvint og for mye arbeid for oss og for det handicap vår datter har og vi ser oss nødt til å bygge nytt. Jeg har bevisst valgt en barnehage som ligger relativt langt unna og kjører heller lenger for å være trygg på at datteren min får det beste tilbudet. Nå kjenner jeg at det gjør meg sliten og huset vi bygger er betydelig nærmere barnehagen og fremtidige skoler. Jeg jobbet beinhardt i 10 år før jeg fikk barn for i dag å kunne sitte med en god dose frihet i jobben min.

Det er jo ikke tilfeldig at ting ble som det ble, men legger opp løypa selv etterhvert som man går fremover. Man gjør det beste ut av situasjonen.

Jeg synes bare ikke holdninger som "det går ikke" og "det kan jeg ikke gjøre noe med" har særlig hold hvis man ikke ser seg villig til å gjøre de forandringer som må gjøres.

Kall meg så arrogant du vil, men med en dose optimisme og en real realitycheck kan utrolig mye gjøres.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Alt er jo et resultat av bevisste valg hele veien. Grunnen til at vi kun har et barn er at hun så langt har krevd mer av oss enn x antall normale friske barn. Jeg har valgt å hoppe av en karrierekarusell jeg var med på før jeg fikk barn. Helt bevisst, ikke tilfeldig eller pga samarbeidsvillig arbeidsgiver. Vi har hatt gammelt hus i 10 år som vi har pusset opp selv, nå blir det for tungvint og for mye arbeid for oss og for det handicap vår datter har og vi ser oss nødt til å bygge nytt. Jeg har bevisst valgt en barnehage som ligger relativt langt unna og kjører heller lenger for å være trygg på at datteren min får det beste tilbudet. Nå kjenner jeg at det gjør meg sliten og huset vi bygger er betydelig nærmere barnehagen og fremtidige skoler. Jeg jobbet beinhardt i 10 år før jeg fikk barn for i dag å kunne sitte med en god dose frihet i jobben min.

Det er jo ikke tilfeldig at ting ble som det ble, men legger opp løypa selv etterhvert som man går fremover. Man gjør det beste ut av situasjonen.

Jeg synes bare ikke holdninger som "det går ikke" og "det kan jeg ikke gjøre noe med" har særlig hold hvis man ikke ser seg villig til å gjøre de forandringer som må gjøres.

Kall meg så arrogant du vil, men med en dose optimisme og en real realitycheck kan utrolig mye gjøres.

Det er vel arrogant hvis du går utifra at alle med såkalt tidsklemme og/eller de som trenger sykemelding ikke har optimisme eller bare har "dette klarer jeg ikke-holdning". Det er mange som kan bli utbrente, overslitne, syke eller hyperstresset uten å trenge en realitycheck. De kan ha foretatt bevisste valg selv om de går på en smell eller de har ikke hatt mulighet for slike valg som gjør livet lettere.
Jeg er enig i prinsippet at stå på-humør, optimisme og "alt er mulig-holdning" kan gjøre veldig mye, men at dette mangler hos mange som sliter er jeg ikke enig i. Som nevnt over, og som også Mim var inne på, så er det et utall situasjoner som kan gjøre at man har tidsklemme med få muligheter for endring eller at man får behov for sykemelding en periode.

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Det er vel arrogant hvis du går utifra at alle med såkalt tidsklemme og/eller de som trenger sykemelding ikke har optimisme eller bare har "dette klarer jeg ikke-holdning". Det er mange som kan bli utbrente, overslitne, syke eller hyperstresset uten å trenge en realitycheck. De kan ha foretatt bevisste valg selv om de går på en smell eller de har ikke hatt mulighet for slike valg som gjør livet lettere.
Jeg er enig i prinsippet at stå på-humør, optimisme og "alt er mulig-holdning" kan gjøre veldig mye, men at dette mangler hos mange som sliter er jeg ikke enig i. Som nevnt over, og som også Mim var inne på, så er det et utall situasjoner som kan gjøre at man har tidsklemme med få muligheter for endring eller at man får behov for sykemelding en periode.

Joda det er klart det finnes alltid unntak. Men da kommer vi inn på helt andre diagnoser enn den oppkonstruerte såkalte tidsklemma. Men det må ikke bli en hvilepute for de som faktisk har muligheten til å komme seg ut av situasjonen. Den enkleste utvei er ikke alltid den beste.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Joda det er klart det finnes alltid unntak. Men da kommer vi inn på helt andre diagnoser enn den oppkonstruerte såkalte tidsklemma. Men det må ikke bli en hvilepute for de som faktisk har muligheten til å komme seg ut av situasjonen. Den enkleste utvei er ikke alltid den beste.

