Året etter fødselspermisjonen

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Ja, du er velsignet med godt humør, sterk psyke og rimelig god helse. Du takler muligens lite søvn bedre enn enkelte andre, også kjedelige, slitsomme og ensformige hverdager. Du får kanskje krefter av en lystbetont jobb og takler reising og hente-bringekabalen helt fint. Du har en mann som sikkert tar vel så mye ansvar. Dere overlater husbygging til entreprenør kontra å pusse opp et gammelt hus på egenhånd. Kanskje du har en dose mer energi enn enkelte andre, og er god til å slappe av når du kan. Du har f.eks også et barn kontra to, tre eller seks.
Det er faktisk mange som ikke har disse faktorene til stede, og det er mange som hadde blitt veldig sliten av din situasjon. Kanskje så slitne at de hadde trengt en sykemelding for å samle krefter og for å bygge opp psyken litt. Noen får fysiske plager og sykdommer som følge av overarbeidelse og slitasje.
Jeg synes ikke ditt eksempel utelukker at noen føler tidsklemma og sin familiesituasjon som uoverkommelig. De kommer kanskje til et punkt der de må gjøre om prioriteringer, jobb, bosituasjon eller privat samliv. Noen har lettere for å gjøre om på situasjonen, andre har vanskeligere for å gå ned i stillingsprosent, bytte bolig, bytte jobb, fordel ansvar annerledes. Det finnes så mange forskjellige situasjoner, det er arrogant å avfeie dette med at tidsklemma er konstruert og at man ikke kan se at noen har behov for sykemelding selv om man selv ikke hadde trengt det.

Alt er jo et resultat av bevisste valg hele veien. Grunnen til at vi kun har et barn er at hun så langt har krevd mer av oss enn x antall normale friske barn. Jeg har valgt å hoppe av en karrierekarusell jeg var med på før jeg fikk barn. Helt bevisst, ikke tilfeldig eller pga samarbeidsvillig arbeidsgiver. Vi har hatt gammelt hus i 10 år som vi har pusset opp selv, nå blir det for tungvint og for mye arbeid for oss og for det handicap vår datter har og vi ser oss nødt til å bygge nytt. Jeg har bevisst valgt en barnehage som ligger relativt langt unna og kjører heller lenger for å være trygg på at datteren min får det beste tilbudet. Nå kjenner jeg at det gjør meg sliten og huset vi bygger er betydelig nærmere barnehagen og fremtidige skoler. Jeg jobbet beinhardt i 10 år før jeg fikk barn for i dag å kunne sitte med en god dose frihet i jobben min.

Det er jo ikke tilfeldig at ting ble som det ble, men legger opp løypa selv etterhvert som man går fremover. Man gjør det beste ut av situasjonen.

Jeg synes bare ikke holdninger som "det går ikke" og "det kan jeg ikke gjøre noe med" har særlig hold hvis man ikke ser seg villig til å gjøre de forandringer som må gjøres.

Kall meg så arrogant du vil, men med en dose optimisme og en real realitycheck kan utrolig mye gjøres.