Da prater vi om litt forskjellige ting, jeg mener at tidsklemma kan være helt reell for mange flinke mennesker. Men det er ikke bare sånn; ja, bytt jobb som er nærmere og mye dårligere betalt, da vel. Ja, bare selg huset og kjøp noe annet, da vel. Bare flytt fra familie og venner for å kjøpe et billig hus på den andre siden av landet, da vel. Bare skaff deg kortere reisevei til jobb, da vel. Bare gå ned i stillingsprosent til 40% med samme låneutgifter som før, da vel. And so on...Jeg synes de som mener det er så lett å gjøre noe med tidsklemme har lettvinte løsninger. Men, det er selvfølgelig en del som klager og syter og ikke gjør noen reelle valg også.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Jeg synes bare ikke holdninger som "det går ikke" og "det kan jeg ikke gjøre noe med" har særlig hold hvis man ikke ser seg villig til å gjøre de forandringer som må gjøres.

Men det er en forskjell på det, og det å føle at man lever i en "tidsklemme". Tidsklemma er like reell uansett om man gjør noe med den eller ikke. Og nettopp derfor tror jeg at det er viktig å snakke om det og sette ord på tilstanden, for da kan man faktisk få hjelp av andre til å se muligheter og løsninger i steden for å klappe sammen fordi man ikke ser noen utvei.

Du har funnet gode måter å takle deres hektiske hverdag på, og det er jo flott for dere. Dere har kanskje til og med klart å finne løsninger uten å spørre andre til råds. Men det er det ikke alle som klarer.

Mitt poeng er at selv om man ikke opplever tidsklemma selv, så betyr det ikke at den ikke finnes. Eller at man er et dårlig menneske fordi man trenger hjelp og råd for å finne løsninger som fungerer. Og selv om en person svarer på råd med "det går ikke" eller "jeg orker ikke", så kan det faktisk hende at de likevel tar det til seg og prøver å finne løsninger på bakgrunn av de rådene de har fått. Jeg vet med meg selv at jeg kan ha en negativ rekasjon initielt, men så forandrer jeg mening når jeg har tenkt meg litt om.

Mim skriver mye av det jeg også tenker - folk er forskjellige, man takler tidspress forskjellig. Noen blir stressa, slitne og syke, andre tar det på strak arm med et smil og et pust i bakken og sånn er det bare.

[Mandarin]

Nå ser jeg at jeg svarte bare på hovedinnlegget og at det har utviklet seg en laang diskusjon etter det. :Setter meg ned og leser litt i tråden:

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Mitt poeng er at selv om man ikke opplever tidsklemma selv, så betyr det ikke at den ikke finnes.

Jeg opplever sikkert like mye "tidsklemme" som mange mange andre, men jeg kaller den hverdagen, for det er det det er.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Jeg opplever sikkert like mye "tidsklemme" som mange mange andre, men jeg kaller den hverdagen, for det er det det er.

Da er det i så fall en semantisk diskusjon. Jeg kaller nemlig det å oppleve at tiden ikke strekker til for "tidsklemme". Men for all del, stikk gjerne hodet i sanden og kall det for hverdagen, for da slipper du i alle fall å gjøre noe med situasjonen.

For å utdype litt - jeg innser at noe kan man faktisk ikke gjøre noe med. Jeg syns det virker som om du og din mann gjør noe med det tidspresset dere opplever i hverdagen, i den grad det er mulig. Men jeg syns det i mye større grad er å "gi opp" å kalle det "hverdagen" og si at sånn er det bare, i steden for å kalle det tidsklemme, og prøve å gjøre noe med situasjonen. Men det er kanskje bare meg?

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Da er det i så fall en semantisk diskusjon. Jeg kaller nemlig det å oppleve at tiden ikke strekker til for "tidsklemme". Men for all del, stikk gjerne hodet i sanden og kall det for hverdagen, for da slipper du i alle fall å gjøre noe med situasjonen.

For å utdype litt - jeg innser at noe kan man faktisk ikke gjøre noe med. Jeg syns det virker som om du og din mann gjør noe med det tidspresset dere opplever i hverdagen, i den grad det er mulig. Men jeg syns det i mye større grad er å "gi opp" å kalle det "hverdagen" og si at sånn er det bare, i steden for å kalle det tidsklemme, og prøve å gjøre noe med situasjonen. Men det er kanskje bare meg?

Hvordan mener du hverdagen skal være da? Skal vi sove til kl 09 hver dag, se på dåktår fill, jobbe litt når det måtte passe oss og ikke ta ansvar?

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Hvordan mener du hverdagen skal være da? Skal vi sove til kl 09 hver dag, se på dåktår fill, jobbe litt når det måtte passe oss og ikke ta ansvar?

Det hørtes jo avslappende ut
Det er vel en mellomting mellom det og å fly fra a til b femti ganger om dagen i lyntempo. For eksempel.
Jeg selv kunne tenke meg å slippe å bruke nesten en time på reisevei fra dør til dør, være avhengig at akkurat det ene toget for å rekke tidsnok til jobb og barnehage innenfor arbeidstiden, hente ungene tidligere enn halv fem, være såpass avslappet og lite sliten nesten hver dag at jeg kunne nyte den lille tiden vi har etter jobb fullt ut. Jeg kunne tenke meg å ha bedre tid til puslespill, bakekaking og uteaktiviteter. Jeg kunne tenke meg 5 minutter til jobb og barnehage totalt. Jeg kunne tenke meg at det ikke ble stress å rekke lekeparti kvart på seks en dag i uken. Med mer. Men jeg jobber 80% stilling, prøver å ta hverdagen med et smil, men smilet varer ikke hele tiden og hele dagen alltid. Vi kunne kjøpt et billigere og helt oppusset rekkehus istedenfor et gammel oppussingsobjekt.
Noen valg har vi tatt, noen valg vil vi ikke ta og noen valg er vanskelige å ta. Sånn har mange det, men tidspresset er reelt.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Jeg opplever sikkert like mye "tidsklemme" som mange mange andre, men jeg kaller den hverdagen, for det er det det er.

Kall det hva du vil, men når opplevelsen av hverdagen eller tidsklemma er så tung og slitsom er det et reelt problem for folk.

[apan]

Jeg er enig med deg, Heiko, i at for mange er opplevelsen reell, men jeg synes nok Marian også har et poeng. Når folk kaller det tidsklemma fordi de ikke kan sove til syv hver morgen uten å få det travelt, kan det umulig være så ille. Ikke at noen her inne har gjort det i denne debatten, men det overrasker meg stadig hvordan noen av dem som klager over dårlig tid legger opp dagen og hva de krever av søvn og avslapning.

Jeg kalte det tidsklemma før jeg gikk ned i 90% jobb for da slet jeg veldig med rush, henting og levering i en barnehage som lå helt feil til. Nå jobber jeg 90% og har en barnehage mye nærmere. Vi står fremdeles opp halv seks hver dag og det er full rulle hele dagen, men ja; det er hverdagen. Sånn har vi valgt den selv.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg er enig med deg, Heiko, i at for mange er opplevelsen reell, men jeg synes nok Marian også har et poeng. Når folk kaller det tidsklemma fordi de ikke kan sove til syv hver morgen uten å få det travelt, kan det umulig være så ille. Ikke at noen her inne har gjort det i denne debatten, men det overrasker meg stadig hvordan noen av dem som klager over dårlig tid legger opp dagen og hva de krever av søvn og avslapning.

Jeg kalte det tidsklemma før jeg gikk ned i 90% jobb for da slet jeg veldig med rush, henting og levering i en barnehage som lå helt feil til. Nå jobber jeg 90% og har en barnehage mye nærmere. Vi står fremdeles opp halv seks hver dag og det er full rulle hele dagen, men ja; det er hverdagen. Sånn har vi valgt den selv.

Søvn? Det er et fysiologisk behov. Jeg tror ikke det er mye som blir bedre av at man sover for lite. Nå er det kanskje ikke det du mente, da. Men hvis jeg skal stå opp halv seks, så må jeg være i seng senest halv ti. Jeg må ha 8 timer. Så uansett om jeg sover de 8 timene mellom 21:30 og 05:30 eller om jeg sover mellom 23 og 07, så er det bare 8 timer av døgnet som "går tapt".

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

En del løper jo rundt som halshugde høner rett etter fødselen, og skal ha med seg babysang, babysvømming, barselgrupper og det ene med det andre. Jeg tror det er lurt å ta seg tid til å komme seg ordentlig etter svangerskapet før man setter opp en altfor full timeplan. Hvis man da i tillegg skal jobbe fullt etter 11 mnd, og fortsette det sosiale livet som før, samt ha full kontroll på barn og hjem, er det ikke rart mange går på en smell.

Bra sagt. Man må bare innse at det ikke er alle forunt å kunne få i pose og sekk. Noen har overskudd til all verden, andre blir punktert av å skulle få med seg absolutt alt.

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg er fryktelig laidback, og har aldri hatt et utpreget ønske om å være "flink pike", perfekt husmor eller ha diverse verv, hobbyer eller andre sosiale ting som jeg MÅ følge opp.

:dulter:

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Vi er såpass ego, at vi har prioritert å ta skikkelig vare på oss selv gjennom trening og sosiale aktiviteter. Mange dropper slike ting etter de får barn.

Det er utrolig viktig!

Opprinnelig lagt inn av esme, her.

Jeg synes det virker mye mer slitsomt for de som har hele permisjonen og så tar ferie når mannen skal ha fedrekvote, for da må man jo starte med jobb, husarbeide, barnehagehenting og alt samtidig. At noen da går på en smell synes ikke jeg høres rart ut altså.

Dessuten er det alt for mange som utsetter å slutte med nattamming, få leggerutiner etc alt for lenge, slik at man plutselig får panikk når man innser at det er tre uker til jobbstart/barnehagestart/tidsklemmetrussel. Hvis man da i tillegg må slite med et barn som skal nattavvennes og våkner ørten ganger om natten av gammel vane så blir det jo en skikkelig overgang ja.

Høres jeg ammefientlig ut og Ferber-loving så er det en helt annen sak. Men jeg tror mange hadde hatt godt av å reflektere litt - i god tid - over hvordan man må innrette seg i døgnet for å få beholde overskuddet. Da er (mest mulig) uavbrutt nattesøvn et must for de fleste, og dermed MÅ man ta noen grep FØR man begynner i jobb.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror man skal se på livet sitt som helhet. Å ikke jobbe er sjelden en løsning, jobb er uhyre viktig for folks trivsel og psykiske helse. Men det skal være en jobb man trives med! Det kan sikkert være smart å gjøre opp litt status både på bortebane og hjemmefront innimellom, og finne ut HVORFOR man er sliten. Det blir kanskje litt for lett? å bare kutte jobben, når det som EGENTLIG er problemet er at arbeidsdelingen i heimen ikke er på plass, svigermor gneldrer om ustrøkne duker og skitne potteskjulere osv.

Jaja. Ustrukturerte strøtanker fra meg.

Tvert imot. Slike tanker burde alle tenke - og ofte! Selvinnsikt er den viktigste kunnskap, og jeg tør påstå at MANGLENDE selvinnsikt (eller egentlig manglende vilje/evne/mot til å tørre å tankene fullt ut, og ikke minst gjøre noe med dem) er en av de største årsakene til nedsatt helse i dagens Norge. Folk blir litt feige. For det er skummelt å kanskje måtte gjøre store inngripen i sin egen tilværelse. Klart at man blir sliten i en jobb man ikke trives i, eller i et ekteskap som ikke fungerer.

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Kall det hva du vil, men når opplevelsen av hverdagen eller tidsklemma er så tung og slitsom er det et reelt problem for folk.

Det er jeg veldig enig i. Når døgnet ikke har nok timer så blir man utmattet.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Dessuten er det alt for mange som utsetter å slutte med nattamming, få leggerutiner etc alt for lenge, slik at man plutselig får panikk når man innser at det er tre uker til jobbstart/barnehagestart/tidsklemmetrussel. Hvis man da i tillegg må slite med et barn som skal nattavvennes og våkner ørten ganger om natten av gammel vane så blir det jo en skikkelig overgang ja.

Høres jeg ammefientlig ut og Ferber-loving så er det en helt annen sak. Men jeg tror mange hadde hatt godt av å reflektere litt - i god tid - over hvordan man må innrette seg i døgnet for å få beholde overskuddet. Da er (mest mulig) uavbrutt nattesøvn et must for de fleste, og dermed MÅ man ta noen grep FØR man begynner i jobb.

Ammefiendtlig? Tja kanskje. I alle fall høres det ut som du mangler forståelse for hvordan enkelte lever livet sitt. Mange av oss som nattammer lenge, legger det opp på en slik måte at det fungerer greit. Jeg nattammer Lillesøster fortsatt flere ganger om natta (hun nærmer seg 2 år når). Javisst er det slitsomt i enkelte perioder, men det fungerer helt greit. Det handler om valg, om hvordan man innretter seg, hva man ønsker.